Nå vet mamma det...

Mamma fikk gavekort for to på frokostbuffet i bursdagsgave for nesten et halvår siden. Det ble klart allerede i selskapet at person nummer to skulle være meg - noe jeg satte stor pris på, ettersom de har så god frokost der.

I dag dro vi dit. Og det første som skjer når jeg henger av meg jakken, er ansiktsuttrykket til mamma. Jeg så det med én gang, at nå prøver hun å skjule at hun er redd. Og vi hadde ikke før rukket å sette oss ved bordet, omtrent, før hun kommenterte kroppen min.
Da var det bare å slippe alle kortene i bordet, og jeg sa at jeg har vært i kontakt med lege. Og tenkte i mitt stille sinn at nå må jeg faktisk være ærlig med legen også... Så jeg bestilte ny time på sms mens jeg spiste.

Under frokosten ga jeg beskjed om at jeg ikke ville prate mer om det der og da. Det var greit. Etterpå gikk vi en tur. Og hun begynte å spørre. Og jeg... svarte.

Det som overrasket meg aller mest, er at mamma sa hun hadde vært obs på at dette kunne komme til å skje, at hun har sett etter tegn helt siden 2009. (Fordi jeg hadde en lignende "runde" da, bare mye svakere.) Det var sterkt å høre. Og hun reagerte så mye bedre enn jeg hadde trodd! Hun viste så mye forståelse og støtte! Jeg hadde selvfølgelig ikke forventet en skyllebøtte, akkurat, men at hun skulle klare å sette seg SÅ godt inn i min opplevelse av situasjonen, det forestilte jeg meg aldri.

Mamma sendte meg en nydelig sms senere, og jeg har fått verdens beste støttespiller.