Det var en gang en barndom

Ikke grin! 

Hvorfor føler du for å grine, noe så tåpelig. 

Det er som å være i ferd med å drukne, få tilkastet en redningsvest, 

og så å begynne å grine fordi den er ubehagelig å ha på.

På IKS' sommerleir fant jeg de bakenforliggende årsakene. Jeg føler meg feit. Jeg har alltid følt meg feit.
Jeg tror det var den fjerde leirdagen vi hadde bakenforliggende årsaker som gruppeoppgave - og jeg begynte å huske en del ting.

Jeg husket den gangen i fjerde klasse på barneskolen da ei av jentene klagde over at hun følte seg så feit. Ei av de andre jentene skulle trøste, og sa:  
Du er ikke feit! Se på ****** (meg), hun er mye tykkere enn deg!
Jeg ble overrasket og såret, og visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg akkurat da, men jeg ville jo også trøste, så jeg sa det samme til henne: Ja, du er ikke feit, bare se, magen min er jo større enn din.

Jeg husket hvordan jeg alltid har følt meg som "den lubne", den som alltid hadde littegrann mer å ta i enn de andre barna. Den eneste i klassen som ikke drev med idrett, men hester og orgel. Når jeg ser på bilder i ettertid, skjønner jeg ikke hvor jeg hadde det fra, jeg var jo ikke lubben... Jeg var en helt normal unge. Ikke spiker, ikke lubben. Jeg var bare en god del centimeter høyere enn de andre, og naturligvis også litt bredere. Likevel er det lubben jeg alltid har sett på meg selv som.

Og jeg husket det mamma en gang fortalte meg, om da jeg var fem år og sto på krakken foran badespeilet og trakk inn magen så ribbeina vistes. Jeg sto foran speilet og trakk inn magen så jeg ikke fikk puste, og sa med den lille pusten som var igjen: Jeg er altfor tjukk! 

Går det an å ha hatt et forstyrret, sykt kroppsbilde HELE SITT LIV?! 

 (Nå var jeg ikke et spiseforstyrret barn som sultet meg og kastet opp med vilje. Men jeg visste heller ikke at det gikk an, da...)

Tilbake til nåtiden. Dette avsnittet kommer til å bli jævlig ekkelt, så jeg er ikke sikker på om dere bør lese det. På forhånd, beklager.

Jeg blir stadig mer slurvete og careface. Mer og mer heslig og motbydelig når jeg spyr. Om litt av det (ja, DET ja) med påhengende dovann plasker meg i panna, har det liksom ikke så mye å si lenger. Jeg bare banner inni meg og driter i at det er der. Til og med dovann og spy i øyet, eller å snyte seg og få oppkast i papiret. Ikke engang det bryr meg stort lenger. Ikke engang å kjenne lukten av spy fordi det ligger et... belegg i nesa. 

Tannbørste. Jeg kjøpte meg en ny en i dag. Tidligere, som barn, var det å spy det verste jeg visste om. Sjokk. Og det å bruke en tannbørste igjen etter at man har pusset spybelegg med den, det gjorde jeg for første gang i år. Og det har blitt gjort mye i det siste. Jeg mener, jeg er ikke millionær, jeg har ikke råd til å kjøpe ny tannbørste flere ganger i uka. Og jeg har sluttet å bry meg om den også. Men bare fordi jeg må.

SMIIIL! Eller?