#Denfølelsen.
Sånn føler jeg det med spiseforstyrrelsen. Kjenner det enda mer når jeg bruker ordet "anoreksien". Begge uttrykkene føles som noe jeg ikke har rett til å bruke, som om jeg stjeler en slags copyright. Selv om ordet "spiseforstyrrelse" har blitt lettere med tiden, det hjalp litt etter å ha fortalt det til over tjue stykker, da klarte jeg til slutt å ta ordet i min munn. Ordet "anoreksi" har bare vært aktuelt å bruke i 29 dager, så det føles fremmed ennå. Men det kommer sikkert...
Merkelig, er det. Hvordan man kan følge noe, gjøre noe, tenke noe, uten stans, i månedsvis. Og hver gang jeg tar meg i å tenke spiseforstyrret, eller på mat, eller på ikke mat, så overveldes jeg av overraskelsen!
Litt sånn: Er dette her virkelig? Driver jeg med dette? Har jeg virkelig en spiseforstyrrelse, anoreksi? Er det ikke bare noe jeg velger? Hvorfor kan jeg ikke bare godta å skulle gå opp i vekt? Hvordan er det mulig at dette er dødelig i lengden? Hvordan er det mulig at jeg fremdeles er i live? Hva er mat, egentlig? Hva er kropp, hva er et liv?
Og sånn fortsetter tankene, ut i det uendelige og absurde.
Noen flere som har det sånn?
Oh yes. Så absolutt, på mange hold.
SvarSlettOg ofte følges det av et "jeg må tak tak i dette, jeg må ta styring over meg selv!" Men jeg klarer det ikke, og går i stedet tafatt rundt og venter på at noen skal gi meg oppskriften på virkeligheten.
*sukk*
<3
SlettÅåh, du skjønneste! Jeg unner deg ikke å ha det slik.. Jeg unner deg kun godt! Kun det beste - og alt ekstra! Du fortjener virkelig så inderlig mye bra, kjære deg! Stå på!<2
SvarSlettNæmmen, takk! Det varmet skikkelig. Ut fra kommentaren regner jeg med at vi kanskje kjenner hverandre? Uansett, har vært innom bloggen din og kan ikke si annet enn: I lige måde! Håper du kommer deg ut av gørra asap <3
Sletthar aldri hatt spiseforstyrrelse, men kjenne meg igjen i det du skrive likevel.
SvarSlettsende deg ein stor klem! <3
Godt å høre at det kan relateres til andre ting også! Det er jo bare følelser, og alle har jo det. Stor klem til deg også! <3
SlettHei, Jeg tørr å påstå at det bildet der traff meg rett i hjertet. Jeg skriver bare under.
SvarSlettMå nok innrømme at bildet fant jeg bare på google :)
SlettIkke så kos at du følte deg truffet, da. Klem <3
JA! jeg snakket litt om det i går, jeg har hatt det så lenge jeg kan huske og i hele mitt voksne liv. hvordan klarer folk å la være å tenke slik, hvorfor har ikke alle det sånn, hvordan kan jeg slutte å tenke slike tanker?
SvarSlettAlle som har spiseproblemer(som er det jeg kaller det enklere enn en..forstyrrelse..)Tenker i de banene. og alle som har det tenker også at nå må man bare ta seg sammen, men få klarer det alene.jeg får det IKKE til vertfall :/
Søte lille, håper du får hjelpen du skal ha snart!
masse klemmer fra B
Ikke sant? Problemet - altså symtomene, som sulting osv - er jo EGENTLIG så UTROLIG enkle å "fikse". Det er jo EGENTLIG "bare" å spise! Så latterlig enkelt! Så hva i alle dager ER det som gjør at det plutselig er så VANSKELIG!? Det henger ikke på greip!! Rart man føler seg dum, haha!
SlettTakk. Du også, fine B <3
// Nei nei nei, du missforsto meg kanskje litt. Du kan ikke SE episoder innpå siden. Du må laste ned seriene selv, eller se dem på andre serier på nett, og ETTERPÅ kan du krysse av hvilken episoder du har sett, så har du lett oversikt. Innpå hver serie står det dato for når neste episode blir lagt ut på nett for landet du bor i :)
SvarSlettMen siden er gratis, ja! Brukt utorrent til å laste ned, og torrentz.com for å finne episodene du vil laste ned :)
Signerer på kryss og tvers at jeg kjenner meg igjen på akkurat det du skriver her! Jeg syntes det var grusomt å få diagnosen på papiret, for jeg (i følge meg selv) hadde så absolutt IKKE en spiseforstyrrelse... Jeg var bare litt i overkant opptatt av mat og vekt..og jeg var jo i stand til å fungere som alle andre?! Jeg skulle jo fikse meg selv jeg?
SvarSlettJeg følte at jeg ikke hadde rett til å bruke diagnosen for å beskrive det jeg sliter med, fordi jeg ikke var psyk "nok". Heldigvis har jeg lært at uansett hvor psyk jeg er, eller hvor mange kilo jeg veier, så har jeg like mye rett på behandling som alle de andre som sliter.
Når man får det svart på hvitt..så går det opp et lys for en..på en måte - om du skjønner hva jeg mener? Og de som mener at det er så enkelt som "bare" å spise, "bare" la være å spy, osv - kan dra dit pepper'n gror. Om det var så "enkelt", ville ikke psykiatrien eksistert i det hele tatt.
Folk som tror at det er "bare å ta seg sammen", får jeg lyst til å spy på (faktisk). Galgenhumor is my middle name.
Klemmer til deg <3