"Du er radmager"

For å ta det første først: Jeg deler leilighet med ei venninne. (Noe som gjorde at jeg var livredd for at konvoluttene fra IKS ikke var anonyme... Men det var heldigvis ikke noe problem!)
For å ta det andre etterpå: Hun (S) er, vel - pratsom. Altså ekstremt pratsom, egentlig. Vi har ikke hemmeligheter for hverandre!

HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHAHAHAHA

For dere som skjønte den: Tenna i taket og hæla i tapetet og sånn. For dere andre, har dere bedt Google om å finne en tilfeldig nettside til dere? Ja, jeg har hemmeligheter for venninna mi. Eller rettere sagt én konkret hemmelighet. Nemlig spiseforstyrrelsen.

I kveld skjedde følgende hendelsesforløp:
S begynner å snakke om kroppen sin og hvordan hun antar at andre oppfatter den. (PS: Det bør understrekes at hun er litt overvektig, sånn at dere ikke tror vi sitter og trigger hverandre og gjør destruktive ting)

S - Jeg liker ikke magen min noe særlig da, og så legger jeg merke til ræva mi, og begynner å tenke på at andre synes sikkert den er dritsvær. Og jeg snakket litt med J (felles venninne) om dette på trening i dag. Vi kom inn på litt det at en person kan se ut som han/hun bruker klesstørrelse 38, men egentlig bruker 42, eller en person som bruker størrelse 40 kan se ut som en 36. Ikke sant?

Jeg husker ikke helt hvordan hun beveget seg derfra og videre til det neste temaet innenfor samtaleemnet. Men S har en helt eksepsjonell evne til å bare... Assosiere seg videre! Begynner med å snakke om kaffens opprinnelse, liksom, og plutselig, før vi vet ordet av det, snakker hun om Big Bang Theory. Og det er fremdeles innenfor det samme samtaleemne! What the fuck!
Uansett, det neste som dukket opp et eller annet sted var:

S - Se på deg, for eksempel, hvilken størrelse er du, sånn 42, er det ikke det?

Jeg - Nærmere 40, tror jeg, hvis vi snakker bukser. Men hvis det er klær til overkroppen er jeg en 38.

S - Ja, ikke sant! Og du er jo kjempetynn, nesten nærmere radmager egentlig. Og bruker 40.

Spennende samtaleemne, i grunnen. Og jeg ser poenget hennes! Det er sant, det der. Hvis hun mener jeg er... radmager, så skulle jeg vel ha vært en 36? Men størrelsene på klær tar ikke, på den måten, hensyn til skjelettets høyde og bredde. Så da ser ikke folk alltid sånn ut som man skulle tro.

Så ja, et spennende samtaleemne. Likevel er ordene "du", "tynn" og "radmager" det eneste jeg har tenkt på siden hun sa dem. De kverner rundt og rundt i topplokket, gir meg ikke fred, gir meg (Les: SF) en enorm anerkjennelse. Fungerer som en voldsom trigger.

Og tankene mine bare:
OMG! WOW! Du har jo vært SUPERFLINK! Ingen grunn til å slakke på girene nå, ass! Her kan du bare opprettholde innsatsen, du kan til og med øke den! Dette KAN du jo!

Og jeg bare:
Hva faen. Hvordan kommer fremtiden til å se ut nåååå. Jeg kommer jo til å bli innlagt til jul, jeg?

Og jeg bare:
Hva faen. For et svakt menneske jeg er. Som ikke lytter til sin egen fornuft.

 Tankekaos...

Senere begynte vi å snakke om Pepsi Max-avhengighet. Hennes er vel full-blown, hun drikker flere glass daglig. Jeg gjorde det også før, fordi eksen min drakk... Et par flasker daglig? Da ble jeg også ganske avhengig, men nå kjøper jeg det bare en gang iblant.

Uansett. Jeg assosierte Pepsi Max til sommerferien, da jeg drakk ganske mye mer enn ellers, spesielt på IKS' sommerleir. Og et øyeblikk der var det like før jeg fortalte henne om den morsomme episoden da butikken i nærheten plutselig var utsolgt for Pepsi Max! (Og minigulrøtter og mager vaniljekesam, eller noe sånt.) Jeg husket plutselig i siste sekund at nei, dette kan jeg ikke fortelle om.

Og ble sinnsykt skuffet.
Jeg ville så gjerne dele akkurat den lille opplevelsen med henne. Men jeg kan jo ikke det når jeg holder spiseforstyrrelsen hemmelig.

Jeg har det fint. (Novelle)

- Åssen er det det… er da?  

spurte han.

- Jo, nei. Det er kanskje ikke så annerledes, det er kanskje bare et bitte lite avvik, svarte jeg. Er bare småtteri. Som at jeg ikke pleier å kjøpe godteri og snacks selv, for eksempel, det spiser jeg som regel når andre serverer. Blir nok godteri uansett på den måten. Og at jeg drikker nesten utelukkende svart kaffe, og… Ja, jeg tar jo en latte iblant, da… Er jo ikke hysterisk heller.

(Jeg er en jævla hysteriker med en hysterisk sukkerfobi som gjør at jeg ikke bruker sukker der alle andre bruker sukker, som te frokostblanding jordbær, at jeg aldri har sukker i kjøkkenskapet men har NOKA innerst i skapet på soverommet og alltid har mer enn én Nutrilett i veska som jeg spiser når ingen ser, men for å være ærlig får jeg litt panikk av dette også fordi de smaker søtt, tenk om det egentlig er sukker i dem, at produsenten har tilsatt sukker for å gjøre meg avhengig.)

- Faktisk har jeg nok fått et sunnere forhold til alkohol, fortsatte jeg. Drikker ikke så mye som jeg gjorde før. Holder meg til det trygge, som gjør at jeg ikke blir så full.

(Som gjør at jeg får i meg minst mulig kalorier, selvfølgelig, hvor full jeg blir spiller ingen rolle i sammenligning, annet enn at det kan bli flaut, jeg har sluttet å drikke øl, det blir kanskje to ganger i året nå, og hvis jeg skal ha andre drinker enn ren Whisky eller Gin, er det kun hvis jeg står i baren alene og kan bestille drinken med sukkerfri brus uten at noen hører det, jeg drikker utelukkende sukkerfri brus, har ikke drukket vanlig brus siden jeg var kanskje nitten, nei, på byen drikker jeg nesten bare rødvin, jeg har nesten bare drukket rødvin på byen siden jeg var kanskje nitten.) 

- Lasten min er at jeg snuser. Men om vi ser bort fra det, så har jeg et veldig fornuftig kosthold, altså, jeg har det. Spiser fem-seks måltider hver dag og passer på å få i meg nok næring.

(Nok næring, da mener jeg så klart så mye næring som det går an å presse inn i et *****edels dagsbehov av kalorier, for jeg tør ikke spise mer enn det, ekspertene kan si hva de vil, jeg nekter å tro at jeg trenger 1500 kalorier per dag, de vet ingenting om hvordan akkurat min kropp fungerer, jeg har spist et *****edels dagsbehov i årevis og kan ikke spise et helt dagsbehov mer uten å bli feit, og faktisk er det nesten ingen matvarer jeg ikke leser kaloriinnholdet på før jeg kjøper dem lenger, jeg leser til og med på det jeg vet er kalorifattig og som jeg kjøper flere ganger i uka og kan utenat, hvert måltid overstiger nesten aldri *** kalorier, kan for faen ikke overstige *** kalorier, da kommer jeg til å legge på meg, jeg vil ikke det, vil ikke legge på meg, det er dét som er ufornuftig å gjøre, og herregud, jeg blir jo mett der og da, bare det ikke går lang tid innen jeg spiser neste gang, det er fornuftig å spise ofte, det er sånn man øker forbrenningen, og høy forbrenning er bra, men jeg må passe på så jeg ikke spiser for ofte heller, det er der snusen blir fornuftig, den stopper meg fra å putte mat i munnen i femti minutter av gangen, jeg trenger en sånn bremsekloss, for det er vanskelig for meg å ikke ha noe i munnen til enhver tid, i hvert fall når jeg ikke er i en samtale med venner, eller gjør noe annet som distraherer.) 

 

- Det hindrer meg ikke fra å være sosial heller, gå ut og spise med venner og slikt, sa jeg. Og å gå på fest, bursdag, selskap. Det går knirkefritt, altså. Og så lenge det ikke går ut over dagliglivet, så har man vel per definisjon ikke et problem.

(Det hindrer meg kanskje ikke i å bli med ut og spise på restaurant, jeg mener, jeg elsker å være sosial og elsker atmosfæren på restauranter, det er ikke det, problemet er menyen, jeg har sett nok menyer til at jeg alltid gruer meg til å åpne den, alltid er livredd for at det skal skje igjen, at jeg faktisk ikke egentlig finner noe jeg kan velge i det hele tatt, at jeg ender opp med noe jeg ikke egentlig kan stå for, for meg selv altså, eller at jeg ender opp med noe helt forferdelig feil ved et uhell, det har skjedd det også, jeg passer på å fortelle de andre stadig vekk så de ikke skal glemme det at jeg har litt beslutningsvegring og at det er vanskelig å velge når det er så mye godt å velge mellom, passer på å si det så ofte at de ikke fatter mistanke, de må ikke fatte mistanke, ikke når sannheten er at menyen tar meg så lang tid fordi jeg må eliminere bort alt jeg ikke kan spise, eliminere bort alt med potet, for eksempel, for jeg har potetangsten fra helvete, og alt med pasta, jasminris og annen ris som ikke er spesifisert grov, pasta, sauser med fett og sukker, grønnsaker med mye karbohydrater, frukt med høyt glukosenivå, som tropiske frukter, eller noe som er fritert eller frityrstekt, som er panert, som er tilsatt hvetemel eller annen skummel stivelse, og når alle disse kriteriene må stemme blir det så fryktelig lite igjen å velge mellom, er jeg heldig finner jeg kylling og grønnsaker eller noe tilsvarende, eller noe med så sterkt krydder eller så mye syre at det veier opp for risen, på en måte, og ja, jeg sa jeg har vært uheldig, da mener jeg at det kan stå gryterett og så er det potet i, eller det står urtesaus og så er den full av fløte og sukker og hvetemel, og da er jeg nødt til å spise det, når de andre ser på, kan ikke feige ut da, da må jeg bare være modig og spise opp og heller la de vonde følelsene vente til etterpå.)

 

- Så jeg vil vel ikke egentlig si at jeg har et problem, avsluttet jeg. Det er bare noen tåpelige tanker som dukker opp iblant, men jeg klarer å skyve dem fra meg, og jeg vil nok si at jeg har et ganske normalt forhold til mat og kropp. Det går fint. Jeg har det fint.