Ser ikke folk undervekt??

Jeg har hørt det flere ganger:

"Det visste jeg ikke!"
"Det hadde jeg ikke trodd!"
"Jeg sa til *****: Hvis du ser for deg [navnet mitt], er det noe som slår deg med henne, en sykdom? Ville du forventet at hun har en spiseforstyrrelse? Hun ble skikkelig overrasket."
"Bare du legger på deg et par kilo [...]"

Og diverse andre ting, som at jeg er slank, flott, har modellkropp... And the list goes on.

Her er det tre reaksjoner som forekommer hos meg.

1: AU.
For virkelig? Ser jeg ikke tynn nok ut? Tynn er ikke det første som slår deg når du ser meg (Til tross for at jeg har så lav BMI at jeg blir innlagt i nær fremtid?)? Da er jeg jo smellfeit! Jeg må gå ned mer i vekt og det asap!

(Les: Du trigger meg, og det er noe av det jeg trenger minst av, da jeg allerede trigger meg selv mer enn nok.)

2: Slutt å ha den jævla du-virker-så-frisk-og-kommer-deg-såååå-lett-ut-av-dette-holdningen!!

For virkelig, jeg er faktisk en jævel på å skjule symptomene mine. Riktignok snakker jeg en del om dotten i venstre øre, trøtthet og søvnvansker, men når ingen ser årsakene til disse tingene (sulting og oppkast) så er det kanskje ikke så rart at du ikke helt ser the big picture...

Det du kan se, er ikke de viktigste plagene jeg har for tiden.
Du kan ikke se søvnvansker, dott i øret, arytmi, hodepine eller muskelkramper fra helvete. Du kan ikke med det blotte øye se gjennomkalde hender og føtter. Du kan ikke se min syresåre hals, de vonde skuldrene, den vonde nakken, de slitne beina. Du kan ikke se hvordan kroppsdelene mine sovner av ingenting. Du kan ikke se min hyppige vannlating eller min tørre munn. Du kan ikke se min fraværende menstruasjon. Mest sannsynlig legger du heller ikke nevneverdig merke til de hovne lymfene i ansiktet og på halsen. Og du kan i hvert fall ikke se min skrudde tankegang.

Så når du sier, mer eller mindre direkte, at jeg ikke virker syk, så vet du ikke. Du antar.

3: Hva faen er det som foregår i samfunnet vårt? Har så mange av de jeg kjenner et like forstyrret kroppsbilde som det jeg har?

Nå er det kanskje en gang sånn at jeg er en jævel på å "kle bort skjelettet".

 

Likevel er det kun tre personer (Ja, tre ja!) som faktisk ser at jeg ikke er normalvektig.
Der du kanskje ville kalt meg slank eller ment jeg godt kunne lagt på meg et kilo eller to - der sier kinesiologen jeg går til og psykologen min på DPS at jeg er nødt til å gå opp minst ti kilo for å kunne ha en fungerende helse, både nå og for å ivareta fremtiden.
Det er de to, og så er det mora mi.

Vet dere hvor vondt det gjør? Vet dere hva det får meg til å tenke?
Jo, nemlig, det får meg til å le bort det behandlere og foreldre sier. Mamma er selvfølgelig bare hysterisk, hun er jo mora mi. Behandlerne har ikke egentlig helt rett, de bare går ut fra en standard, jeg trenger selvfølgelig ikke å gå opp mer enn to kilo - de er bare slavisk bundet til kostliste-snakket og har ikke noe annet valg enn å definere meg ut fra et (omdiskutert) BMI-skjema.

Dette innlegget går selvfølgelig ikke til hovedvekten av dere som leser denne bloggen. Dere er jo som regel i samme situasjon. Nei, det går ut til så mange av de andre. Jeg skulle virkelig ønske at folk hadde mer mellom ørene av og til, eller i det minste at det florerte litt mer allmennkunnskap om spiseforstyrrelser, språkbruk og kommunikasjon. Jeg vil nesten gå så langt som å påstå at det er enda litt viktigere enn å repetere den samme gamle leksa om og om igjen om bare hva spiseforstyrrelser ER.

So long, peeps. Vi blogges igjen! Til sist slenger jeg bare med noen punchlines jeg fant på selv:

Beintøff =
"Kul med knokler"
"En vinner på pinner"
"Nett med skjelett"

Fniiis.