Kjære Kropp. Jeg hater deg så intenst.

Til Kroppen.

Du og jeg, vi har en konflikt gående. Nei, ikke en konflikt. En krig.

Jeg og du har vel egentlig vært litt sånn halvveis venner i perioder før, men nå tåler vi ikke hverandres nærvær mer.

Hva angår denne konflikten, så er vi på hver vår planet – vi mener det totalt motsatte, og vi begge nekter å inngå noen som helst form for kompromiss. Vi mener det vi mener hver for oss, og det er uaktuelt for oss å senke på kravene. Dette er som en jævla Midt-Østenkonflikt, eller hva?

Ettersom JEG mener at DU er helt på jordet, vil jeg herved påpeke hvorfor denne konflikten er DIN SKYLD. Du har stelt i stand dette her helt selv. Ja, jeg har gått ned i vekt og har forsvinnende lite lyst til å spise. Men hey, det er MITT VALG FOR SATAN! Hvem bestemmer over meg? Jo, JEG! Hvem tror du at du er som kan komme og bestemme hva jeg skal gjøre? Din storforlangende dritt!!

Bare fordi du kanskje har lyst på mat, Kropp, så betyr ikke det at det under noen som helst omstendighet er greit å begynne å komme med drapstrusler. Det er aldri greit å true med selvmord for å få viljen sin. Vet ikke du det, kanskje? Din stakkars lille uvitende dritt.

JEG skulle helst sett at jeg kunne gå ned enda litt mer i vekt. Kanskje ti kilo. Og så har du begynt å legge kniven mot strupen på meg allerede nå? Du hevder at du synes jeg skal legge på meg ti kilo i stedet, og spise forbudte ting i mengder som jeg får lyst til å hyle av. Du VIL at jeg skal måtte føle meg mislykket og feit og stygg for resten av livet, du er jo nødt til å være en jævla terrorist. Jeg hater deg. JEG HATER DEG. JEG HATER DEG. Jeg får ikke hylt det høyt nok og med nok raseri. JEG HATER HATER HATER HATER HATER DEG!!!!!!!!!!!! 

Hvis jeg er nødt til å bli feit og føle meg mislykket bare for å få deg til å spille på lag, er det nesten så jeg ikke synes det er verdt det. Det er nesten så jeg heller vil dø. Og fy faen, for en dårlig venn du er som krever dette. Vet du egentlig noe om livet mitt? Vet du hvordan jeg aldri har vært fornøyd med hvordan jeg ser ut? Hvordan jeg hele mitt liv har følt meg mislykket og lubben og fleskete og ekkel? Vet du at jeg syntes jeg var feit allerede i en alder av fem år? Nei? Du prøver ikke engang å sette deg inn i hvor sinnssykt vondt det gjør for meg at du truer meg til å måtte leve sånn. Det vil jo for helvette ta ikke være et liv!  Jeg nekter å finne meg i det, jeg NEKTER faktisk å akseptere at det "må bare være sånn".

Jeg har lyst til å svimeslå deg og bare få deg til å holde smella, for du er det eneste som står i veien. I veien, hører du? DU ER I VEIEN. Og nevnte jeg at jeg hater deg? Livet mitt hadde vært fullkomment, faktisk, hvis ikke du hadde vært i veien sånn som du er. Hvis du bare kunne holdt kjeften din og vært fornøyd.