SULT - eller?

Sulten? JAAAAAA...
Eller, det var det jeg trodde. Helt til: IKS' sommerleir.

Der lærte jeg om fysisk og psykisk sult.
Hvis du som leser dette er frisk - og da mener jeg at mat ikke kontrollerer livet ditt - så vet du godt hva fysisk sult er. Du er sulten, du finner noe å spise, du blir mett, ferdig. Fysisk sult får deg til å kjenne sult- og metthetsfølelse, og sulten sitter i magen.
Psykisk sult dukker opp helt plutselig, og sitter ikke i magen. Den har ingen fysisk opprinnelse, og kommer ikke fordi kroppen trenger mat (Annet enn at den i et spiseforstyrret perspektiv selvfølgelig trenger mer næring.) Psykisk sult retter seg gjerne mot én spesiell matsort, la oss si at det er Big One. Du begynner å tenke på Big One og at det eksisterer, klarer ikke slutte å tenke på dens eksistens, og den sitter fast i hodet helt til du ender med å måtte spise det.

Vi som opplever mye psykisk sult, tror jeg, har ofte liten eller ingen fysisk sult- eller metthetsfølelse. Ergo: Hva annet enn den psykiske sulten er det liksom som skal få oss til å spise? For et ikke-spiseforstyrret menneske går sulten ut på at kroppen sier fra hva den trenger, men når kroppen ikke sier fra, men hodet, så blir det ofte sånn at kroppen får noe den ikke trenger. For eksempel er det ofte junkfood og godteri, den forbudte maten. Mye handler om den forbudte maten. Det er alltid noe i veien i tankene, lysbildefremvisningen av alt det forbudte passerer omtrent i revy på netthinnen hele døgnet. I fast forward.
Ja, og én ting til. Når man ikke har sult- og metthetsfølelse, er det fort gjort å... overspise. For deretter å... gjøre noe med det. Skumle saker. Ikke begynn, please a.

Hvis vi da går ut fra at psykisk sult ikke er sult - vel - da har jeg ikke vært sulten på en god stund. På et par år.
Likevel sulter jeg meg. Og jeg sulter etter, for å nevne noe, bekreftelse, selvaksept, lykke, å bli sett, og å vite noe som helst om meg selv.

Men å slutte å føle sult, det gjør nesten vondere. Jeg er akkurat på det stadiet for tiden. Selv om jeg bare har spist tre epler på ni timer kjenner jeg ingen sult, bare litt uro. Og uroen vokser når tankene kommer: Er jeg så lite flink, jeg burde jo være sulten, jeg må ha spist altfor mye, jeg skal jo ikke være mett!