Tause Birgitte

Det har gått halvannen uke, og venninna mi som jeg bor med, har fremdeles ikke fått høre et kløyva ord fra min munn.

Meg om dagen:

Det er ca teitest i verden. Hvorfor? Jo, fordi jeg utsetter, utsetter, utsetter og utsetter det.
Jeg har hatt ti tusen millioner sjanser til å bare ta sats, hoppe i det og si det. Jeg vet det jo smertelig godt, at den "riktige" anledningen aldri kommer, og at å vente på den er forgjeves, rett og slett bakstreversk.

Ca ti tusen millioner ganger har jeg tenkt: Nei, jeg kan ikke si det akkurat nå. Jeg har tenkt det av flere grunner (Ingen av dem er gode):
1: Det passer ikke nå, vi er jo midt i en annen diskusjon.
2: Jeg tror hun er for sliten til det akkurat nå.
3: Jeg er for sliten.
4: Men jeg trenger å spise-spy i kveld. Og jeg kan ikke si det verken før eller etterpå, for det kan ikke føles ålreit for henne å vite at det er det jeg har gjort mens hun var hjemme i stua.
5: Hun kommer til å fortelle meg hva jeg burde gjøre. Jeg bare vet det.
6: Det passer da like godt i morgen, vel?

Det å utsette ting over lengre tid, er noe jeg virkelig hater. Jeg hater det så dypt og inderlig. Kanskje aller mest fordi jeg gjør det hele forbanna tiden... Når jeg endelig får tatt tak i én ting jeg har utsatt, har jeg liksom vært så flink og fikset alt som var dårlig i hele mitt liv, at resten bare kan ture og gå! Men hva da med alle de andre tingene jeg "bare tar i morra" da? Plutselig har det gått en uke eller to der også, med flust av ting jeg burde ha gjort, som tårner seg opp og blir kjempeslitsomt.

Det å utsette ting over lengre tid, er destruktivt. Fordi det er med på å opprettholde skyldfølelse og skam og gjør at man føler seg som et dårlig menneske, i stedet for å bidra til at man tenker løsningsorientert og faktisk får gjort det man skal - og dermed føler seg vellykket og effektiv.

Jeg har tenkt så mye på dette, så forferdelig mange ganger. Har jeg blitt noe flinkere til å lytte til egne råd? NEI.

Men. On the bright side. Nå som jeg faktisk skriver det her, kjenner jeg en motivasjon. Det forplikter jo, i en eller annen grad. Nå har jeg et "publikum" som jeg kan tenke på før jeg lar være å si noe i morgen også. Det funket jo tidligere - etter å ha bablet en stund om å kanskje si fra til legen, sa jeg jo fra til legen til slutt. Jeg kan si fra igjen. Dessuten, jeg ønsker jo å kunne være åpen om dette for omgangskretsen min i en viss grad (selv om jeg fremdeles ikke vet hvordan jeg skal få det til), og dette er det siste hinderet som står i veien. Det motiverer, det også.

Jeg tror bottom line får bli: Det finnes en mellomting mellom superslasken og wonderwoman! Det gjelder bare å prøve å finne den balansen...!