Dikt fra Kvinnekraft*

Alltid angre på alt
Absolutt absurditet uten aksept

Brakende buldrende lydløst bråk
Bare borrelås over brønnen

Cellenes copyright på cellulitter
Charter-chips, Cyanide-Champagne: Skammens cellist

Drep dragen med dolk
Dytt demonen i døden

Elsk ekstremiteten med enfoldighet
Ellers eskalerer hele evigheten

Fjorten fantastiske dager forbi.
Fremdeles forsvant hverdagen, faen.

Grenseløst gretten og glemsk
Galskapen gjemmer seg godt.

Hvilken hestesko var hverdagen?
Holdt helvete min hånd?

Ikke inspirer andre idioter
Innesluttetheten inni skal implodere

Jakt jevnt på jævelskapen
Jovial jojo med julegrisfett

Kanskje kan jeg krepere
Kakerlakken kryper til korset

Larm, lys og lobbyvirksomhet
Langsiktige levemål, aldri i livet

Monsteret maser om målet
Massesuggesjon, massemord på mitokondrier

Naivitetens nåløye blir notorisk
Nakenhet, nei, jeg nekter

Over ordets betydning: Overilt
Oppriktig opplevelse av ordløshet

Prisen: Pandoras Eske plyndres
Pangstart påskynder vanvittig punktlighet

Riktignok reiser fornuften i romskip
Respons: Reis deg, reager!

Slank? Stillhet i speilet
Stikkende, skrekkelig frykt skriker

Totalt tabu og traumatisk
Tankene tramper på tilstanden

Uvitenhet utelukkes med uvørenhet
Utvilsom unntakstilstand, et uår

Verken våge eller vende
Viljestyrke viser ingen vikeplikt

Wienerpølse Wienerbrød til WC
Walkman, whisky, ja, whitespirit!

Xylofon, Xanadu og Xylitol
Xylofon, Xanadu og Xylitol

Yrkesanoreksi: Yte sitt ytterste
Ydmyk, ytrestyrt er ypperlig

Zebrastriper, Zyrtec og Zalo
Zippolighteren zoomer inn zoologi

Ærlig ærverdighet, nei, æsj
Æresord! Ærendet er ærefrykt.

Ørkenlandskap øker all ørkesløshet
Øvelse, øverst troner øksen

Årelang åsatru, nesten åndelig
Åpenhetens åker er bare åte

* Skrevet av meg (E). Ikke kopier uten å spørre først.
* Kvinnekraft er IKS' medlemsblad. 

Jeg bare trenger det nå...

Følelsen av insekter i tinningene jeg snakket om for tidligere: Jeg merker den iblant, men stort sett har jeg faktisk vent meg til det. Det er normalt for meg nå. Hodet mitt er rart, det er bare sånn det plutselig er.
Følelsen av insekter i ørene har jeg vent meg litt mer til, men ikke helt - jeg synes det er vanskelig å skjønne hvorfor jeg får en kjempedott i venstre øre hver morgen på vei til bussen. Den blåser seg opp, jeg hører ingenting annet (nesten) enn min egen pust i venstre øre... Og det skjer aldri ellers, bare i det samme øret hver dag til samme tid. Ja, og, jeg må ofte klø meg i venstre øre mens jeg hører musikk med ørepropper, fordi det kiler sånn i øregangen!
Hva skal dette bety?!

Kjeven min knekker også iblant på høyre side når jeg tygger noe seigt... Når jeg sier iblant mener jeg daglig.

In other news: Jeg har aldri veid så lite før. Jo, ok da, kanskje da jeg var ti år eller tretten år eller noe sånt. Aner ikke hva jeg veide da, jeg. I hvert fall er det enorm forskjell på min egen personvekt og andres personvekt, mammas for eksempel. Hennes viser konsekvent 5-10 kilo mindre enn min. Men uansett hvilken av dem som stemmer best nå om dagen, så er og blir det et faktum at jeg har nådd undervektig. Det føles som en seier, selv om jeg burde skamme meg over å ha så tåpelige tanker i hodet.

 Én av disse stemmer...

Daglig tenker jeg at... Jeg skal ikke leve sånn for alltid. 
Jeg bare trenger det nå, mens jeg er her, på dette stadiet i livet, mens jeg er ung, mens jeg bor for meg selv, mens jeg har sjansen, og ettersom jeg først er i gang. Alt dette er nok bare unnskyldninger. Eller, ikke helt det heller, men jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det...

Jeg tenker på en fremtid, når jeg er eldre - der jeg kjøper inn pølse og potetstappe til middag uten at jeg synes det burde ha vært en halv Nutrilett. 
En fremtid der jeg spiser et stykke kake på kafé, av andre grunner enn at jeg vil virke helt frisk foran noen jeg kjenner. En fremtid der jeg har hvetemel og sukker stående i kjøkkenskapet... i stedet for suketter... host.

Tidligere har jeg sagt at jeg ofte tenker: Jeg kan bare slutte når jeg vil! Og jeg tror fremdeles på det. Det er bare at jeg vil jo ikke slutte! Jeg kan ikke være den avslappede, fremtidige meg akkurat nå. Jeg er ikke klar. Men jeg gleder meg til den dagen jeg er henne.

Det er en fin tanke.

Jeg har det fint. (Novelle)

- Åssen er det det… er da?  

spurte han.

- Jo, nei. Det er kanskje ikke så annerledes, det er kanskje bare et bitte lite avvik, svarte jeg. Er bare småtteri. Som at jeg ikke pleier å kjøpe godteri og snacks selv, for eksempel, det spiser jeg som regel når andre serverer. Blir nok godteri uansett på den måten. Og at jeg drikker nesten utelukkende svart kaffe, og… Ja, jeg tar jo en latte iblant, da… Er jo ikke hysterisk heller.

(Jeg er en jævla hysteriker med en hysterisk sukkerfobi som gjør at jeg ikke bruker sukker der alle andre bruker sukker, som te frokostblanding jordbær, at jeg aldri har sukker i kjøkkenskapet men har NOKA innerst i skapet på soverommet og alltid har mer enn én Nutrilett i veska som jeg spiser når ingen ser, men for å være ærlig får jeg litt panikk av dette også fordi de smaker søtt, tenk om det egentlig er sukker i dem, at produsenten har tilsatt sukker for å gjøre meg avhengig.)

- Faktisk har jeg nok fått et sunnere forhold til alkohol, fortsatte jeg. Drikker ikke så mye som jeg gjorde før. Holder meg til det trygge, som gjør at jeg ikke blir så full.

(Som gjør at jeg får i meg minst mulig kalorier, selvfølgelig, hvor full jeg blir spiller ingen rolle i sammenligning, annet enn at det kan bli flaut, jeg har sluttet å drikke øl, det blir kanskje to ganger i året nå, og hvis jeg skal ha andre drinker enn ren Whisky eller Gin, er det kun hvis jeg står i baren alene og kan bestille drinken med sukkerfri brus uten at noen hører det, jeg drikker utelukkende sukkerfri brus, har ikke drukket vanlig brus siden jeg var kanskje nitten, nei, på byen drikker jeg nesten bare rødvin, jeg har nesten bare drukket rødvin på byen siden jeg var kanskje nitten.) 

- Lasten min er at jeg snuser. Men om vi ser bort fra det, så har jeg et veldig fornuftig kosthold, altså, jeg har det. Spiser fem-seks måltider hver dag og passer på å få i meg nok næring.

(Nok næring, da mener jeg så klart så mye næring som det går an å presse inn i et *****edels dagsbehov av kalorier, for jeg tør ikke spise mer enn det, ekspertene kan si hva de vil, jeg nekter å tro at jeg trenger 1500 kalorier per dag, de vet ingenting om hvordan akkurat min kropp fungerer, jeg har spist et *****edels dagsbehov i årevis og kan ikke spise et helt dagsbehov mer uten å bli feit, og faktisk er det nesten ingen matvarer jeg ikke leser kaloriinnholdet på før jeg kjøper dem lenger, jeg leser til og med på det jeg vet er kalorifattig og som jeg kjøper flere ganger i uka og kan utenat, hvert måltid overstiger nesten aldri *** kalorier, kan for faen ikke overstige *** kalorier, da kommer jeg til å legge på meg, jeg vil ikke det, vil ikke legge på meg, det er dét som er ufornuftig å gjøre, og herregud, jeg blir jo mett der og da, bare det ikke går lang tid innen jeg spiser neste gang, det er fornuftig å spise ofte, det er sånn man øker forbrenningen, og høy forbrenning er bra, men jeg må passe på så jeg ikke spiser for ofte heller, det er der snusen blir fornuftig, den stopper meg fra å putte mat i munnen i femti minutter av gangen, jeg trenger en sånn bremsekloss, for det er vanskelig for meg å ikke ha noe i munnen til enhver tid, i hvert fall når jeg ikke er i en samtale med venner, eller gjør noe annet som distraherer.) 

 

- Det hindrer meg ikke fra å være sosial heller, gå ut og spise med venner og slikt, sa jeg. Og å gå på fest, bursdag, selskap. Det går knirkefritt, altså. Og så lenge det ikke går ut over dagliglivet, så har man vel per definisjon ikke et problem.

(Det hindrer meg kanskje ikke i å bli med ut og spise på restaurant, jeg mener, jeg elsker å være sosial og elsker atmosfæren på restauranter, det er ikke det, problemet er menyen, jeg har sett nok menyer til at jeg alltid gruer meg til å åpne den, alltid er livredd for at det skal skje igjen, at jeg faktisk ikke egentlig finner noe jeg kan velge i det hele tatt, at jeg ender opp med noe jeg ikke egentlig kan stå for, for meg selv altså, eller at jeg ender opp med noe helt forferdelig feil ved et uhell, det har skjedd det også, jeg passer på å fortelle de andre stadig vekk så de ikke skal glemme det at jeg har litt beslutningsvegring og at det er vanskelig å velge når det er så mye godt å velge mellom, passer på å si det så ofte at de ikke fatter mistanke, de må ikke fatte mistanke, ikke når sannheten er at menyen tar meg så lang tid fordi jeg må eliminere bort alt jeg ikke kan spise, eliminere bort alt med potet, for eksempel, for jeg har potetangsten fra helvete, og alt med pasta, jasminris og annen ris som ikke er spesifisert grov, pasta, sauser med fett og sukker, grønnsaker med mye karbohydrater, frukt med høyt glukosenivå, som tropiske frukter, eller noe som er fritert eller frityrstekt, som er panert, som er tilsatt hvetemel eller annen skummel stivelse, og når alle disse kriteriene må stemme blir det så fryktelig lite igjen å velge mellom, er jeg heldig finner jeg kylling og grønnsaker eller noe tilsvarende, eller noe med så sterkt krydder eller så mye syre at det veier opp for risen, på en måte, og ja, jeg sa jeg har vært uheldig, da mener jeg at det kan stå gryterett og så er det potet i, eller det står urtesaus og så er den full av fløte og sukker og hvetemel, og da er jeg nødt til å spise det, når de andre ser på, kan ikke feige ut da, da må jeg bare være modig og spise opp og heller la de vonde følelsene vente til etterpå.)

 

- Så jeg vil vel ikke egentlig si at jeg har et problem, avsluttet jeg. Det er bare noen tåpelige tanker som dukker opp iblant, men jeg klarer å skyve dem fra meg, og jeg vil nok si at jeg har et ganske normalt forhold til mat og kropp. Det går fint. Jeg har det fint.

Nesten, men ikke helt...

Mamma: Nå spør jeg deg rett ut. Tuller du med mat? Du er for tynn.

... eller noe omtrent sånn.

Jeg ble helt satt ut. I hele sommer har ikke mamma nevnt noen ting, hun har bare alltid spurt meg om jeg ville ha middag. Og nå i dag spurte hun. Et lynkjapt sekund eller fem kikket jeg på henne og spilte uforstående, mens jeg prøvde å bestemme meg for hvilket valg jeg skulle ta.

Gjett hva jeg endte med? Nei, jeg fortalte selvfølgelig ikke sannheten.
I en stakket stund tenkte jeg:  Nå har jeg sjansen til å fortelle alt jeg har holdt hemmelig for henne så lenge, hun kan hjelpe meg å slutte!
Men tankene gikk fort over til: Herregud, din fjott! Hva tenker du på! Du må ikke la noen tvinge deg til å slutte, da legger du jo på deg, du kommer til å bli feit hvis du sier sannheten nå!

Så jeg bare: Eeeeeeh har kanskje ikke vært så flink til å ta meg eh tid til å eh spise i det sisteeee.

Og mamma gikk på limpinnen.

MEG 

MEG

Dermed tilbragte jeg og mamma en time sammen, der hun kom med tips for å få i gang matlysten og inspirasjon til å finne på middager og matpakker. Fordi jeg lot som om jeg uheldigvis glemte å spise annet enn knekkebrød på jobb. Men fy fader, så flink jeg er til å lyve når det trengs. Eller kanskje "trengs".
Og jeg spiste Grandiosa og tre brødskiver hos henne for å berolige henne, selv om jeg selvfølgelig ikke beholdt det særlig lenge.

Det er sikkert egentlig litt scary, men per nå er jeg fornøyd. Jeg er så lettet over at hun trodde meg, da går dette bra.
I alle fall går det bra en liten stund til. For ja, jeg klarte jo å lure henne, men det er bare midlertidig. Det er bare et spørsmål om tid før hun skjønner at jeg løy. Om en måned eller to er jeg ikke fri lenger, det er ikke mulig. Med mindre jeg på mirakuløst vis bestemmer meg for å slutte på egenhånd, altså. And I do not see that coming. Selv om, eller kanskje nettopp fordi, jeg fremdeles er tåpelig nok til å tro at jeg bare kan slutte når jeg vil.

Det var en gang en barndom

Ikke grin! 

Hvorfor føler du for å grine, noe så tåpelig. 

Det er som å være i ferd med å drukne, få tilkastet en redningsvest, 

og så å begynne å grine fordi den er ubehagelig å ha på.

På IKS' sommerleir fant jeg de bakenforliggende årsakene. Jeg føler meg feit. Jeg har alltid følt meg feit.
Jeg tror det var den fjerde leirdagen vi hadde bakenforliggende årsaker som gruppeoppgave - og jeg begynte å huske en del ting.

Jeg husket den gangen i fjerde klasse på barneskolen da ei av jentene klagde over at hun følte seg så feit. Ei av de andre jentene skulle trøste, og sa:  
Du er ikke feit! Se på ****** (meg), hun er mye tykkere enn deg!
Jeg ble overrasket og såret, og visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg akkurat da, men jeg ville jo også trøste, så jeg sa det samme til henne: Ja, du er ikke feit, bare se, magen min er jo større enn din.

Jeg husket hvordan jeg alltid har følt meg som "den lubne", den som alltid hadde littegrann mer å ta i enn de andre barna. Den eneste i klassen som ikke drev med idrett, men hester og orgel. Når jeg ser på bilder i ettertid, skjønner jeg ikke hvor jeg hadde det fra, jeg var jo ikke lubben... Jeg var en helt normal unge. Ikke spiker, ikke lubben. Jeg var bare en god del centimeter høyere enn de andre, og naturligvis også litt bredere. Likevel er det lubben jeg alltid har sett på meg selv som.

Og jeg husket det mamma en gang fortalte meg, om da jeg var fem år og sto på krakken foran badespeilet og trakk inn magen så ribbeina vistes. Jeg sto foran speilet og trakk inn magen så jeg ikke fikk puste, og sa med den lille pusten som var igjen: Jeg er altfor tjukk! 

Går det an å ha hatt et forstyrret, sykt kroppsbilde HELE SITT LIV?! 

 (Nå var jeg ikke et spiseforstyrret barn som sultet meg og kastet opp med vilje. Men jeg visste heller ikke at det gikk an, da...)

Tilbake til nåtiden. Dette avsnittet kommer til å bli jævlig ekkelt, så jeg er ikke sikker på om dere bør lese det. På forhånd, beklager.

Jeg blir stadig mer slurvete og careface. Mer og mer heslig og motbydelig når jeg spyr. Om litt av det (ja, DET ja) med påhengende dovann plasker meg i panna, har det liksom ikke så mye å si lenger. Jeg bare banner inni meg og driter i at det er der. Til og med dovann og spy i øyet, eller å snyte seg og få oppkast i papiret. Ikke engang det bryr meg stort lenger. Ikke engang å kjenne lukten av spy fordi det ligger et... belegg i nesa. 

Tannbørste. Jeg kjøpte meg en ny en i dag. Tidligere, som barn, var det å spy det verste jeg visste om. Sjokk. Og det å bruke en tannbørste igjen etter at man har pusset spybelegg med den, det gjorde jeg for første gang i år. Og det har blitt gjort mye i det siste. Jeg mener, jeg er ikke millionær, jeg har ikke råd til å kjøpe ny tannbørste flere ganger i uka. Og jeg har sluttet å bry meg om den også. Men bare fordi jeg må.

SMIIIL! Eller? 

Tannbleking?

Jeg vet jo godt at tennene mine ikke kommer til å bli så fryktelig fine dersom jeg fortsetter sånn. Så i løpet av dagen har jeg faktisk vurdert tannbleking! Er det noen der ute som har erfaring med tannbleking + oppkast? Gjør det tennene hvite og finere, eller utsettes de for enda mer slitasje sånn at de blir verre?

SULT - eller?

Sulten? JAAAAAA...
Eller, det var det jeg trodde. Helt til: IKS' sommerleir.

Der lærte jeg om fysisk og psykisk sult.
Hvis du som leser dette er frisk - og da mener jeg at mat ikke kontrollerer livet ditt - så vet du godt hva fysisk sult er. Du er sulten, du finner noe å spise, du blir mett, ferdig. Fysisk sult får deg til å kjenne sult- og metthetsfølelse, og sulten sitter i magen.
Psykisk sult dukker opp helt plutselig, og sitter ikke i magen. Den har ingen fysisk opprinnelse, og kommer ikke fordi kroppen trenger mat (Annet enn at den i et spiseforstyrret perspektiv selvfølgelig trenger mer næring.) Psykisk sult retter seg gjerne mot én spesiell matsort, la oss si at det er Big One. Du begynner å tenke på Big One og at det eksisterer, klarer ikke slutte å tenke på dens eksistens, og den sitter fast i hodet helt til du ender med å måtte spise det.

Vi som opplever mye psykisk sult, tror jeg, har ofte liten eller ingen fysisk sult- eller metthetsfølelse. Ergo: Hva annet enn den psykiske sulten er det liksom som skal få oss til å spise? For et ikke-spiseforstyrret menneske går sulten ut på at kroppen sier fra hva den trenger, men når kroppen ikke sier fra, men hodet, så blir det ofte sånn at kroppen får noe den ikke trenger. For eksempel er det ofte junkfood og godteri, den forbudte maten. Mye handler om den forbudte maten. Det er alltid noe i veien i tankene, lysbildefremvisningen av alt det forbudte passerer omtrent i revy på netthinnen hele døgnet. I fast forward.
Ja, og én ting til. Når man ikke har sult- og metthetsfølelse, er det fort gjort å... overspise. For deretter å... gjøre noe med det. Skumle saker. Ikke begynn, please a.

Hvis vi da går ut fra at psykisk sult ikke er sult - vel - da har jeg ikke vært sulten på en god stund. På et par år.
Likevel sulter jeg meg. Og jeg sulter etter, for å nevne noe, bekreftelse, selvaksept, lykke, å bli sett, og å vite noe som helst om meg selv.

Men å slutte å føle sult, det gjør nesten vondere. Jeg er akkurat på det stadiet for tiden. Selv om jeg bare har spist tre epler på ni timer kjenner jeg ingen sult, bare litt uro. Og uroen vokser når tankene kommer: Er jeg så lite flink, jeg burde jo være sulten, jeg må ha spist altfor mye, jeg skal jo ikke være mett!

Hvordan orker noen å berøre meg

Puster glemmer å puste holder pusten inne svelger svelger
svelger det som ikke vil
på gli
Drikke kaffe vann eple eple eple
fiber næring hvor
Nyrene vris av
Avhengig av kunstig søtning
kanskje
Avhengig av kunstig søtning
helt sikkert

Kommer de til å bli sagt
ordene
Enten ja eller nei
Og hvis ja blir det plagsomt å være meg
Hvis jeg går ned i vekt vil jeg også få klare å se det
jeg er jo den eneste som
blir glad for det uansett

Og hva kan jeg fortelle, Ingenting
Du lytter til alt jeg forteller deg, Ingen, deg forteller jeg alt

Tobakk tobakk tobakk håndskrift
verk muskelsvinn

Og jeg er feit, feitsåfeitsåfeitsåfeit
eeelskkk

hjernesvinn så dum jeg er så
dum jeg vil bli

Noen år igjen til
deilige smilerynker ramme rundt et skrekkelig smil råttent smil
Hvordan orker noen å berøre meg

Syre syre kom og ta meg ja se
her kommer jeg og tar deg
Svi meg innvendig straff mine verkende indre organer for deres
uhensiktsmessige klaging

Og rusen og rusen og rusen får
alle blodårer til å brenne
svi hull gjennom meg skrik

Reparer meg press det opp og ut i
luften dette hører ikke til i meg
ubehøvlede leieboere brutt kontrakt
kast dem på dør aggressjon aaargh

Få se på meg hvem er jeg

Dagen i dag

Jeg har sikret matskapet med diverse for å ha mat til jeg ble blakk. Mamma syntes det var godt å høre.

Men jeg angrer.

For hvis jeg blir nødt til å kjøpe kaffefilter, har jeg ikke lenger råd til de eneste to matvarene jeg egentlig spiser. Eller, en av dem har jeg ikke råd til uansett. Jeg har sånn der 25 kr til fredag. Langt mindre har jeg råd til bursdagsgave til stemor. Flaut. Skal jo besøke dem dagen etter bursdagen hennes.
Jeg måtte kaste inn håndkleet og låne enda mer penger av mamma fordi jeg hadde glemt å legge til side penger til flybuss. Flaut, og jævlig teit. Jeg skulle brukt pengene på det, og ikke på is, pizza, popkorn og kake og sånt. Og all den "maten" jeg har nå, er utelukkende B/P-mat. Det er i hvert fall bare teit.

Likevel, neste måned skal jeg lage et eget B/P-budsjett. Ellers kommer jeg til å bli blakk den første uka. Jeg vil griiine. Åh.

To flotte websider om spiseforstyrrelser!

Eller, den ene er egentlig ikke en webside, da, men et særoppgave. Det at denne særoppgaven er skrevet av en 10. klassing, er nesten vanskelig å svelge. (Som om det var mat, hahahahahaaaa.) Spøk til side, denne jenta har gjort vanvittig godt arbeid, da jeg leste den, leste jeg alt og ble mer og mer usikker på hvor dårlig jeg egentlig hadde gjort det på skolen selv. Og jeg har jo faen ikke gjort det dårlig på skolen! (Med mindre vi snakker om matte og naturfag, selvfølgelig, men det gjør vi ikke på min blogg...)

HER FINNER DU SÆROPPGAVEN

(Sett av god tid da, du vil ha vanskeligheter med å komme deg bort fra dataen)


Den andre websiden, som faktisk er en webside, ser sånn ut:

Den har mange undersider med mye spennende å lese. Anbefaler å ta en tur innom der! 

Og ja, hvis det er mulig å se på det lille bildet av siden, leser jeg bloggen til PANTORA.
Samt at jeg fant et knakende godt innlegg om bulimi i går, hos www.vildecwe.wordpress.com. Innlegget er HER, LES DET FOR FAEN.
Jeg kommer til å mase om det igjen.

Til slutt da. For en tid tilbake kom jeg over en nett-test som heter Could You Have An Eating Disorder?
På den tiden prøvde jeg å finne så mange tester som bare mulig om temaet, men jeg måtte til slutt innse at nesten samtlige slike tester på start.no var håpløst dårlige, med spørsmål som var altfor selvfølgelige. Sånn, tenker du ofte på mat, synes du at du er feit og sånn. Tok dem, altså, men ble ikke noe klokere.
Men tilbake til poenget. Jeg fant en skikkelig bra test! Denne her fikk meg faktisk til å stoppe opp og tenke. Jeg fikk opp øynene og forsto litt mer av hva jeg ubevisst tenker om meg selv, mat og sånt. Den testen liksom. Holdt et speil opp foran tankekaoset mitt.

Anbefaler den også. Sjokk. Uansett, HER ER DEN. 

Ja, vi elsker dette landet?

Dette er et land, et land omgitt av mange andre land. Landet har flott natur, som alle land har. Bekker og tjern og trær og fjell. Innbyggerne pleide å være lykkelige i dette landet. 

Så kom diktaturet.

Nå har ikke befolkningen lenger stemmerett. Ingen, ikke engang embetsmennene over 30 år. Myndighetene opprettholder sensuren etter beste evne, og sørger for å indoktrinere befolkningen med akkurat det som må til for at de ikke skal gjøre motstand. Iblant går myndighetene så langt at de gir befolkningen visse rettigheter, for så å trekke dem tilbake igjen med argumentet: Det fungerte ikke i praksis. Dere ville blitt kravstore dersom vi opprettholdt forslaget. (Dermed får befolkningen en illusjon om at de ikke er så veldig undertrykte.)

Eller, de gjør jo motstand. De gjør det, innbyggerne. Iblant kommer de så langt at de klarer å oppnå et delmål, som å ha stiftelsesmøte i en demokratisk forening eller kommunisere via e-post eller telefon. Men myndighetene fanger det opp hver gang. Ingen har hittil klart å unnslippe.

Som du ser, er ikke situasjonen særlig demokratisk. FN misliker dette. FN sier: Denne statslederen bruker ikke myk makt, altså å få befolkningen til å ville det du gjør, denne statslederen bruker tvert imot hard makt, altså å få befolkningen til å gjøre det du vil.

Dette er utrolig dårlige levevilkår, mener FN. Det skaper ulykkelige mennesker, noe som igjen skaper handlingslammelse. Og med handlingslammelse vil vi innen relativt kort tid se hele landet forfalle.

 

Eksempler på forfall: Dårlig hygiene som følge av handlingslammelse skaper sykdomsspredning, og kanskje pest. (Vi husker alle Svartedauden.) Det vil bli hyppigere dødsfall og lavere gjennomsnittlig levealder. Dette vil selvfølgelig resultere i færre samfunnsressurser, altså vil vi se naturlandskapet i dette landet ødelegges gradvis da det blir vanskeligere å ivareta dem. Bekkene og tjernene og trærne og fjellene vil forsvinne foran øynene våre – og det sier seg selv at da, da blir ikke dette noe hyggelig sted å være.

Daten min vet det ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

T kommenterer ingenting. Jeg er trygg. Foreløpig. Men tolker jeg dette rett, er tryggheten bare midlertidig. Det går over med den livsstilen jeg kjører for tiden. Det går over med all planleggingen og kontrollen. Jeg tror han kjenner på ribbeina mine iblant, med mindre han faktisk prøver å kile meg. Men kanskje er det bare et skalkeskjul. Kanskje.

Er jeg trygg?

Mange har kommentert kroppen min i løpet av sommeren. Det begynte med en venn slash bekjent som jeg har kjent siden 2006. Han kom plutselig bort for å gi meg en (etterlengtet!) skuldermassasje på impuls. Han sa først bare oi. Deretter sa han at han hadde massert mange, men ikke meg - "Hadde jeg tatt i skuldrene dine, ville jeg husket det. Du må spise mer."

Jeg gjorde ikke det, men nuvel.

Senere samme uke, fremdeles med de samme folka, frøs jeg så fælt en kveld. En av de andre satt i shorts. Noe jeg bare måtte kommentere med et forsiktig smil. Spurte hvordan faen det var mulig at han var så varm når jeg var så kald. Han svarte noe sånt som at han gir kroppen mat å forbrenne. Det var ikke mye tvil om hva han tenkte om meg. Jeg ble stille og skamfull, under masken...

Senere i sommer dro jeg i bursdagsselskap til min far, og han kom bakfra og grep tak i overarmene mine og sa BØ. Jeg skvatt, og da vi hadde ledd litt sa han: "Ke tynn du e vørten." Jeg avfeide det og lot som jeg trodde han tok feil. Han lot seg ikke overbevise. 

Samme dag sa gudmor at "Du e jo bære spikkjesild". Merkelig måte å si det på, men jo, jeg skjønte hva hun mente. Og nei, jeg fant ikke på noe intelligent å svare.

Kanskje T vet mye mer enn han sier noe om. Kanskje han egentlig skjønner alt, og bruker kiling som et (romantisk) påskudd for å sjekke hvordan det egentlig går.

Han spør også ofte hvordan det står til når vi møtes. Ikke at jeg sier noe annet enn fint, selvsagt. Men det er en annen historie.

Yeah, and. I just realized something more recently. To ting. 

Én: Jeg dater, dater T. Har datet T siden mai. Tanken på å bli frisk, i stedet for å bli syk(ere), for at det skal gå an at T vil fortsette å date meg. 

To: Tanken på å velge behandling hvis (les: når) han eller andre sier jeg bør. Først virker det fint. Men så gjør det ikke det likevel. For: Jeg er allerede i et forhold. Gift med Edie Ana. Og hun kommer først, sånn er det bare. Jeg innså dette: Jeg er faktisk oppsatt på å slutte å date T bare for å få fortsette å være syk.

Etter nok en kveld med spise ---> spy, er jeg nummen og følelsesløs. Det føles helt greit. I morgen skal jeg møte T igjen, og håper bare han har spist opp den forbanna gulrotkaka selv. 

Jeg tror ikke jeg kunne ha datet noen andre enn ham, forresten - han spiser veldig sunt i bunn og grunn. Det går veldig lite i fotball, øl og pizza. I hvert fall er kombinasjonen av de tre uhyre sjelden. Han nekter McDonald's også, heldigvis.

Likevel. Jeg er mer villig til å beholde Edie Ana enn ham. Og jeg føler meg som en dritt. Drittslem.