Arytmi* har jeg hatt i en uke, og legen fikk servert en løgn: Jeg vet godt hvorfor arytmien kom.
*(Arytmi er hjerterytmeforstyrrelser, btw)
Arytmien. Skremmer. Vannet. Av. Meg.
Er det virkelig godartet? Er det livsfarlig når det varer ei uke? Kommer jeg til å dø?
.
Vendepunktet sier: Du vil ikke leve med hjertesykdom resten av livet kutt-ut-det-tullet-nå
Edie Ana sier: Du er bare hypokonder. Alle anorektikere har sånn, og overlevelsesprosenten er tross alt 80% over 10 år. Det gjelder ikke deg. Det går fint. Legen sa tross alt at det var godarteeeet. Og hvordan skulle dessuten litt arytmi være så skummelt når du ikke har besvimt ennå engang?
Likevel snublet jeg forskremt inn på apoteket og kjøpte en næringsdrink. Hva som helst for hjertet (unntatt kalorier). Og ringte nesten IKS, holdt på å bestille enda en legetime, er fremdeles i tenkeboksen og vet ikke hva jeg skal gjøre!
På én måte vil jeg ikke legge opp til å daue før jeg er 30...
På den annen side: Jo, jeg har kanskje en BMI på enten 15, 16 eller 17, alt etter hvilken personvekt vi velger å stole på - men ingen ser jo BMI-en min, de behandler meg normalt, alle andre enn foreldrene mine behandler meg normalt. (Ja, og den ene kompisen til venninna mi, da, som gjennomskuet meg på bare noen timer...)
Edie Ana skriker til meg at:: Hvis det ikke vises, er jeg ikke ferdig!! Moder Natur, hvordan kan du frata meg dette før det har begynt?!
Jeg føler meg dratt i alle retninger samtidig.
.
Hvis jeg finner litt tid og rom for meg selv i dag, alene, skal jeg ringe legekontoret. Eventuelt blir det mandag. For uansett hvor ambivalente tanker som kverner i hodet, ser jeg dumhetene mine stadig tydeligere. Jeg har nådd et slags vendepunkt.
Nei, jeg vil ikke legge på meg, tvert imot, men jeg vil jo ikke dø heller! Jeg vil ikke komme til det punktet at jeg sitter innestengt hjemme neddopet på piller mot et sviktende hjerte resten av livet - i stedet for å leve livet - mens jeg advarer andre mot spiseforstyrrelser for å unngå hjertesvikt...
Det har sikkert ikke gått så langt med hjertet mitt at jeg kommer til å bli hjertesyk av det, jeg tror (legg vekt på tror) at dette er noe som går over så fort jeg kommer i gang og tar tak i problemet. Nettopp derfor skal jeg virkelig prøve å være sterk og ta tak i problemet, mens jeg ennå kan.
Og da skal jeg åpne meg for venner og familie også. For hvis jeg ber om hjelp, har jeg jo ingen grunn til å holde det hemmelig lenger heller.
I dag, hvis jeg kan, ringer jeg legen. Hvis ikke gjør jeg det på mandag. BAM. Nå har jeg gitt et løfte til meg selv. Nifst...
Til Pantora, Perlesnor, Svarttrost, M og Ingvild: Jeg skylder dere en million takkeklemmer. Takk for oppbacking, takk for et velfortjent slag i trynet (billedlig, altså) når det trengs. Dere er mye av grunnen til at jeg tør. Hjerte <3
Det blir kanskje skummelt å ringe legen, men heller det enn å la vær, tross alt. Arytmi er ekkelt, been there..
SvarSlettDet er et sjansespill å undertrykke fornuften når det gjelder sånne ting, så jeg er utrolig glad for at du har bestemt deg for å ta tak i det!
SvarSlettDet er kjempenifst, men absolutt det rette å gjøre.
Spiseforstyrrelsen har ingen annen interesse enn å bryte deg ned mest mulig,og livet ditt er så altfor verdifullt til at du kan la den få ødelegge det <3 *klem*
Tusen takk for ett kjempeflott innspill på bloggen min. Du har vært med på å gjøre dagen min bedre og jeg tar tipsene dine til meg. Fra nå av skal jeg jobbe enda hardere for at jeg ikke skal gjøre ting verre enn de er. Takk for at du delte av dine erfaringer, det var greit å få en liten påminnelse på hvor galt det kan bli ...
SvarSlettStor klem :)