Følelsen av insekter i ørene har jeg vent meg litt mer til, men ikke helt - jeg synes det er vanskelig å skjønne hvorfor jeg får en kjempedott i venstre øre hver morgen på vei til bussen. Den blåser seg opp, jeg hører ingenting annet (nesten) enn min egen pust i venstre øre... Og det skjer aldri ellers, bare i det samme øret hver dag til samme tid. Ja, og, jeg må ofte klø meg i venstre øre mens jeg hører musikk med ørepropper, fordi det kiler sånn i øregangen!
Hva skal dette bety?!
Kjeven min knekker også iblant på høyre side når jeg tygger noe seigt... Når jeg sier iblant mener jeg daglig.
In other news: Jeg har aldri veid så lite før. Jo, ok da, kanskje da jeg var ti år eller tretten år eller noe sånt. Aner ikke hva jeg veide da, jeg. I hvert fall er det enorm forskjell på min egen personvekt og andres personvekt, mammas for eksempel. Hennes viser konsekvent 5-10 kilo mindre enn min. Men uansett hvilken av dem som stemmer best nå om dagen, så er og blir det et faktum at jeg har nådd
Én av disse stemmer...
Daglig tenker jeg at... Jeg skal ikke leve sånn for alltid.
Jeg bare trenger det nå, mens jeg er her, på dette stadiet i livet, mens jeg er ung, mens jeg bor for meg selv, mens jeg har sjansen, og ettersom jeg først er i gang. Alt dette er nok bare unnskyldninger. Eller, ikke helt det heller, men jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det...
Jeg tenker på en fremtid, når jeg er eldre - der jeg kjøper inn pølse og potetstappe til middag uten at jeg synes det burde ha vært en halv Nutrilett.
En fremtid der jeg spiser et stykke kake på kafé, av andre grunner enn at jeg vil virke helt frisk foran noen jeg kjenner. En fremtid der jeg har hvetemel og sukker stående i kjøkkenskapet... i stedet for suketter... host.
Tidligere har jeg sagt at jeg ofte tenker: Jeg kan bare slutte når jeg vil! Og jeg tror fremdeles på det. Det er bare at jeg vil jo ikke slutte! Jeg kan ikke være den avslappede, fremtidige meg akkurat nå. Jeg er ikke klar. Men jeg gleder meg til den dagen jeg er henne.
Det er en fin tanke.
I wanna slap you silly! Greit du holder på med det du gjør, jeg har ikke noe jeg skulle sagt, men kom ikke med unnskyldninger eller tro det er en knapp du kan skru av og på, for du veit akkurat hva det er du holder på med, kjære deg!
SvarSlettJeg vet det veldig godt, innerst inne... Unnskyldninger unnskyldninger. Du har helt rett!
SvarSlettHenger meg på Pantora sitt innlegg!
SvarSlettÅ hva så om noen andre veier mer enn deg? Det viktigste er jo faktisk at du FUNGERER, er det ikke det? At kroppen gjør det den skal?
Jeg har ei venninne som ser helt fantastisk ut, hun utstråler en selvsikkerhet og trygghet som bare er til å beundre, og i tillegg ser hun alltid bra ut. *sukk* Hun veier over 90 kilo, og er helt kul på å si det. Eia var jeg der.
ups skulle stå veier mindre enn deg, men det skjønte du sikkert :)
SvarSlettHuff,får skikkelig vondt inni meg når jeg leser dette...hadde noen av de samme tankene for et par år siden, at det bare var noe midlertidig og at jeg kunne snu. Og her sitter jeg mer fanget enn jeg noensinne kunne trodd. Så langt har det gått at et normalt liv og en fremtid virker fjernt, og jeg oftere og oftere tar meg selv i å lure på om jeg i det hele tatt kommer til å overleve spiseforstyrrelsen. Håper du kan klare å innse alvoret og ikke tenke "det skjer ikke meg" før det er for seint.
SvarSlettJeg vil forresten anbefale deg en bok som heter "Fri fra avhengighet" av Espen Andresen. Selv om hans hovedavhengighet var narkotiske stoffer, så skriver han mye som gjelder generelt for alle typer avhengighet. Han beskriver hvordan den første fasen er som en slags romanse hvor avhengigheten nærmest er som en forelskelse, og om hvordan det forandrer seg etterhvert som ting utvikler seg. Ifh. til spiseforstyrrelsen min kjente jeg meg skremmende mye igjen i det han skrev...Kunne ønskt jeg hadde lest den boken på et tidligere tidspunkt...
SvarSlettSå ja, anbefaler den.