Hvordan skal jeg begynne? Kanskje med å si: Jeg vet ikke hvem jeg er lenger...
På sett og vis blir det litt feil å si at "alt er i grus". Men så blir det liksom litt riktig også. For det virker så umulig å fri seg fra Frøken Anoreksi. Bare en liten tomme i meg ønsker det. Selvfølgelig, alle monner drar osv, men det er sykdommen som setter premissene. Hun sier:
Seff, bare kjør på, du. Bare sett i gang og spis og bli frisk. Men jeg skal aldri la deg slippe unna kommentarene fra meg, vit at du kommer til å føle deg styggere enn styggest. Starting now.
Jeg føler meg allerede stygg. Jeg føler meg allerede som en forbanna flodhest. Og ja, jeg vet det er jeg som ser feil, men hvordan i svarteste helvete jeg skal klare å se kroppen min riktig, det aner jeg ikke. Det virker helt umulig. Og det aner meg at veien din vil bli så vond at jeg ikke vet om jeg ønsker å prøve.
Per nå. Per nå er jeg usikker på hva jeg gjør her. Og på hvordan jeg skal få noe mer utbytte av dette oppholdet enn jeg har fått hittil, for... Jeg har begynt å fravike kontrakten igjen. Jeg fulgte den en stund, men så sa Frøken Anoreksi stopp. Ikke sjans i havet at jeg kan la være å bryte kontakten, liksom. Og det er i hvert fall utelukket å si noe om det til behandlerne - for da må jeg jo slutte å bryte kontrakten?
I am such a fucking idiot. Uansett hva jeg gjør, så er jeg en such a fucking idiot. For uansett hvilken av de to veivalgene jeg ender opp med å gå, så er det en blindgate. Jeg går meg bare vill. Og på toppen av lasset, tenker jeg at den eneste grunnen til at jeg fremdeles er her, er at jeg tør ikke å avbryte dette nå, for da vil alle som kjenner meg vite at jeg ga opp.
Reality, thou art a heartless bitch.
Det er ikke sånn at du har noe å tape uansett vei. Du har alt å VINNE på veien mot å bli frisk. Alle framskritt du gjør er en seier. La du sf'n styre, så kommer du ikke fri. Du må våge og satse.
SvarSlettDu lurer bare deg selv ved å ikke være ærlig med behandlerne :/ Jo mer du klarer å spille med åpne kort, jo bedre. Vet det er lettere sagt enn gjort, men likevel, å lure seg unna funker ikke bra. Det er DITT liv, ikke la spiseforstyrrelsen lure deg til å tro noe annet. Men du må kjempe for å komme videre <3 Jeg har troen på deg!
SvarSlettPrøv å åpne deg, forsøk å vær så ærlig som du tør å være.
SvarSlettDu skal vel klare dette! vi har ALLE troen på deg!
Hopp i det nå!
Hold ut... Det er en løgn at det er en blindgate uansett. Ene er kanskje blindgate, men andre er LIVET. Selv om sykdommen skjuler det for deg akkurat nå, så er det slik.
SvarSlettJeg har stor tro på deg vennen! jeg vet at med tiden vil du kunne kalle deg frisk :-) Bruk det som en del av motivasjonen, tråkk på spiseforstyrrelsen, den gjør deg alt annet enn godt! :-) klem
SvarSlett