... eller noe omtrent sånn.
Jeg ble helt satt ut. I hele sommer har ikke mamma nevnt noen ting, hun har bare alltid spurt meg om jeg ville ha middag. Og nå i dag spurte hun. Et lynkjapt sekund eller fem kikket jeg på henne og spilte uforstående, mens jeg prøvde å bestemme meg for hvilket valg jeg skulle ta.
Gjett hva jeg endte med? Nei, jeg fortalte selvfølgelig ikke sannheten.
I en stakket stund tenkte jeg: Nå har jeg sjansen til å fortelle alt jeg har holdt hemmelig for henne så lenge, hun kan hjelpe meg å slutte!
Men tankene gikk fort over til: Herregud, din fjott! Hva tenker du på! Du må ikke la noen tvinge deg til å slutte, da legger du jo på deg, du kommer til å bli feit hvis du sier sannheten nå!
Så jeg bare: Eeeeeeh har kanskje ikke vært så flink til å ta meg eh tid til å eh spise i det sisteeee.
Og mamma gikk på limpinnen.
MEG
MEG
Dermed tilbragte jeg og mamma en time sammen, der hun kom med tips for å få i gang matlysten og inspirasjon til å finne på middager og matpakker. Fordi jeg lot som om jeg uheldigvis glemte å spise annet enn knekkebrød på jobb. Men fy fader, så flink jeg er til å lyve når det trengs. Eller kanskje "trengs".
Og jeg spiste Grandiosa og tre brødskiver hos henne for å berolige henne, selv om jeg selvfølgelig ikke beholdt det særlig lenge.
Det er sikkert egentlig litt scary, men per nå er jeg fornøyd. Jeg er så lettet over at hun trodde meg, da går dette bra.
I alle fall går det bra en liten stund til. For ja, jeg klarte jo å lure henne, men det er bare midlertidig. Det er bare et spørsmål om tid før hun skjønner at jeg løy. Om en måned eller to er jeg ikke fri lenger, det er ikke mulig. Med mindre jeg på mirakuløst vis bestemmer meg for å slutte på egenhånd, altså. And I do not see that coming. Selv om, eller kanskje nettopp fordi, jeg fremdeles er tåpelig nok til å tro at jeg bare kan slutte når jeg vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar