"Spiser du for mye eller for lite?"

I natt hadde satt jeg våken på Facebookchatten. En gang etter halv 2 sa, la oss kalle ham John Doe, hei til meg.

Og jeg tenkte i mitt stille sitt at NNNNEEIIIIIHH, værsåsnill si at det ikke er sant, ikke si at jeg blir sittende her og blir bombardert om ditt kjærlighetsliv og dine byturer og ditt sexliv IGJENNNN.

Høres litt drastisk ut å tenke sånn, jeg vet. Men faktisk, før jeg sa fra at det ikke var helt ålreit for meg, så pleide denne personen å ringe meg to ganger i uka og bruke en time (eller mer) på å detaljfortelle om replikkutvekslingene mellom han og hans utkårede flørt i løpet av de siste månedene.
Forbanna slitsomt. Det gjør jo ikke noe en gang iblant, og jeg hjelper ham gjerne ved å lytte om noe har skjedd, men jeg sitter ikke her med ørene på stilk og synes det er direkte... ukas lørdagsbarnetv i spenningsnivå. Han er tross alt over 30, min stesøsters fetter, og jeg synes egentlig ikke vi kjenner hverandre spesielt godt.

Nu vel, nå gjør sikkert jeg det samme som han gjorde, legger ut i det vide og brede om ting som er kjedelig for dere. Det over er uansett ikke poenget, poenget er at jeg hadde forventet en skikkelig traurig samtale, og forberedte meg mentalt på å late som jeg holdt på med noe samtidig og ikke kunne svare ham så ofte.
I stedet spør han om jeg kommer på besøk til ham snart (What a weirdo! Bare han som finner på å invitere så perifere venner på besøk), og da finner jeg ut at... Hvorfor ikke være ærlig nå? Det er tross alt bedre enn å bare late som jeg ikke prioriteter ham. Dette kan være fin ærlighetstrening for deg, sa jeg til meg selv. And so I told him.

Pappa og stemora mi har tydeligvis ikke sagt et KNYST om sykdommen min til slekta. Jeg antar det er godt ment, for de har gjort det samme før, da jeg sluttet på skolen blant annet, da er jeg glad de ikke drev og fortalte det. Men dette? Hvorfor må jeg absolutt fortelle det til alle selv?! Skjønner de ikke at de faktisk gjør det komplisert? Hmf.

Uansett, now I'm rambling again.
Poenget mitt, hele tiden, var. Han sa dette:

"Spiser du for mye eller for lite?"

Og da, altså. Måtte jeg bare trekke inn klørne og slutte å ha sånne fordommer overfor denne samtalen.
Her er det faktisk en, som umiddelbart trekker frem overspisingslidelse som et potensielt problem. På eget initiativ.
Og det gjør meg så glad å se noen som ikke er nødt til å bli forklart at det faktisk er en lidelse. Selv om det ikke er det jeg lider av selv.

Der ble jeg ferdig. Brå slutt, gitt! Måtte bare dele denne positive hendelsen, det skjer jo ikke hver dag.
Men fy flate, hvis jeg noen gang bruker like lang tid på å komme til poenget igjen, skal jeg... Øh... Ringe Dr. Phil?