Å sitte, the first thing that comes to mind. I myke lenestoler og sofaer, jaja, kjør på... Men allerede i sommerferien merket jeg at jeg faktisk fikk gnagsår på huden over ryggraden av å sitte på tre- eller plaststoler. Samtidig som rumpa ble stadig mer umedgjørlig fordi rumpebeina alltid stakk så hardt ned i stolsetet.
"Åh, Osvald, kan du ikke heller gi meg blomster i lenestolen heretter? Puss puss"
Å sove - et primærbehov. Men å finne en liggestilling som passer meg og mine behov, vel. Det har faktisk begynt å bli en utfordring.
Hvis det ikke er armene som sovner under meg, så er det press mot indre organer, eller en nesten sviende slitasjesmerte i øvre del av rygg/skuldre, syresvie i halsen, kiling/stikking i øregangene, iskalde føtter... And the list goes on... I tillegg til at det generelt er vanskelig å få sove for tiden. Men det som gjør søvnen vanskeligst er at uansett hvordan jeg ligger, kommer jeg borti noe som føles skarpt. På magen = jeg albuer meg selv i magen. På siden = jeg albuer meg selv i siden, knærne gnisser mot hverandre og gir gnagsår, og ankelkulene gnisser mot hverandre og gir gnagsår. På ryggen = underarmene kommer borti enten ribbein, kragebein eller hoftebein.
Jeg har på en måte lite lyst til å poste dette innlegget fordi jeg rett og slett føler jeg sitter her og lyver til dere. For det kan jo selvfølgelig ikke stemme, det over, det er nødt til å være noe jeg innbiller meg fordi jeg er en jævla hypokonder, igjeeen.
For SÅ tynn klarer jeg virkelig ikke å tro på at jeg er! Jeg føler meg ikke tynnere enn noen av vennene mine i det hele tatt. Det hender jeg føler meg littegrann tynn de gangene jeg har de riktige klærne på meg - men ikke tynn som i TYNN - og aldri når jeg er naken. Hallo, liksom, jeg har flesk som henger og dingler under overarmene... Grevinneheng. Hvordan går det an med grevinneheng og ribbein samtidig?!
Hvis jeg prøver å se det som om det handler om en annen person, vil jeg umiddelbart forstå at alt dette egentlig handler om, er en totalskrudd logikk på dette området. "Normalvektig" og "for skarp til å få sove" lar seg jo logisk sett ikke kombinere. Jeg bare kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å tenke så ulogisk og surrealistisk - men jeg klarer ikke å skjønne hvilken side jeg skal velge når begge gir like mye mening for meg.
Jeg skulle så veldig ønske at jeg også kunne se det samme som andre ser. (Men jeg hadde vel ikke havnet her, dersom jeg hadde klart å se det.)
Det er akkurat det som er så skummelt med det; selv om man objektivt sett skjønner at ting ikke er helt bra, så hjernevasker spiseforstyrrelsen en til å fornekte det som så åpenbart skjer; kroppen brytes ned bit for bit og blir svakere og svakere...mens spiseforstyrrelsen bare blir sterkere...!
SvarSlettOg jo sykere man blir jo vanskeligere blir det å skjønne realiteten. Ikke uten grunn at spiseforstyrrelser tar så mange unge liv hvert eneste år ...
Jeg har så lyst å filleriste deg og si at DETTE ER ALVOR IKKE HØR PÅ DEN JÆVLA SPISEFORSTYRRELSEN!!! fordi det er jo tydelig utfra hva du skriver hvor veien går...samtidig er jeg jo på mange måter på samme plassen som deg, så hvem er jeg til å si noe som helst? Senest idag var jeg hos legen min og hun sa; du er alvorlig syk...Du vet det sant?
Og jeg lo. Skammer meg over det, men jeg begynte rett og slett og le.
Jeg VET det jo, men jeg skjønner det ikke på en måte? Som om det egentlig ikke gjelder meg.
Samtidig må man kanskje bare ta en bestemmelse om å kjempe imot? Holde fast på den fornuftige delen og høre på folk rundt en?
For om man skal vente til spiseforstyrrelsen sier man er syk nok kan man liksågodt bare bestille en gravstein...
Skjønner det godt, har det på samme måte! Bein som ikke synes til vanlig blir et helvete så snart jeg skal sitte eller ligge. Møkkairriterende. Og et ikke så godt tegn, må jeg vel innrømme. Det er ikke logisk at det skal gjøre vondt å ligge, når vi er i vår ungdoms vår! Er det vel?
SvarSlett