Tilstandsrapport:
Ansiktet mitt er så hovent at jeg kjenner det, jeg trenger ikke se etter i speilet. Jeg har spist og spydd fire ganger i dag, og brukt over 300 kr på Bunnpris. Det har vært hyggelig å kjenne stemningen av samlet slekt i jula, men julestemning er visst et fremmedord i år - alt har handlet om maten. Ja, jeg har begynt i behandling, men helt ærlig? Jeg ser ikke for meg at det er tilstrekkelig slik ting er nå. Jeg ser ikke for meg noe annet alternativ enn tvangsinnleggelse. For den delen av meg som vil være frisk, er så... borte, sammenlignet med spiseforstyrrelsen.
Og dette er ikke noe jeg får meg til å si til mine nærmeste. Ikke ennå, i hvert fall. Til dem sier jeg per nå noe på linje med at "Jeg er i behandling = jeg jobber for å bli frisk". Kun psykologen på DPS er den jeg vet jeg vil tørre å si dette til.
