Kjære Kropp. Jeg hater deg så intenst.

Til Kroppen.

Du og jeg, vi har en konflikt gående. Nei, ikke en konflikt. En krig.

Jeg og du har vel egentlig vært litt sånn halvveis venner i perioder før, men nå tåler vi ikke hverandres nærvær mer.

Hva angår denne konflikten, så er vi på hver vår planet – vi mener det totalt motsatte, og vi begge nekter å inngå noen som helst form for kompromiss. Vi mener det vi mener hver for oss, og det er uaktuelt for oss å senke på kravene. Dette er som en jævla Midt-Østenkonflikt, eller hva?

Ettersom JEG mener at DU er helt på jordet, vil jeg herved påpeke hvorfor denne konflikten er DIN SKYLD. Du har stelt i stand dette her helt selv. Ja, jeg har gått ned i vekt og har forsvinnende lite lyst til å spise. Men hey, det er MITT VALG FOR SATAN! Hvem bestemmer over meg? Jo, JEG! Hvem tror du at du er som kan komme og bestemme hva jeg skal gjøre? Din storforlangende dritt!!

Bare fordi du kanskje har lyst på mat, Kropp, så betyr ikke det at det under noen som helst omstendighet er greit å begynne å komme med drapstrusler. Det er aldri greit å true med selvmord for å få viljen sin. Vet ikke du det, kanskje? Din stakkars lille uvitende dritt.

JEG skulle helst sett at jeg kunne gå ned enda litt mer i vekt. Kanskje ti kilo. Og så har du begynt å legge kniven mot strupen på meg allerede nå? Du hevder at du synes jeg skal legge på meg ti kilo i stedet, og spise forbudte ting i mengder som jeg får lyst til å hyle av. Du VIL at jeg skal måtte føle meg mislykket og feit og stygg for resten av livet, du er jo nødt til å være en jævla terrorist. Jeg hater deg. JEG HATER DEG. JEG HATER DEG. Jeg får ikke hylt det høyt nok og med nok raseri. JEG HATER HATER HATER HATER HATER DEG!!!!!!!!!!!! 

Hvis jeg er nødt til å bli feit og føle meg mislykket bare for å få deg til å spille på lag, er det nesten så jeg ikke synes det er verdt det. Det er nesten så jeg heller vil dø. Og fy faen, for en dårlig venn du er som krever dette. Vet du egentlig noe om livet mitt? Vet du hvordan jeg aldri har vært fornøyd med hvordan jeg ser ut? Hvordan jeg hele mitt liv har følt meg mislykket og lubben og fleskete og ekkel? Vet du at jeg syntes jeg var feit allerede i en alder av fem år? Nei? Du prøver ikke engang å sette deg inn i hvor sinnssykt vondt det gjør for meg at du truer meg til å måtte leve sånn. Det vil jo for helvette ta ikke være et liv!  Jeg nekter å finne meg i det, jeg NEKTER faktisk å akseptere at det "må bare være sånn".

Jeg har lyst til å svimeslå deg og bare få deg til å holde smella, for du er det eneste som står i veien. I veien, hører du? DU ER I VEIEN. Og nevnte jeg at jeg hater deg? Livet mitt hadde vært fullkomment, faktisk, hvis ikke du hadde vært i veien sånn som du er. Hvis du bare kunne holdt kjeften din og vært fornøyd.

Dag to, Seksjon 3

Ok, vel. Her er jeg. Her, as in Seksjon 3, døgnenhet 1. I det lilla rommet med den blå orkideen innerst i gangen.

Dette føles merkelig. Jeg har jo vært en del på helgeseminarer før, og dette føles ikke så ulikt. Det er nesten vanskelig å skjønne at dette ikke er et seminar, men en innleggelse.
Maten er vanskelig. Sinnsykt vanskelig.
De andre som er innlagt på samme opplegg som meg, er kjempeherlige jenter!! Personalet også. I heart them all. De er så snille alle sammen!

I dag er dag to. De tok blodprøve av meg, sjekket blodtrykket (det var litt lavt), tok tempen, og målte høyden. Ifølge politikammeret som skulle utstede pass til meg for at par år siden var jeg 178, men nå har aldringsprosessen tydeligvis begynt å kicke inn: Jeg er nemlig "bare" 177 nå. Skjønner ikke en dritt.

Primærkontakten min har allerede rukket å fortelle meg noen ganger at jeg er undervektig. Ikke at jeg ikke vet det logisk sett fra før av, men jeg opplever faktisk en nytteverdi i at hun sier det. Når jeg da i tillegg kjenner hvordan hjertet virkelig jobber for å holde meg gående, så glimter det lille lyset av virkeligheten opp for meg. Selvfølgelig forsvinner denne logikken igjen etter kort tid, men da er det vel desto viktigere at den glimter til stadig oftere.
Jeg har aldri kjent på denne... forståelsen så hyppig tidligere. Kjent på at jo, kanskje jeg faktisk er på et farligere stadium enn jeg tror. Kanskje kroppen er mer rævkjørt enn jeg tror. Stadig hyppigere kommer denne skumle, snikende stemmen i øret mitt som hveser: Spis, din idiot, og du skal faen meg stå i det etterpå også - du vil vel ikke plutselig falle om og dø, vil du vel?

Det gir meg også en viss form for perspektiv å få høre at jeg får restriksjoner på aktivitet på grunn av BMI-tallet. At jeg får en halvtime med rolig gange per dag i følge med personalet, og that's it. Det får meg også gradvis til å begynne å forstå. Ennå har det ikke fått meg til å akseptere at DENNE kroppen er undervektig og skal OPP i vekt, øynene mine vil ikke, hjernen vil ikke, den er for hjernevasket til å få til å se det. Obviously.

Det er jævlig nifst. Herregud, hvor redd jeg er for å komme dit at jeg ØNSKER å bli frisk. Gud hjelpes.

Så jo. Om jeg kanskje ikke har beholdt absolutt alle måltidene hittil, så har jeg da vitterlig begynt å få sans og samling litt mer på plass - bare på ett døgn. DET ER DA NOE!! Og, ikke minst at jeg har spist mer på dette ene døgnet enn jeg stort sett har spist over flere døgn de siste ukene. DET ER DA NOE!!
Folk har sagt opp og i mente at jeg er tøff og greier. Det begynner å slå meg at jo, kanskje jeg faktisk... ER ganske tøff?

Om ti minutter er det klart for dagens eneste måltid jeg ikke synes er vanskelig. Jeg er så glad det måltidet er med. Det heter "Kaffe på stua" eller noe sånt, og består for min del av Biola og en frukt. Hvilket jeg bare gleder meg til :-)

"Spiser du for mye eller for lite?"

I natt hadde satt jeg våken på Facebookchatten. En gang etter halv 2 sa, la oss kalle ham John Doe, hei til meg.

Og jeg tenkte i mitt stille sitt at NNNNEEIIIIIHH, værsåsnill si at det ikke er sant, ikke si at jeg blir sittende her og blir bombardert om ditt kjærlighetsliv og dine byturer og ditt sexliv IGJENNNN.

Høres litt drastisk ut å tenke sånn, jeg vet. Men faktisk, før jeg sa fra at det ikke var helt ålreit for meg, så pleide denne personen å ringe meg to ganger i uka og bruke en time (eller mer) på å detaljfortelle om replikkutvekslingene mellom han og hans utkårede flørt i løpet av de siste månedene.
Forbanna slitsomt. Det gjør jo ikke noe en gang iblant, og jeg hjelper ham gjerne ved å lytte om noe har skjedd, men jeg sitter ikke her med ørene på stilk og synes det er direkte... ukas lørdagsbarnetv i spenningsnivå. Han er tross alt over 30, min stesøsters fetter, og jeg synes egentlig ikke vi kjenner hverandre spesielt godt.

Nu vel, nå gjør sikkert jeg det samme som han gjorde, legger ut i det vide og brede om ting som er kjedelig for dere. Det over er uansett ikke poenget, poenget er at jeg hadde forventet en skikkelig traurig samtale, og forberedte meg mentalt på å late som jeg holdt på med noe samtidig og ikke kunne svare ham så ofte.
I stedet spør han om jeg kommer på besøk til ham snart (What a weirdo! Bare han som finner på å invitere så perifere venner på besøk), og da finner jeg ut at... Hvorfor ikke være ærlig nå? Det er tross alt bedre enn å bare late som jeg ikke prioriteter ham. Dette kan være fin ærlighetstrening for deg, sa jeg til meg selv. And so I told him.

Pappa og stemora mi har tydeligvis ikke sagt et KNYST om sykdommen min til slekta. Jeg antar det er godt ment, for de har gjort det samme før, da jeg sluttet på skolen blant annet, da er jeg glad de ikke drev og fortalte det. Men dette? Hvorfor må jeg absolutt fortelle det til alle selv?! Skjønner de ikke at de faktisk gjør det komplisert? Hmf.

Uansett, now I'm rambling again.
Poenget mitt, hele tiden, var. Han sa dette:

"Spiser du for mye eller for lite?"

Og da, altså. Måtte jeg bare trekke inn klørne og slutte å ha sånne fordommer overfor denne samtalen.
Her er det faktisk en, som umiddelbart trekker frem overspisingslidelse som et potensielt problem. På eget initiativ.
Og det gjør meg så glad å se noen som ikke er nødt til å bli forklart at det faktisk er en lidelse. Selv om det ikke er det jeg lider av selv.

Der ble jeg ferdig. Brå slutt, gitt! Måtte bare dele denne positive hendelsen, det skjer jo ikke hver dag.
Men fy flate, hvis jeg noen gang bruker like lang tid på å komme til poenget igjen, skal jeg... Øh... Ringe Dr. Phil?

Forvernssamtale om innleggelse på DPS

Ja, dere. Da har jeg vært på første forvernssamtale. I begynnelsen, da søknaden om innleggelse ble sendt, kjente jeg hovedsakelig på at jeg egentlig gledet meg litt. Da psykologen i påfølgende time snakket om kostliste, kontrakt og forventninger til samarbeid - som jeg jo selvfølgelig egentlig visste veldig godt om fra før av - ble jeg litt mindre lysten på det. Og nå, etter forvernssamtalen, er jeg mer vettskremt enn noensinne... Eller altså, jeg har roet meg ned littegrann siden i går, men anyhow.

Før vi fortsetter her: Jeg har ingen planer om å takke nei til innleggelsen! (Aner ikke hvorfor jeg ikke bare hyler og skriker og nekter, men likevel...)
Men. Det er så mange ting som blir bare kaos inni meg. For eksempel noe av følgende:

- Jeg spurte hvor lenge jeg skulle se for meg at det ville vare, kanskje rundt 1-3 uker?
BUT NOOO. De har nemlig et opplegg på intet mindre enn (hold deg fast) TI UKER. Da jeg gløttet i kalenderen senere samme dag, fikk jeg hakeslepp. For det betyr at jeg skal være der helt til 27. mai!!

- Daglig - understreker DAGLIG - farter jeg rundt omkring, går på jobb som normalt, opplever ingen farligheter når jeg må løpe for å rekke bussen og hele pakka. Det at jeg da de første to ukene ikke får oppleve frisk luft sånn omtrent i det hele tatt, kun et kvarters ekstremt rolig tur i følge med personalet... Vel, den svir. (Heldigvis er det en ganske fullstappa ukeplan!)

- Forpliktelsene. De nevnte at det er alfa og omega at jeg deltar i opplegget deres, og gjør det jeg skal. JA, jeg SKJØNNER selvfølgelig at man forventes å gjøre det man skal. Hvis ikke er jo opplegget bortkastet, og man kan ikke forskjellsbehandle spiseforstyrrede folk med vrangforestillinger og tvangstanker uten at det er fare for umulige forhandlingskrav... Så ja. Men basically, at jeg må være der fordi jeg vil bli frisk.
Og å bli frisk er jo ikke det jeg vil!
Jeg vil ikke dø, og vil ikke ha et liv fylt av varige skader på grunn av dette. Men det er også alt. Det er den eneste jævla, crappy, forbanna motivasjonen jeg klarer å finne... Jeg vil ikke opp i vekt, og jeg gjør ikke dette for meg engang, jeg gjør det for mamma. Verdens beste mamma er min mamma, og når hun strekker seg så langt som til å si at hun blir ikke sint eller skuffet om jeg ikke får det til - åherregud jeg begynner å grine av tanken på hvor nydelig hun er.
Anyways, nå snakket jeg meg litt bort. Hvorfor skal jeg ha et ønske om vektøkning når jeg ikke føler at spiseforstyrrelsen plager meg? Den får kroppen til å klage litt, det er ikke det, men nå går den stort sett på et sparebluss som føles som et energikick, og hodepinen og diverse annet som var plagsomt for noen måneder siden har jeg blitt så vant til at jeg ikke kjenner det lenger. Det eneste spiseforstyrrelsen gjør med meg nå, er at jeg er tynn! HVA ER GALT MED DET, DA?! (Det er bare retorisk ment, og ikke et genuint spørsmål.)
Dette føles da på ingen måte som noe jeg skal bli fri fra, noe jeg skal få slippe.

- Hvis de finner ut at jeg bryter opplegget, ved å ikke spise det jeg skal eller kaste opp, for eksempel, vel - da har jeg brutt kontrakten. Og da får jeg en tenkeuke, før jeg da kan bli om jeg skjerper meg, eller må dra. Nettopp dette har gjort tankegangen min veldig destruktiv de siste to dagene... Hele tiden har jeg gått og kvernet i bakhodet på dette: Hvordan kan jeg klare å lure dem?
Faen, altså.
Ubevisst legger jeg plan etter plan om hvordan drikke masse vann før veiing, hvordan rekke å kaste opp når de ikke kan finne det ut, studere timeplanen til jeg kan den på rams, bare for å få plass til oppkast inni der, tenketenketenke.
Og det verste av alt er at ikke engang det kommer til å funke, fordi de selvfølgelig krever vektoppgang. Og hvis den uteblir, så sier det seg jo selv hva som skjer.

- Å gi opp alt dette jeg har jobbet så sinnsykt hardt for! AU! AU! AU! AU! AU!
Det har tatt meg så mye blodslit å nå dette vekttallet. Og så skal jeg måtte kvitte meg med det "trofeet" på ti uker? Innen juni? Det er som å bare kaste bort de siste 3-4 årene. På hodet og døra ut. Og, og, og. Ved undervekt kreves en vektoppgang på 0,5 kg pr. uke. OMG.

- Smør på brødskiva... (Haha! Må le litt også!)

- Det er ikke tillatt å ta med egen mat til avdelingen. Men hey, jeg skjønner i hvert fall veldig godt den, da!


Selvsagt. Det er mange fine sider ved denne innleggelsen også.

Pro #1: P.a.u.s.e. Jeg tror det kommer til å bli vanvittig godt, egentlig.
Pro #2: Fellesskapet. Opplegget er felles for... 3-5 jenter, så vidt jeg husker? Ergo er det ingen som verken er nye tilskudd eller klare for å dra hjem mens andre er midt oppi det. Det kommer til å bli verdifullt.
Pro #3: DE HAR HAVREGRØT DER. Hjerte hjerte hjerte. Hånda på hjertet, for dette er ikke spiseforstyrrelsen som snakker - JEG ELSKER HAVREGRØT. Det må seriøst være noe av det beste jeg vet om. Min egen hjemmelagde, selvsagt, det mølet fra AXA gir jeg en lang faen i ;)
Pro #4: Jeg trenger ikke å være tilgjengelig på mobiltelefon hele tiden. Herregud, jeg hater at jeg alltid burde ha tatt telefonen eller alltid får meldinger jeg burde svart på. Stress!
Pro #5: Mer frihet etter hvert. Mulighet for turer ut av området, med venner og kaffe og alt. Også når det begynner å bli vår da gitt! :D
Pro #6: Det blir jo unektelig ganske kult å få smake litt nytt og variert. De har mye spennende pålegg å velge mellom, det skal de ha. Og de har Biola bringebæææærrrrr, slurp <3
Pro #7: Det er helt greit å ikke ha noen utgifter på impulsshopping eller mat på såpass lenge. Kanskje jeg endelig får spart opp litt penger?

Ja, det var alt for i dag. På mandag skal jeg på forvernssamtale nummer to. Og da må jeg snakke med legen og jobben og bryte sånn ca alle avtaler jeg har lagt, det blir jo... Artig. Deretter skal jeg isolere meg hjemme så mye som overhodet mulig bare for å gjøre det mens jeg kan. For så å forsvinne fra jordas overflate for en stund. Tro om noen husker meg når jeg slipper ut, eller om de har funnet seg nye venner.

Nei, vent. Det er jo faktisk gratis internett der! Da glemmer de meg ikke så lett nei, mihi.