Hvordan det går?

Først: Nei, jeg har ikke glemt bloggen. Likevel har det gått en måned siden jeg skrev noe her sist. Jeg har brukt min ikke-anonyme blogg mye mer - der har jeg skrevet en del veldig ærlig, men også holdt tilbake ganske mye. Det er ikke alt jeg vil være ærlig om, og - for å være ærlig - vet jeg ikke om jeg vil være ærlig om det her heller, for én gangs skyld.

Om det kommer av at jeg vil tilbake til tiden hvor hele spiseforstyrrelsen var mitt hemmelige prosjekt, vet jeg ikke. Jeg vet bare at... jeg liksom ikke kan stå for å blogge om det jeg tenker for tiden. Ikke fordi det KAN komme til å være triggende, men fordi det UTVILSOMT vil trigge.

På mandag etter lunsj er jeg ikke lenger innlagt. En stor del av meg lengter etter mandag, for da kan jeg endelig kaste fra meg alt det "friske" jeg har lært her og gå ned i vekt igjen. Som før. Samtidig ser jeg meg selv mye klarere. Jeg ser hva jeg driver med, og jeg vet både konsekvensene av å leve spiseforstyrret, og resultatene det vil gi dersom jeg lar være. Med i bagasjen hjem har jeg med meg en såkalt kriseplan som skal henges opp på innsiden av soveromsdøra. Hvem vet, det kan jo hende jeg kommer til å bruke den.

Jeg vet heller ikke når jeg kommer til å skrive noe her neste gang. In the meantime life will happen. Og dere er mer enn velkommen til å følge med på min ikke-anonyme blogg som jeg bruker ganske mye. Av hensyn til meg selv oppgir jeg ikke adressen til den her inne, men jeg regner med de fleste vet hvilken blogg det er snakk om.

Tusen takk til alle som har vært med meg hittil. Det har varmet. Veldig. Hver gang.