Natt til i går ble jeg sittende våken (igjen). Døgna nesten, rakk bare å sove tre timer før jeg måtte stå opp. Litt fordi jeg hadde lagt til meg en tåpelig døgnrytme og ikke ville ha sovnet før 03.00 uansett, men mest fordi jeg fant spennende lesestoff på internett (igjen).
For å gjøre en lang historie kort, endte det med at jeg leste gjennom hvert eneste ord i "Veileder i spiseforstyrrelser" på hjemmesidene til Den Norske Legeforening. Og satte opp mitt eget kart over konsekvenser spiseforstyrrelser kan føre til.
Det var ikke morsomt, men ekstremt interessant - anatomi, you're so much fun combined with procrastinating!!
Samtidig prøver jeg bevisst å skremme meg selv. Til en viss grad fungerer det. Tankene mine er omtrent sånn:
x: Vanligste dødsårsak blant spiseforstyrrede er hjertesvikt og hjerteinfarkt!
y: Du er en jævla hypokonder, tror du virkelig at du nærmer deg et SÅ alvorlig stadium? Du har såvidt begynt! Det er ikke farlig ennå, vet du vel, det fins da mange som har hatt slike plager i årevis på grunn av spiseforstyrrelser, og daua de? Nei!
x: Hvis jeg går ned mer i vekt nå, kommer jeg kanskje plutselig til å dø! Alene! Midt i en vei!
y: Du er ikke SÅ tynn, din idiot, folk kommenterer det jo ikke engang ennå! Du har såvidt begynt! Dessuten har folk overlevd å veie halvparten så mye som deg!
x: Men på lommelegen.no sto det at ikke alle tåler slanking like godt.
y: Og hvor mange andre steder har du hørt det? Ingen!
x: Hvis jeg ber om behandling nå, er det sikkert såpass lang ventetid at jeg rekker å bli tynnere i mellomtiden. Og de kommer ikke til å tvangsinnlegge meg før jeg veier det jeg vil veie.
y: Hvordan tør du ta sjansen på at det er lang ventetid? Tenk om det IKKE er det! Og du husker vel hvor mye du hater samtaleterapi?!
Og så videre. Og så bortetter, og så bortetter.
Det er ganske sjelden, men iblant glimter x til og vinner diskusjonen, med slående argumenter som for eksempel:
x: Jeg vil jo ikke dø. Det er viktigst av alt. Jeg vil jo ha livet! Jeg elsker livet! Og dessuten, hvor grusomt ville det ikke være å gjennomgå alt dette, klare alt dette, hvis man bare skal dø?
x: Jeg vil heller være den sterke som klarer å si fra til foreldrene mine om hva som foregår, enn at det plutselig en dag ikke lenger er noen tvil. Jeg vil jo ikke skremme vettet av familie og venner.
Enig med X :)
SvarSlettDessuten! Så er det et godt argument at det er bedre å si fra til legen, for det er ingen som kan tvinge deg til å bli tjukk! Men det er likevel greit at noen følger deg opp, mens du har det jævlig, ikkesant? :) Ifall du føler for å snakke litt om det iblandt...
Min nye frykt (har lugget på *** kalorier) er å bli tykk av det. Psykiater fortalte meg at man må ha minst 1800 for at organer skal få nok næring. Og det er bare vedlikeholdskalorier. Ergo, man går ikke engang Opp i vekt av det. Men trener man i tillegg (på under dette) går man jo etterhvert i null inntak. Og det er da hun begynte å snakke om dette med ødelagt forbrenning, lavt stoffskifte osv. Og jeg tenkte på at jeg i fremtiden vil komme til å bli TJUKK....
Så jeg tenker... det ville jo være et mål å kunne spise 1800. (og min "Y" tenkte "Vi spiser 1800, også trimmer vi, så går vi ned i vekt!) men..det er likevel positivt, for jeg ser jo at jeg trenger å gi organene mine næring. Og jeg ser jo at jeg ikke engang går ned i vekt at *** kcal. Det er bare livskvaliteten og humøret mitt som går ned :(
Digresjon... ehm.
Poenget er hurra for at du tar kontakt med legen. Det er bare å hoppe i det, for det er du som må svømme :) Psyk kunne jo godt lage kostliste til meg, men det er jo jeg som må velge å spise den?
Tror jammen X må rope høyere, og Y bli litt spakere. Nå er det jo omvendt.
SvarSlettNoe annet - i sommer snakket kurslederen vår om at følelser og fornuft må spille på samme lag for at en skal komme videre. "Hjerte og hjerne". Lyder ganske fornuftig.....
*klems*
Ja, det er mange som har hatt slike plager i årevis og ikke dauet, men det er også mange som har det!(dauet altså) Veit om ei som døde etter å ha vært syk under 1 år...Så det skjer. Dessuten er det mange av disse som ikke daua som sliter med senskader og kroniske plager som de må ha resten av livet til tross for at de blir frisk fra spiseforstyrrelsen.
SvarSlettTenkt veldig på deg de to siste dagene, om du hadde bestilt ny legetime eller ikke, så veldig glad for å høre at timen er bestilt <3
Ingvild: Oj, den kommentaren var gull verdt. Så mye jeg lærte, som kom på det mest riktige tidspunktet ever! Hvordan går det an å være så innsiktsfull som deg? Jeg hadde ikke tenkt på det at legen ikke kan tvinge meg til noe (per nå, i hvert fall). TAKK <3
SvarSlettSvarttrost: Spikeren på hodet! Men på en fin måte :) Klem :)
SvarSlettM: Å, herregud, under ETT ÅR? :'( Det er så trist at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang..
SvarSlettDet er merkelig hvor "dum" man blir av sf noen ganger - på den måten at man overser allmennkunnskap man egentlig kan godt, og har kunnet siden barneskolen, f.eks. at man ikke kan overleve 4 uker uten mat (om jeg ikke husker feil?). Og her sitter jeg og synes et år er kort tid...
Jeg har tenkt mye på deg også. Ønsker så inderlig at livet går deg vel (til enhver tid) - og vel så det <3