Forvernssamtale om innleggelse på DPS

Ja, dere. Da har jeg vært på første forvernssamtale. I begynnelsen, da søknaden om innleggelse ble sendt, kjente jeg hovedsakelig på at jeg egentlig gledet meg litt. Da psykologen i påfølgende time snakket om kostliste, kontrakt og forventninger til samarbeid - som jeg jo selvfølgelig egentlig visste veldig godt om fra før av - ble jeg litt mindre lysten på det. Og nå, etter forvernssamtalen, er jeg mer vettskremt enn noensinne... Eller altså, jeg har roet meg ned littegrann siden i går, men anyhow.

Før vi fortsetter her: Jeg har ingen planer om å takke nei til innleggelsen! (Aner ikke hvorfor jeg ikke bare hyler og skriker og nekter, men likevel...)
Men. Det er så mange ting som blir bare kaos inni meg. For eksempel noe av følgende:

- Jeg spurte hvor lenge jeg skulle se for meg at det ville vare, kanskje rundt 1-3 uker?
BUT NOOO. De har nemlig et opplegg på intet mindre enn (hold deg fast) TI UKER. Da jeg gløttet i kalenderen senere samme dag, fikk jeg hakeslepp. For det betyr at jeg skal være der helt til 27. mai!!

- Daglig - understreker DAGLIG - farter jeg rundt omkring, går på jobb som normalt, opplever ingen farligheter når jeg må løpe for å rekke bussen og hele pakka. Det at jeg da de første to ukene ikke får oppleve frisk luft sånn omtrent i det hele tatt, kun et kvarters ekstremt rolig tur i følge med personalet... Vel, den svir. (Heldigvis er det en ganske fullstappa ukeplan!)

- Forpliktelsene. De nevnte at det er alfa og omega at jeg deltar i opplegget deres, og gjør det jeg skal. JA, jeg SKJØNNER selvfølgelig at man forventes å gjøre det man skal. Hvis ikke er jo opplegget bortkastet, og man kan ikke forskjellsbehandle spiseforstyrrede folk med vrangforestillinger og tvangstanker uten at det er fare for umulige forhandlingskrav... Så ja. Men basically, at jeg må være der fordi jeg vil bli frisk.
Og å bli frisk er jo ikke det jeg vil!
Jeg vil ikke dø, og vil ikke ha et liv fylt av varige skader på grunn av dette. Men det er også alt. Det er den eneste jævla, crappy, forbanna motivasjonen jeg klarer å finne... Jeg vil ikke opp i vekt, og jeg gjør ikke dette for meg engang, jeg gjør det for mamma. Verdens beste mamma er min mamma, og når hun strekker seg så langt som til å si at hun blir ikke sint eller skuffet om jeg ikke får det til - åherregud jeg begynner å grine av tanken på hvor nydelig hun er.
Anyways, nå snakket jeg meg litt bort. Hvorfor skal jeg ha et ønske om vektøkning når jeg ikke føler at spiseforstyrrelsen plager meg? Den får kroppen til å klage litt, det er ikke det, men nå går den stort sett på et sparebluss som føles som et energikick, og hodepinen og diverse annet som var plagsomt for noen måneder siden har jeg blitt så vant til at jeg ikke kjenner det lenger. Det eneste spiseforstyrrelsen gjør med meg nå, er at jeg er tynn! HVA ER GALT MED DET, DA?! (Det er bare retorisk ment, og ikke et genuint spørsmål.)
Dette føles da på ingen måte som noe jeg skal bli fri fra, noe jeg skal få slippe.

- Hvis de finner ut at jeg bryter opplegget, ved å ikke spise det jeg skal eller kaste opp, for eksempel, vel - da har jeg brutt kontrakten. Og da får jeg en tenkeuke, før jeg da kan bli om jeg skjerper meg, eller må dra. Nettopp dette har gjort tankegangen min veldig destruktiv de siste to dagene... Hele tiden har jeg gått og kvernet i bakhodet på dette: Hvordan kan jeg klare å lure dem?
Faen, altså.
Ubevisst legger jeg plan etter plan om hvordan drikke masse vann før veiing, hvordan rekke å kaste opp når de ikke kan finne det ut, studere timeplanen til jeg kan den på rams, bare for å få plass til oppkast inni der, tenketenketenke.
Og det verste av alt er at ikke engang det kommer til å funke, fordi de selvfølgelig krever vektoppgang. Og hvis den uteblir, så sier det seg jo selv hva som skjer.

- Å gi opp alt dette jeg har jobbet så sinnsykt hardt for! AU! AU! AU! AU! AU!
Det har tatt meg så mye blodslit å nå dette vekttallet. Og så skal jeg måtte kvitte meg med det "trofeet" på ti uker? Innen juni? Det er som å bare kaste bort de siste 3-4 årene. På hodet og døra ut. Og, og, og. Ved undervekt kreves en vektoppgang på 0,5 kg pr. uke. OMG.

- Smør på brødskiva... (Haha! Må le litt også!)

- Det er ikke tillatt å ta med egen mat til avdelingen. Men hey, jeg skjønner i hvert fall veldig godt den, da!


Selvsagt. Det er mange fine sider ved denne innleggelsen også.

Pro #1: P.a.u.s.e. Jeg tror det kommer til å bli vanvittig godt, egentlig.
Pro #2: Fellesskapet. Opplegget er felles for... 3-5 jenter, så vidt jeg husker? Ergo er det ingen som verken er nye tilskudd eller klare for å dra hjem mens andre er midt oppi det. Det kommer til å bli verdifullt.
Pro #3: DE HAR HAVREGRØT DER. Hjerte hjerte hjerte. Hånda på hjertet, for dette er ikke spiseforstyrrelsen som snakker - JEG ELSKER HAVREGRØT. Det må seriøst være noe av det beste jeg vet om. Min egen hjemmelagde, selvsagt, det mølet fra AXA gir jeg en lang faen i ;)
Pro #4: Jeg trenger ikke å være tilgjengelig på mobiltelefon hele tiden. Herregud, jeg hater at jeg alltid burde ha tatt telefonen eller alltid får meldinger jeg burde svart på. Stress!
Pro #5: Mer frihet etter hvert. Mulighet for turer ut av området, med venner og kaffe og alt. Også når det begynner å bli vår da gitt! :D
Pro #6: Det blir jo unektelig ganske kult å få smake litt nytt og variert. De har mye spennende pålegg å velge mellom, det skal de ha. Og de har Biola bringebæææærrrrr, slurp <3
Pro #7: Det er helt greit å ikke ha noen utgifter på impulsshopping eller mat på såpass lenge. Kanskje jeg endelig får spart opp litt penger?

Ja, det var alt for i dag. På mandag skal jeg på forvernssamtale nummer to. Og da må jeg snakke med legen og jobben og bryte sånn ca alle avtaler jeg har lagt, det blir jo... Artig. Deretter skal jeg isolere meg hjemme så mye som overhodet mulig bare for å gjøre det mens jeg kan. For så å forsvinne fra jordas overflate for en stund. Tro om noen husker meg når jeg slipper ut, eller om de har funnet seg nye venner.

Nei, vent. Det er jo faktisk gratis internett der! Da glemmer de meg ikke så lett nei, mihi.