Dag to, Seksjon 3

Ok, vel. Her er jeg. Her, as in Seksjon 3, døgnenhet 1. I det lilla rommet med den blå orkideen innerst i gangen.

Dette føles merkelig. Jeg har jo vært en del på helgeseminarer før, og dette føles ikke så ulikt. Det er nesten vanskelig å skjønne at dette ikke er et seminar, men en innleggelse.
Maten er vanskelig. Sinnsykt vanskelig.
De andre som er innlagt på samme opplegg som meg, er kjempeherlige jenter!! Personalet også. I heart them all. De er så snille alle sammen!

I dag er dag to. De tok blodprøve av meg, sjekket blodtrykket (det var litt lavt), tok tempen, og målte høyden. Ifølge politikammeret som skulle utstede pass til meg for at par år siden var jeg 178, men nå har aldringsprosessen tydeligvis begynt å kicke inn: Jeg er nemlig "bare" 177 nå. Skjønner ikke en dritt.

Primærkontakten min har allerede rukket å fortelle meg noen ganger at jeg er undervektig. Ikke at jeg ikke vet det logisk sett fra før av, men jeg opplever faktisk en nytteverdi i at hun sier det. Når jeg da i tillegg kjenner hvordan hjertet virkelig jobber for å holde meg gående, så glimter det lille lyset av virkeligheten opp for meg. Selvfølgelig forsvinner denne logikken igjen etter kort tid, men da er det vel desto viktigere at den glimter til stadig oftere.
Jeg har aldri kjent på denne... forståelsen så hyppig tidligere. Kjent på at jo, kanskje jeg faktisk er på et farligere stadium enn jeg tror. Kanskje kroppen er mer rævkjørt enn jeg tror. Stadig hyppigere kommer denne skumle, snikende stemmen i øret mitt som hveser: Spis, din idiot, og du skal faen meg stå i det etterpå også - du vil vel ikke plutselig falle om og dø, vil du vel?

Det gir meg også en viss form for perspektiv å få høre at jeg får restriksjoner på aktivitet på grunn av BMI-tallet. At jeg får en halvtime med rolig gange per dag i følge med personalet, og that's it. Det får meg også gradvis til å begynne å forstå. Ennå har det ikke fått meg til å akseptere at DENNE kroppen er undervektig og skal OPP i vekt, øynene mine vil ikke, hjernen vil ikke, den er for hjernevasket til å få til å se det. Obviously.

Det er jævlig nifst. Herregud, hvor redd jeg er for å komme dit at jeg ØNSKER å bli frisk. Gud hjelpes.

Så jo. Om jeg kanskje ikke har beholdt absolutt alle måltidene hittil, så har jeg da vitterlig begynt å få sans og samling litt mer på plass - bare på ett døgn. DET ER DA NOE!! Og, ikke minst at jeg har spist mer på dette ene døgnet enn jeg stort sett har spist over flere døgn de siste ukene. DET ER DA NOE!!
Folk har sagt opp og i mente at jeg er tøff og greier. Det begynner å slå meg at jo, kanskje jeg faktisk... ER ganske tøff?

Om ti minutter er det klart for dagens eneste måltid jeg ikke synes er vanskelig. Jeg er så glad det måltidet er med. Det heter "Kaffe på stua" eller noe sånt, og består for min del av Biola og en frukt. Hvilket jeg bare gleder meg til :-)