02.53: Sms-bestilling av legetime. Hva nå?

Jeg dro fra jobb klokka 21.30, og hadde ikke før satt meg på bussen før jeg merket det. Noe var annerledes. Et eller annet med hjertet var... annerledes.

Annerledes hvordan? Jeg var usikker.

Til å begynne med tenkte jeg at det bare var det at jeg hadde snakket fem timer i strekk og hatt mange titalls mennesker på tråden mens jeg var på jobb. Jeg har jo merket det før, hvordan man blir sliten i stemmen og må bruke mer pust for å klare å beholde toneleiet og taleførheten.

Det var bare det at det gikk ikke over. Og det var mer tydelig enn det pleide.

På bussen hjem pustet jeg så dypt jeg klarte, prøvde å slappe av til tross for panikken som så smått hadde begynt å melde sin ankomst.

Så kom jeg hjem, og klarte å glemme det en stund, følte meg egentlig bare mer sliten enn ellers. Det er bare kroppen som sier fra at den er sliten, tenkte jeg. Ikke så rart. Det går vel over.

Og så skulle jeg legge meg og sove. Trodde jeg. Jeg la meg. Der kom annerledes-følelsen sterkere tilbake. Hjertet dunket fortere enn det skulle, hardere enn det skulle, men samtidig helt annerledes enn panikk-hjertebank. Det var nemlig urytmisk iblant også.

Det var da jeg ble redd for alvor. Tenkte på det faktum at jeg tross alt har levd på altfor lite næring siden... 2008? Og at selv om det er først det siste året SF har tatt helt av, så har muligens hjertet hatt litt mer å stri med over lengre tid enn jeg trodde?

Tenk om jeg kom til å dø der jeg lå? Tenk om jeg fikk hjerteinfarkt i søvne? Nei, vent nå litt, ingen fare, jeg var jo for vettskremt til å klare å sovne. Men hva kunne jeg gjøre med problemet? Lege, nettopp. Ja. Og jeg burde kanskje spise noe. Et ordentlig måltid, liksom. Hvis det ville være noen vits i det, da, jeg mener, litt nattmat betyr jo ikke at kroppen ikke er underernært, så kanskje ville det ha vært bortkastet og bare havne rundt midja uansett?

I alle fall. Klokka var 02.53 da jeg trykket på send-knappen. Da hadde jeg vurdert for og imot om jeg skulle tørre å skrive ordet spiseforstyrrelse svart på hvitt - eller, svart på grått, da - og endte opp med å skrive "mulige forstyrrelser i hjerterytme". Bare sånn for sikkerhets skyld. Sånn at jeg eventuelt ville rekke å bestemme meg innen jeg fikk time, når nå det måtte bli.

Og så sto jeg opp og kokte en pastarett med brokkoli og saus, mens jeg satte i gang med å google diverse koblinger mellom spiseforstyrrelser og hjertesvikt. Og jeg hadde ikke før spist opp maten innen jeg allerede godt visste at det var B/P på gang, så jeg slukte like gjerne halvannen liter sjokoladeis i samme slengen. Og gikk på badet mens jeg kokte opp litt tevann.

Stupid. Stupid. Stupid.

Jeg er fortsatt ikke død, selvfølgelig, og en hel del mer beroliget etter googlingen. Det så ikke så illevarslende ut som jeg hadde trodd. Det var mer gå til legen enn herreguuuud du kommer til å døøøø.

Og nå sitter jeg altså her og venter på melding fra legekontoret. Og lurer fortsatt på om jeg skal si det som det er når jeg kommer dit. Men jeg tror jeg har rustningen på allerede - jeg tror ikke jeg kommer til å være ærlig med mindre legen påpeker at han skjønner det. For hvis han ikke automatisk ser SF, så... kommer jeg ikke til å tro jeg er tynn nok ennå.

Stupid. Stupid. Stupid.

Skal prøve å ta meg sammen og være mindre stupid. stupid. stupid.