Hvordan skal jeg begynne? Kanskje med å si: Jeg vet ikke hvem jeg er lenger...
På sett og vis blir det litt feil å si at "alt er i grus". Men så blir det liksom litt riktig også. For det virker så umulig å fri seg fra Frøken Anoreksi. Bare en liten tomme i meg ønsker det. Selvfølgelig, alle monner drar osv, men det er sykdommen som setter premissene. Hun sier:
Seff, bare kjør på, du. Bare sett i gang og spis og bli frisk. Men jeg skal aldri la deg slippe unna kommentarene fra meg, vit at du kommer til å føle deg styggere enn styggest. Starting now.
Jeg føler meg allerede stygg. Jeg føler meg allerede som en forbanna flodhest. Og ja, jeg vet det er jeg som ser feil, men hvordan i svarteste helvete jeg skal klare å se kroppen min riktig, det aner jeg ikke. Det virker helt umulig. Og det aner meg at veien din vil bli så vond at jeg ikke vet om jeg ønsker å prøve.
Per nå. Per nå er jeg usikker på hva jeg gjør her. Og på hvordan jeg skal få noe mer utbytte av dette oppholdet enn jeg har fått hittil, for... Jeg har begynt å fravike kontrakten igjen. Jeg fulgte den en stund, men så sa Frøken Anoreksi stopp. Ikke sjans i havet at jeg kan la være å bryte kontakten, liksom. Og det er i hvert fall utelukket å si noe om det til behandlerne - for da må jeg jo slutte å bryte kontrakten?
I am such a fucking idiot. Uansett hva jeg gjør, så er jeg en such a fucking idiot. For uansett hvilken av de to veivalgene jeg ender opp med å gå, så er det en blindgate. Jeg går meg bare vill. Og på toppen av lasset, tenker jeg at den eneste grunnen til at jeg fremdeles er her, er at jeg tør ikke å avbryte dette nå, for da vil alle som kjenner meg vite at jeg ga opp.
Reality, thou art a heartless bitch.
søndag 15. april 2012
mandag 26. mars 2012
Kjære Kropp. Jeg hater deg så intenst.
Til Kroppen.
Du og jeg, vi har en konflikt gående. Nei, ikke en konflikt. En krig.
Jeg og du har vel egentlig vært litt sånn halvveis venner i perioder før, men nå tåler vi ikke hverandres nærvær mer.
Hva angår denne konflikten, så er vi på hver vår planet – vi mener det totalt motsatte, og vi begge nekter å inngå noen som helst form for kompromiss. Vi mener det vi mener hver for oss, og det er uaktuelt for oss å senke på kravene. Dette er som en jævla Midt-Østenkonflikt, eller hva?
Ettersom JEG mener at DU er helt på jordet, vil jeg herved påpeke hvorfor denne konflikten er DIN SKYLD. Du har stelt i stand dette her helt selv. Ja, jeg har gått ned i vekt og har forsvinnende lite lyst til å spise. Men hey, det er MITT VALG FOR SATAN! Hvem bestemmer over meg? Jo, JEG! Hvem tror du at du er som kan komme og bestemme hva jeg skal gjøre? Din storforlangende dritt!!
Bare fordi du kanskje har lyst på mat, Kropp, så betyr ikke det at det under noen som helst omstendighet er greit å begynne å komme med drapstrusler. Det er aldri greit å true med selvmord for å få viljen sin. Vet ikke du det, kanskje? Din stakkars lille uvitende dritt.
JEG skulle helst sett at jeg kunne gå ned enda litt mer i vekt. Kanskje ti kilo. Og så har du begynt å legge kniven mot strupen på meg allerede nå? Du hevder at du synes jeg skal legge på meg ti kilo i stedet, og spise forbudte ting i mengder som jeg får lyst til å hyle av. Du VIL at jeg skal måtte føle meg mislykket og feit og stygg for resten av livet, du er jo nødt til å være en jævla terrorist. Jeg hater deg. JEG HATER DEG. JEG HATER DEG. Jeg får ikke hylt det høyt nok og med nok raseri. JEG HATER HATER HATER HATER HATER DEG!!!!!!!!!!!!
Hvis jeg er nødt til å bli feit og føle meg mislykket bare for å få deg til å spille på lag, er det nesten så jeg ikke synes det er verdt det. Det er nesten så jeg heller vil dø. Og fy faen, for en dårlig venn du er som krever dette. Vet du egentlig noe om livet mitt? Vet du hvordan jeg aldri har vært fornøyd med hvordan jeg ser ut? Hvordan jeg hele mitt liv har følt meg mislykket og lubben og fleskete og ekkel? Vet du at jeg syntes jeg var feit allerede i en alder av fem år? Nei? Du prøver ikke engang å sette deg inn i hvor sinnssykt vondt det gjør for meg at du truer meg til å måtte leve sånn. Det vil jo for helvette ta ikke være et liv! Jeg nekter å finne meg i det, jeg NEKTER faktisk å akseptere at det "må bare være sånn".
Jeg har lyst til å svimeslå deg og bare få deg til å holde smella, for du er det eneste som står i veien. I veien, hører du? DU ER I VEIEN. Og nevnte jeg at jeg hater deg? Livet mitt hadde vært fullkomment, faktisk, hvis ikke du hadde vært i veien sånn som du er. Hvis du bare kunne holdt kjeften din og vært fornøyd.
Du og jeg, vi har en konflikt gående. Nei, ikke en konflikt. En krig.
Jeg og du har vel egentlig vært litt sånn halvveis venner i perioder før, men nå tåler vi ikke hverandres nærvær mer.
Hva angår denne konflikten, så er vi på hver vår planet – vi mener det totalt motsatte, og vi begge nekter å inngå noen som helst form for kompromiss. Vi mener det vi mener hver for oss, og det er uaktuelt for oss å senke på kravene. Dette er som en jævla Midt-Østenkonflikt, eller hva?
Ettersom JEG mener at DU er helt på jordet, vil jeg herved påpeke hvorfor denne konflikten er DIN SKYLD. Du har stelt i stand dette her helt selv. Ja, jeg har gått ned i vekt og har forsvinnende lite lyst til å spise. Men hey, det er MITT VALG FOR SATAN! Hvem bestemmer over meg? Jo, JEG! Hvem tror du at du er som kan komme og bestemme hva jeg skal gjøre? Din storforlangende dritt!!
Bare fordi du kanskje har lyst på mat, Kropp, så betyr ikke det at det under noen som helst omstendighet er greit å begynne å komme med drapstrusler. Det er aldri greit å true med selvmord for å få viljen sin. Vet ikke du det, kanskje? Din stakkars lille uvitende dritt.
JEG skulle helst sett at jeg kunne gå ned enda litt mer i vekt. Kanskje ti kilo. Og så har du begynt å legge kniven mot strupen på meg allerede nå? Du hevder at du synes jeg skal legge på meg ti kilo i stedet, og spise forbudte ting i mengder som jeg får lyst til å hyle av. Du VIL at jeg skal måtte føle meg mislykket og feit og stygg for resten av livet, du er jo nødt til å være en jævla terrorist. Jeg hater deg. JEG HATER DEG. JEG HATER DEG. Jeg får ikke hylt det høyt nok og med nok raseri. JEG HATER HATER HATER HATER HATER DEG!!!!!!!!!!!!
Hvis jeg er nødt til å bli feit og føle meg mislykket bare for å få deg til å spille på lag, er det nesten så jeg ikke synes det er verdt det. Det er nesten så jeg heller vil dø. Og fy faen, for en dårlig venn du er som krever dette. Vet du egentlig noe om livet mitt? Vet du hvordan jeg aldri har vært fornøyd med hvordan jeg ser ut? Hvordan jeg hele mitt liv har følt meg mislykket og lubben og fleskete og ekkel? Vet du at jeg syntes jeg var feit allerede i en alder av fem år? Nei? Du prøver ikke engang å sette deg inn i hvor sinnssykt vondt det gjør for meg at du truer meg til å måtte leve sånn. Det vil jo for helvette ta ikke være et liv! Jeg nekter å finne meg i det, jeg NEKTER faktisk å akseptere at det "må bare være sånn".
Jeg har lyst til å svimeslå deg og bare få deg til å holde smella, for du er det eneste som står i veien. I veien, hører du? DU ER I VEIEN. Og nevnte jeg at jeg hater deg? Livet mitt hadde vært fullkomment, faktisk, hvis ikke du hadde vært i veien sånn som du er. Hvis du bare kunne holdt kjeften din og vært fornøyd.
tirsdag 20. mars 2012
Dag to, Seksjon 3
Ok, vel. Her er jeg. Her, as in Seksjon 3, døgnenhet 1. I det lilla rommet med den blå orkideen innerst i gangen.
Dette føles merkelig. Jeg har jo vært en del på helgeseminarer før, og dette føles ikke så ulikt. Det er nesten vanskelig å skjønne at dette ikke er et seminar, men en innleggelse.
Maten er vanskelig. Sinnsykt vanskelig.
De andre som er innlagt på samme opplegg som meg, er kjempeherlige jenter!! Personalet også. I heart them all. De er så snille alle sammen!
I dag er dag to. De tok blodprøve av meg, sjekket blodtrykket (det var litt lavt), tok tempen, og målte høyden. Ifølge politikammeret som skulle utstede pass til meg for at par år siden var jeg 178, men nå har aldringsprosessen tydeligvis begynt å kicke inn: Jeg er nemlig "bare" 177 nå. Skjønner ikke en dritt.
Primærkontakten min har allerede rukket å fortelle meg noen ganger at jeg er undervektig. Ikke at jeg ikke vet det logisk sett fra før av, men jeg opplever faktisk en nytteverdi i at hun sier det. Når jeg da i tillegg kjenner hvordan hjertet virkelig jobber for å holde meg gående, så glimter det lille lyset av virkeligheten opp for meg. Selvfølgelig forsvinner denne logikken igjen etter kort tid, men da er det vel desto viktigere at den glimter til stadig oftere.
Jeg har aldri kjent på denne... forståelsen så hyppig tidligere. Kjent på at jo, kanskje jeg faktisk er på et farligere stadium enn jeg tror. Kanskje kroppen er mer rævkjørt enn jeg tror. Stadig hyppigere kommer denne skumle, snikende stemmen i øret mitt som hveser: Spis, din idiot, og du skal faen meg stå i det etterpå også - du vil vel ikke plutselig falle om og dø, vil du vel?
Det gir meg også en viss form for perspektiv å få høre at jeg får restriksjoner på aktivitet på grunn av BMI-tallet. At jeg får en halvtime med rolig gange per dag i følge med personalet, og that's it. Det får meg også gradvis til å begynne å forstå. Ennå har det ikke fått meg til å akseptere at DENNE kroppen er undervektig og skal OPP i vekt, øynene mine vil ikke, hjernen vil ikke, den er for hjernevasket til å få til å se det. Obviously.
Det er jævlig nifst. Herregud, hvor redd jeg er for å komme dit at jeg ØNSKER å bli frisk. Gud hjelpes.
Så jo. Om jeg kanskje ikke har beholdt absolutt alle måltidene hittil, så har jeg da vitterlig begynt å få sans og samling litt mer på plass - bare på ett døgn. DET ER DA NOE!! Og, ikke minst at jeg har spist mer på dette ene døgnet enn jeg stort sett har spist over flere døgn de siste ukene. DET ER DA NOE!!
Folk har sagt opp og i mente at jeg er tøff og greier. Det begynner å slå meg at jo, kanskje jeg faktisk... ER ganske tøff?
Om ti minutter er det klart for dagens eneste måltid jeg ikke synes er vanskelig. Jeg er så glad det måltidet er med. Det heter "Kaffe på stua" eller noe sånt, og består for min del av Biola og en frukt. Hvilket jeg bare gleder meg til :-)
Dette føles merkelig. Jeg har jo vært en del på helgeseminarer før, og dette føles ikke så ulikt. Det er nesten vanskelig å skjønne at dette ikke er et seminar, men en innleggelse.
Maten er vanskelig. Sinnsykt vanskelig.
De andre som er innlagt på samme opplegg som meg, er kjempeherlige jenter!! Personalet også. I heart them all. De er så snille alle sammen!
I dag er dag to. De tok blodprøve av meg, sjekket blodtrykket (det var litt lavt), tok tempen, og målte høyden. Ifølge politikammeret som skulle utstede pass til meg for at par år siden var jeg 178, men nå har aldringsprosessen tydeligvis begynt å kicke inn: Jeg er nemlig "bare" 177 nå. Skjønner ikke en dritt.
Primærkontakten min har allerede rukket å fortelle meg noen ganger at jeg er undervektig. Ikke at jeg ikke vet det logisk sett fra før av, men jeg opplever faktisk en nytteverdi i at hun sier det. Når jeg da i tillegg kjenner hvordan hjertet virkelig jobber for å holde meg gående, så glimter det lille lyset av virkeligheten opp for meg. Selvfølgelig forsvinner denne logikken igjen etter kort tid, men da er det vel desto viktigere at den glimter til stadig oftere.
Jeg har aldri kjent på denne... forståelsen så hyppig tidligere. Kjent på at jo, kanskje jeg faktisk er på et farligere stadium enn jeg tror. Kanskje kroppen er mer rævkjørt enn jeg tror. Stadig hyppigere kommer denne skumle, snikende stemmen i øret mitt som hveser: Spis, din idiot, og du skal faen meg stå i det etterpå også - du vil vel ikke plutselig falle om og dø, vil du vel?
Det gir meg også en viss form for perspektiv å få høre at jeg får restriksjoner på aktivitet på grunn av BMI-tallet. At jeg får en halvtime med rolig gange per dag i følge med personalet, og that's it. Det får meg også gradvis til å begynne å forstå. Ennå har det ikke fått meg til å akseptere at DENNE kroppen er undervektig og skal OPP i vekt, øynene mine vil ikke, hjernen vil ikke, den er for hjernevasket til å få til å se det. Obviously.
Det er jævlig nifst. Herregud, hvor redd jeg er for å komme dit at jeg ØNSKER å bli frisk. Gud hjelpes.
Så jo. Om jeg kanskje ikke har beholdt absolutt alle måltidene hittil, så har jeg da vitterlig begynt å få sans og samling litt mer på plass - bare på ett døgn. DET ER DA NOE!! Og, ikke minst at jeg har spist mer på dette ene døgnet enn jeg stort sett har spist over flere døgn de siste ukene. DET ER DA NOE!!
Folk har sagt opp og i mente at jeg er tøff og greier. Det begynner å slå meg at jo, kanskje jeg faktisk... ER ganske tøff?
Om ti minutter er det klart for dagens eneste måltid jeg ikke synes er vanskelig. Jeg er så glad det måltidet er med. Det heter "Kaffe på stua" eller noe sånt, og består for min del av Biola og en frukt. Hvilket jeg bare gleder meg til :-)
søndag 11. mars 2012
"Spiser du for mye eller for lite?"
I natt hadde satt jeg våken på Facebookchatten. En gang etter halv 2 sa, la oss kalle ham John Doe, hei til meg.
Og jeg tenkte i mitt stille sitt at NNNNEEIIIIIHH, værsåsnill si at det ikke er sant, ikke si at jeg blir sittende her og blir bombardert om ditt kjærlighetsliv og dine byturer og ditt sexliv IGJENNNN.
Høres litt drastisk ut å tenke sånn, jeg vet. Men faktisk, før jeg sa fra at det ikke var helt ålreit for meg, så pleide denne personen å ringe meg to ganger i uka og bruke en time (eller mer) på å detaljfortelle om replikkutvekslingene mellom han og hans utkårede flørt i løpet av de siste månedene.
Forbanna slitsomt. Det gjør jo ikke noe en gang iblant, og jeg hjelper ham gjerne ved å lytte om noe har skjedd, men jeg sitter ikke her med ørene på stilk og synes det er direkte... ukas lørdagsbarnetv i spenningsnivå. Han er tross alt over 30, min stesøsters fetter, og jeg synes egentlig ikke vi kjenner hverandre spesielt godt.
Nu vel, nå gjør sikkert jeg det samme som han gjorde, legger ut i det vide og brede om ting som er kjedelig for dere. Det over er uansett ikke poenget, poenget er at jeg hadde forventet en skikkelig traurig samtale, og forberedte meg mentalt på å late som jeg holdt på med noe samtidig og ikke kunne svare ham så ofte.
I stedet spør han om jeg kommer på besøk til ham snart(What a weirdo! Bare han som finner på å invitere så perifere venner på besøk), og da finner jeg ut at... Hvorfor ikke være ærlig nå? Det er tross alt bedre enn å bare late som jeg ikke prioriteter ham. Dette kan være fin ærlighetstrening for deg, sa jeg til meg selv. And so I told him.
Pappa og stemora mi har tydeligvis ikke sagt et KNYST om sykdommen min til slekta. Jeg antar det er godt ment, for de har gjort det samme før, da jeg sluttet på skolen blant annet, da er jeg glad de ikke drev og fortalte det. Men dette? Hvorfor må jeg absolutt fortelle det til alle selv?! Skjønner de ikke at de faktisk gjør det komplisert? Hmf.
Uansett, now I'm rambling again.
Poenget mitt, hele tiden, var. Han sa dette:
"Spiser du for mye eller for lite?"
Og da, altså. Måtte jeg bare trekke inn klørne og slutte å ha sånne fordommer overfor denne samtalen.
Her er det faktisk en, som umiddelbart trekker frem overspisingslidelse som et potensielt problem. På eget initiativ.
Og det gjør meg så glad å se noen som ikke er nødt til å bli forklart at det faktisk er en lidelse. Selv om det ikke er det jeg lider av selv.
Der ble jeg ferdig. Brå slutt, gitt! Måtte bare dele denne positive hendelsen, det skjer jo ikke hver dag.
Men fy flate, hvis jeg noen gang bruker like lang tid på å komme til poenget igjen, skal jeg... Øh... Ringe Dr. Phil?
Og jeg tenkte i mitt stille sitt at NNNNEEIIIIIHH, værsåsnill si at det ikke er sant, ikke si at jeg blir sittende her og blir bombardert om ditt kjærlighetsliv og dine byturer og ditt sexliv IGJENNNN.
Høres litt drastisk ut å tenke sånn, jeg vet. Men faktisk, før jeg sa fra at det ikke var helt ålreit for meg, så pleide denne personen å ringe meg to ganger i uka og bruke en time (eller mer) på å detaljfortelle om replikkutvekslingene mellom han og hans utkårede flørt i løpet av de siste månedene.
Forbanna slitsomt. Det gjør jo ikke noe en gang iblant, og jeg hjelper ham gjerne ved å lytte om noe har skjedd, men jeg sitter ikke her med ørene på stilk og synes det er direkte... ukas lørdagsbarnetv i spenningsnivå. Han er tross alt over 30, min stesøsters fetter, og jeg synes egentlig ikke vi kjenner hverandre spesielt godt.
Nu vel, nå gjør sikkert jeg det samme som han gjorde, legger ut i det vide og brede om ting som er kjedelig for dere. Det over er uansett ikke poenget, poenget er at jeg hadde forventet en skikkelig traurig samtale, og forberedte meg mentalt på å late som jeg holdt på med noe samtidig og ikke kunne svare ham så ofte.
I stedet spør han om jeg kommer på besøk til ham snart
Pappa og stemora mi har tydeligvis ikke sagt et KNYST om sykdommen min til slekta. Jeg antar det er godt ment, for de har gjort det samme før, da jeg sluttet på skolen blant annet, da er jeg glad de ikke drev og fortalte det. Men dette? Hvorfor må jeg absolutt fortelle det til alle selv?! Skjønner de ikke at de faktisk gjør det komplisert? Hmf.
Uansett, now I'm rambling again.
Poenget mitt, hele tiden, var. Han sa dette:
"Spiser du for mye eller for lite?"
Og da, altså. Måtte jeg bare trekke inn klørne og slutte å ha sånne fordommer overfor denne samtalen.
Her er det faktisk en, som umiddelbart trekker frem overspisingslidelse som et potensielt problem. På eget initiativ.
Og det gjør meg så glad å se noen som ikke er nødt til å bli forklart at det faktisk er en lidelse. Selv om det ikke er det jeg lider av selv.
Der ble jeg ferdig. Brå slutt, gitt! Måtte bare dele denne positive hendelsen, det skjer jo ikke hver dag.
Men fy flate, hvis jeg noen gang bruker like lang tid på å komme til poenget igjen, skal jeg... Øh... Ringe Dr. Phil?
torsdag 8. mars 2012
Forvernssamtale om innleggelse på DPS
Ja, dere. Da har jeg vært på første forvernssamtale. I begynnelsen, da søknaden om innleggelse ble sendt, kjente jeg hovedsakelig på at jeg egentlig gledet meg litt. Da psykologen i påfølgende time snakket om kostliste, kontrakt og forventninger til samarbeid - som jeg jo selvfølgelig egentlig visste veldig godt om fra før av - ble jeg litt mindre lysten på det. Og nå, etter forvernssamtalen, er jeg mer vettskremt enn noensinne... Eller altså, jeg har roet meg ned littegrann siden i går, men anyhow.
Før vi fortsetter her: Jeg har ingen planer om å takke nei til innleggelsen! (Aner ikke hvorfor jeg ikke bare hyler og skriker og nekter, men likevel...)
Men. Det er så mange ting som blir bare kaos inni meg. For eksempel noe av følgende:
- Jeg spurte hvor lenge jeg skulle se for meg at det ville vare, kanskje rundt 1-3 uker?
BUT NOOO. De har nemlig et opplegg på intet mindre enn (hold deg fast) TI UKER. Da jeg gløttet i kalenderen senere samme dag, fikk jeg hakeslepp. For det betyr at jeg skal være der helt til 27. mai!!
- Daglig - understreker DAGLIG - farter jeg rundt omkring, går på jobb som normalt, opplever ingen farligheter når jeg må løpe for å rekke bussen og hele pakka. Det at jeg da de første to ukene ikke får oppleve frisk luft sånn omtrent i det hele tatt, kun et kvarters ekstremt rolig tur i følge med personalet... Vel, den svir. (Heldigvis er det en ganske fullstappa ukeplan!)
- Forpliktelsene. De nevnte at det er alfa og omega at jeg deltar i opplegget deres, og gjør det jeg skal. JA, jeg SKJØNNER selvfølgelig at man forventes å gjøre det man skal. Hvis ikke er jo opplegget bortkastet, og man kan ikke forskjellsbehandle spiseforstyrrede folk med vrangforestillinger og tvangstanker uten at det er fare for umulige forhandlingskrav... Så ja. Men basically, at jeg må være der fordi jeg vil bli frisk.
Og å bli frisk er jo ikke det jeg vil!
Jeg vil ikke dø, og vil ikke ha et liv fylt av varige skader på grunn av dette. Men det er også alt. Det er den eneste jævla, crappy, forbanna motivasjonen jeg klarer å finne... Jeg vil ikke opp i vekt, og jeg gjør ikke dette for meg engang, jeg gjør det for mamma. Verdens beste mamma er min mamma, og når hun strekker seg så langt som til å si at hun blir ikke sint eller skuffet om jeg ikke får det til - åherregud jeg begynner å grine av tanken på hvor nydelig hun er.
Anyways, nå snakket jeg meg litt bort. Hvorfor skal jeg ha et ønske om vektøkning når jeg ikke føler at spiseforstyrrelsen plager meg? Den får kroppen til å klage litt, det er ikke det, men nå går den stort sett på et sparebluss som føles som et energikick, og hodepinen og diverse annet som var plagsomt for noen måneder siden har jeg blitt så vant til at jeg ikke kjenner det lenger. Det eneste spiseforstyrrelsen gjør med meg nå, er at jeg er tynn! HVA ER GALT MED DET, DA?! (Det er bare retorisk ment, og ikke et genuint spørsmål.)
Dette føles da på ingen måte som noe jeg skal bli fri fra, noe jeg skal få slippe.
- Hvis de finner ut at jeg bryter opplegget, ved å ikke spise det jeg skal eller kaste opp, for eksempel, vel - da har jeg brutt kontrakten. Og da får jeg en tenkeuke, før jeg da kan bli om jeg skjerper meg, eller må dra. Nettopp dette har gjort tankegangen min veldig destruktiv de siste to dagene... Hele tiden har jeg gått og kvernet i bakhodet på dette: Hvordan kan jeg klare å lure dem?
Faen, altså.
Ubevisst legger jeg plan etter plan om hvordan drikke masse vann før veiing, hvordan rekke å kaste opp når de ikke kan finne det ut, studere timeplanen til jeg kan den på rams, bare for å få plass til oppkast inni der, tenketenketenke.
Og det verste av alt er at ikke engang det kommer til å funke, fordi de selvfølgelig krever vektoppgang. Og hvis den uteblir, så sier det seg jo selv hva som skjer.
- Å gi opp alt dette jeg har jobbet så sinnsykt hardt for! AU! AU! AU! AU! AU!
Det har tatt meg så mye blodslit å nå dette vekttallet. Og så skal jeg måtte kvitte meg med det "trofeet" på ti uker? Innen juni? Det er som å bare kaste bort de siste 3-4 årene. På hodet og døra ut. Og, og, og. Ved undervekt kreves en vektoppgang på 0,5 kg pr. uke. OMG.
- Smør på brødskiva... (Haha! Må le litt også!)
- Det er ikke tillatt å ta med egen mat til avdelingen. Men hey, jeg skjønner i hvert fall veldig godt den, da!
Selvsagt. Det er mange fine sider ved denne innleggelsen også.
Pro #1: P.a.u.s.e. Jeg tror det kommer til å bli vanvittig godt, egentlig.
Pro #2: Fellesskapet. Opplegget er felles for... 3-5 jenter, så vidt jeg husker? Ergo er det ingen som verken er nye tilskudd eller klare for å dra hjem mens andre er midt oppi det. Det kommer til å bli verdifullt.
Pro #3: DE HAR HAVREGRØT DER. Hjerte hjerte hjerte. Hånda på hjertet, for dette er ikke spiseforstyrrelsen som snakker - JEG ELSKER HAVREGRØT. Det må seriøst være noe av det beste jeg vet om. Min egen hjemmelagde, selvsagt, det mølet fra AXA gir jeg en lang faen i ;)
Pro #4: Jeg trenger ikke å være tilgjengelig på mobiltelefon hele tiden. Herregud, jeg hater at jeg alltid burde ha tatt telefonen eller alltid får meldinger jeg burde svart på. Stress!
Pro #5: Mer frihet etter hvert. Mulighet for turer ut av området, med venner og kaffe og alt. Også når det begynner å bli vår da gitt! :D
Pro #6: Det blir jo unektelig ganske kult å få smake litt nytt og variert. De har mye spennende pålegg å velge mellom, det skal de ha. Og de har Biola bringebæææærrrrr, slurp <3
Pro #7: Det er helt greit å ikke ha noen utgifter på impulsshopping eller mat på såpass lenge. Kanskje jeg endelig får spart opp litt penger?
Ja, det var alt for i dag. På mandag skal jeg på forvernssamtale nummer to. Og da må jeg snakke med legen og jobben og bryte sånn ca alle avtaler jeg har lagt, det blir jo...Artig. Deretter skal jeg isolere meg hjemme så mye som overhodet mulig bare for å gjøre det mens jeg kan. For så å forsvinne fra jordas overflate for en stund. Tro om noen husker meg når jeg slipper ut, eller om de har funnet seg nye venner.
Nei, vent. Det er jo faktisk gratis internett der! Da glemmer de meg ikke så lett nei, mihi.
Før vi fortsetter her: Jeg har ingen planer om å takke nei til innleggelsen! (Aner ikke hvorfor jeg ikke bare hyler og skriker og nekter, men likevel...)
Men. Det er så mange ting som blir bare kaos inni meg. For eksempel noe av følgende:
- Jeg spurte hvor lenge jeg skulle se for meg at det ville vare, kanskje rundt 1-3 uker?
BUT NOOO. De har nemlig et opplegg på intet mindre enn (hold deg fast) TI UKER. Da jeg gløttet i kalenderen senere samme dag, fikk jeg hakeslepp. For det betyr at jeg skal være der helt til 27. mai!!
- Daglig - understreker DAGLIG - farter jeg rundt omkring, går på jobb som normalt, opplever ingen farligheter når jeg må løpe for å rekke bussen og hele pakka. Det at jeg da de første to ukene ikke får oppleve frisk luft sånn omtrent i det hele tatt, kun et kvarters ekstremt rolig tur i følge med personalet... Vel, den svir. (Heldigvis er det en ganske fullstappa ukeplan!)
- Forpliktelsene. De nevnte at det er alfa og omega at jeg deltar i opplegget deres, og gjør det jeg skal. JA, jeg SKJØNNER selvfølgelig at man forventes å gjøre det man skal. Hvis ikke er jo opplegget bortkastet, og man kan ikke forskjellsbehandle spiseforstyrrede folk med vrangforestillinger og tvangstanker uten at det er fare for umulige forhandlingskrav... Så ja. Men basically, at jeg må være der fordi jeg vil bli frisk.
Og å bli frisk er jo ikke det jeg vil!
Jeg vil ikke dø, og vil ikke ha et liv fylt av varige skader på grunn av dette. Men det er også alt. Det er den eneste jævla, crappy, forbanna motivasjonen jeg klarer å finne... Jeg vil ikke opp i vekt, og jeg gjør ikke dette for meg engang, jeg gjør det for mamma. Verdens beste mamma er min mamma, og når hun strekker seg så langt som til å si at hun blir ikke sint eller skuffet om jeg ikke får det til - åherregud jeg begynner å grine av tanken på hvor nydelig hun er.
Anyways, nå snakket jeg meg litt bort. Hvorfor skal jeg ha et ønske om vektøkning når jeg ikke føler at spiseforstyrrelsen plager meg? Den får kroppen til å klage litt, det er ikke det, men nå går den stort sett på et sparebluss som føles som et energikick, og hodepinen og diverse annet som var plagsomt for noen måneder siden har jeg blitt så vant til at jeg ikke kjenner det lenger. Det eneste spiseforstyrrelsen gjør med meg nå, er at jeg er tynn! HVA ER GALT MED DET, DA?! (Det er bare retorisk ment, og ikke et genuint spørsmål.)
Dette føles da på ingen måte som noe jeg skal bli fri fra, noe jeg skal få slippe.
- Hvis de finner ut at jeg bryter opplegget, ved å ikke spise det jeg skal eller kaste opp, for eksempel, vel - da har jeg brutt kontrakten. Og da får jeg en tenkeuke, før jeg da kan bli om jeg skjerper meg, eller må dra. Nettopp dette har gjort tankegangen min veldig destruktiv de siste to dagene... Hele tiden har jeg gått og kvernet i bakhodet på dette: Hvordan kan jeg klare å lure dem?
Faen, altså.
Ubevisst legger jeg plan etter plan om hvordan drikke masse vann før veiing, hvordan rekke å kaste opp når de ikke kan finne det ut, studere timeplanen til jeg kan den på rams, bare for å få plass til oppkast inni der, tenketenketenke.
Og det verste av alt er at ikke engang det kommer til å funke, fordi de selvfølgelig krever vektoppgang. Og hvis den uteblir, så sier det seg jo selv hva som skjer.
- Å gi opp alt dette jeg har jobbet så sinnsykt hardt for! AU! AU! AU! AU! AU!
Det har tatt meg så mye blodslit å nå dette vekttallet. Og så skal jeg måtte kvitte meg med det "trofeet" på ti uker? Innen juni? Det er som å bare kaste bort de siste 3-4 årene. På hodet og døra ut. Og, og, og. Ved undervekt kreves en vektoppgang på 0,5 kg pr. uke. OMG.
- Smør på brødskiva... (Haha! Må le litt også!)
- Det er ikke tillatt å ta med egen mat til avdelingen. Men hey, jeg skjønner i hvert fall veldig godt den, da!
Selvsagt. Det er mange fine sider ved denne innleggelsen også.
Pro #1: P.a.u.s.e. Jeg tror det kommer til å bli vanvittig godt, egentlig.
Pro #2: Fellesskapet. Opplegget er felles for... 3-5 jenter, så vidt jeg husker? Ergo er det ingen som verken er nye tilskudd eller klare for å dra hjem mens andre er midt oppi det. Det kommer til å bli verdifullt.
Pro #3: DE HAR HAVREGRØT DER. Hjerte hjerte hjerte. Hånda på hjertet, for dette er ikke spiseforstyrrelsen som snakker - JEG ELSKER HAVREGRØT. Det må seriøst være noe av det beste jeg vet om. Min egen hjemmelagde, selvsagt, det mølet fra AXA gir jeg en lang faen i ;)
Pro #4: Jeg trenger ikke å være tilgjengelig på mobiltelefon hele tiden. Herregud, jeg hater at jeg alltid burde ha tatt telefonen eller alltid får meldinger jeg burde svart på. Stress!
Pro #5: Mer frihet etter hvert. Mulighet for turer ut av området, med venner og kaffe og alt. Også når det begynner å bli vår da gitt! :D
Pro #6: Det blir jo unektelig ganske kult å få smake litt nytt og variert. De har mye spennende pålegg å velge mellom, det skal de ha. Og de har Biola bringebæææærrrrr, slurp <3
Pro #7: Det er helt greit å ikke ha noen utgifter på impulsshopping eller mat på såpass lenge. Kanskje jeg endelig får spart opp litt penger?
Ja, det var alt for i dag. På mandag skal jeg på forvernssamtale nummer to. Og da må jeg snakke med legen og jobben og bryte sånn ca alle avtaler jeg har lagt, det blir jo...
Nei, vent. Det er jo faktisk gratis internett der! Da glemmer de meg ikke så lett nei, mihi.
onsdag 29. februar 2012
#Denfølelsen
Du kjenner kanskje følelsen... Å ha én ting i underbevisstheten uavbrutt, å tenke på denne ene tingen hele tiden. Og likevel kjenner du det liksom ikke igjen.
#Denfølelsen.
Sånn føler jeg det med spiseforstyrrelsen. Kjenner det enda mer når jeg bruker ordet "anoreksien". Begge uttrykkene føles som noe jeg ikke har rett til å bruke, som om jeg stjeler en slags copyright. Selv om ordet "spiseforstyrrelse" har blitt lettere med tiden, det hjalp litt etter å ha fortalt det til over tjue stykker, da klarte jeg til slutt å ta ordet i min munn. Ordet "anoreksi" har bare vært aktuelt å bruke i 29 dager, så det føles fremmed ennå. Men det kommer sikkert...
Merkelig, er det. Hvordan man kan følge noe, gjøre noe, tenke noe, uten stans, i månedsvis. Og hver gang jeg tar meg i å tenke spiseforstyrret, eller på mat, eller på ikke mat, så overveldes jeg av overraskelsen!
Litt sånn: Er dette her virkelig? Driver jeg med dette? Har jeg virkelig en spiseforstyrrelse, anoreksi? Er det ikke bare noe jeg velger? Hvorfor kan jeg ikke bare godta å skulle gå opp i vekt? Hvordan er det mulig at dette er dødelig i lengden? Hvordan er det mulig at jeg fremdeles er i live? Hva er mat, egentlig? Hva er kropp, hva er et liv?
Og sånn fortsetter tankene, ut i det uendelige og absurde.
Noen flere som har det sånn?
#Denfølelsen.
Sånn føler jeg det med spiseforstyrrelsen. Kjenner det enda mer når jeg bruker ordet "anoreksien". Begge uttrykkene føles som noe jeg ikke har rett til å bruke, som om jeg stjeler en slags copyright. Selv om ordet "spiseforstyrrelse" har blitt lettere med tiden, det hjalp litt etter å ha fortalt det til over tjue stykker, da klarte jeg til slutt å ta ordet i min munn. Ordet "anoreksi" har bare vært aktuelt å bruke i 29 dager, så det føles fremmed ennå. Men det kommer sikkert...
Merkelig, er det. Hvordan man kan følge noe, gjøre noe, tenke noe, uten stans, i månedsvis. Og hver gang jeg tar meg i å tenke spiseforstyrret, eller på mat, eller på ikke mat, så overveldes jeg av overraskelsen!
Litt sånn: Er dette her virkelig? Driver jeg med dette? Har jeg virkelig en spiseforstyrrelse, anoreksi? Er det ikke bare noe jeg velger? Hvorfor kan jeg ikke bare godta å skulle gå opp i vekt? Hvordan er det mulig at dette er dødelig i lengden? Hvordan er det mulig at jeg fremdeles er i live? Hva er mat, egentlig? Hva er kropp, hva er et liv?
Og sånn fortsetter tankene, ut i det uendelige og absurde.
Noen flere som har det sånn?
fredag 24. februar 2012
Ser ikke folk undervekt??
Jeg har hørt det flere ganger:
"Det visste jeg ikke!"
"Det hadde jeg ikke trodd!"
"Jeg sa til *****: Hvis du ser for deg [navnet mitt], er det noe som slår deg med henne, en sykdom? Ville du forventet at hun har en spiseforstyrrelse? Hun ble skikkelig overrasket."
"Bare du legger på deg et par kilo [...]"
Og diverse andre ting, som at jeg er slank, flott, har modellkropp... And the list goes on.
Her er det tre reaksjoner som forekommer hos meg.
1: AU.
For virkelig? Ser jeg ikke tynn nok ut? Tynn er ikke det første som slår deg når du ser meg (Til tross for at jeg har så lav BMI at jeg blir innlagt i nær fremtid?)?Da er jeg jo smellfeit! Jeg må gå ned mer i vekt og det asap!
(Les: Du trigger meg, og det er noe av det jeg trenger minst av, da jeg allerede trigger meg selv mer enn nok.)
2: Slutt å ha den jævla du-virker-så-frisk-og-kommer-deg-såååå-lett-ut-av-dette-holdningen!!
For virkelig, jeg er faktisk en jævel på å skjule symptomene mine. Riktignok snakker jeg en del om dotten i venstre øre, trøtthet og søvnvansker, men når ingen ser årsakene til disse tingene (sulting og oppkast) så er det kanskje ikke så rart at du ikke helt ser the big picture...
Det du kan se, er ikke de viktigste plagene jeg har for tiden.
Du kan ikke se søvnvansker, dott i øret, arytmi, hodepine eller muskelkramper fra helvete. Du kan ikke med det blotte øye se gjennomkalde hender og føtter. Du kan ikke se min syresåre hals, de vonde skuldrene, den vonde nakken, de slitne beina. Du kan ikke se hvordan kroppsdelene mine sovner av ingenting. Du kan ikke se min hyppige vannlating eller min tørre munn. Du kan ikke se min fraværende menstruasjon. Mest sannsynlig legger du heller ikke nevneverdig merke til de hovne lymfene i ansiktet og på halsen. Og du kan i hvert fall ikke se min skrudde tankegang.
Så når du sier, mer eller mindre direkte, at jeg ikke virker syk, så vet du ikke. Du antar.
3: Hva faen er det som foregår i samfunnet vårt? Har så mange av de jeg kjenner et like forstyrret kroppsbilde som det jeg har?
Nå er det kanskje en gang sånn at jeg er en jævel på å "kle bort skjelettet".
Likevel er det kun tre personer (Ja, tre ja!) som faktisk ser at jeg ikke er normalvektig.
Der du kanskje ville kalt meg slank eller ment jeg godt kunne lagt på meg et kilo eller to - der sier kinesiologen jeg går til og psykologen min på DPS at jeg er nødt til å gå opp minst ti kilo for å kunne ha en fungerende helse, både nå og for å ivareta fremtiden.
Det er de to, og så er det mora mi.
Vet dere hvor vondt det gjør? Vet dere hva det får meg til å tenke?
Jo, nemlig, det får meg til å le bort det behandlere og foreldre sier. Mamma er selvfølgelig bare hysterisk, hun er jo mora mi. Behandlerne har ikke egentlig helt rett, de bare går ut fra en standard, jeg trenger selvfølgelig ikke å gå opp mer enn to kilo - de er bare slavisk bundet til kostliste-snakket og har ikke noe annet valg enn å definere meg ut fra et (omdiskutert) BMI-skjema.
Dette innlegget går selvfølgelig ikke til hovedvekten av dere som leser denne bloggen. Dere er jo som regel i samme situasjon. Nei, det går ut til så mange av de andre. Jeg skulle virkelig ønske at folk hadde mer mellom ørene av og til, eller i det minste at det florerte litt mer allmennkunnskap om spiseforstyrrelser, språkbruk og kommunikasjon. Jeg vil nesten gå så langt som å påstå at det er enda litt viktigere enn å repetere den samme gamle leksa om og om igjen om bare hva spiseforstyrrelser ER.
So long, peeps. Vi blogges igjen! Til sist slenger jeg bare med noen punchlines jeg fant på selv:
Beintøff =
"Kul med knokler"
"En vinner på pinner"
"Nett med skjelett"
Fniiis.
"Det visste jeg ikke!"
"Det hadde jeg ikke trodd!"
"Jeg sa til *****: Hvis du ser for deg [navnet mitt], er det noe som slår deg med henne, en sykdom? Ville du forventet at hun har en spiseforstyrrelse? Hun ble skikkelig overrasket."
"Bare du legger på deg et par kilo [...]"
Og diverse andre ting, som at jeg er slank, flott, har modellkropp... And the list goes on.
Her er det tre reaksjoner som forekommer hos meg.
1: AU.
For virkelig? Ser jeg ikke tynn nok ut? Tynn er ikke det første som slår deg når du ser meg (Til tross for at jeg har så lav BMI at jeg blir innlagt i nær fremtid?)?
(Les: Du trigger meg, og det er noe av det jeg trenger minst av, da jeg allerede trigger meg selv mer enn nok.)
2: Slutt å ha den jævla du-virker-så-frisk-og-kommer-deg-såååå-lett-ut-av-dette-holdningen!!
For virkelig, jeg er faktisk en jævel på å skjule symptomene mine. Riktignok snakker jeg en del om dotten i venstre øre, trøtthet og søvnvansker, men når ingen ser årsakene til disse tingene (sulting og oppkast) så er det kanskje ikke så rart at du ikke helt ser the big picture...
Det du kan se, er ikke de viktigste plagene jeg har for tiden.
Du kan ikke se søvnvansker, dott i øret, arytmi, hodepine eller muskelkramper fra helvete. Du kan ikke med det blotte øye se gjennomkalde hender og føtter. Du kan ikke se min syresåre hals, de vonde skuldrene, den vonde nakken, de slitne beina. Du kan ikke se hvordan kroppsdelene mine sovner av ingenting. Du kan ikke se min hyppige vannlating eller min tørre munn. Du kan ikke se min fraværende menstruasjon. Mest sannsynlig legger du heller ikke nevneverdig merke til de hovne lymfene i ansiktet og på halsen. Og du kan i hvert fall ikke se min skrudde tankegang.
Så når du sier, mer eller mindre direkte, at jeg ikke virker syk, så vet du ikke. Du antar.
3: Hva faen er det som foregår i samfunnet vårt? Har så mange av de jeg kjenner et like forstyrret kroppsbilde som det jeg har?
Nå er det kanskje en gang sånn at jeg er en jævel på å "kle bort skjelettet".
Likevel er det kun tre personer (Ja, tre ja!) som faktisk ser at jeg ikke er normalvektig.
Der du kanskje ville kalt meg slank eller ment jeg godt kunne lagt på meg et kilo eller to - der sier kinesiologen jeg går til og psykologen min på DPS at jeg er nødt til å gå opp minst ti kilo for å kunne ha en fungerende helse, både nå og for å ivareta fremtiden.
Det er de to, og så er det mora mi.
Vet dere hvor vondt det gjør? Vet dere hva det får meg til å tenke?
Jo, nemlig, det får meg til å le bort det behandlere og foreldre sier. Mamma er selvfølgelig bare hysterisk, hun er jo mora mi. Behandlerne har ikke egentlig helt rett, de bare går ut fra en standard, jeg trenger selvfølgelig ikke å gå opp mer enn to kilo - de er bare slavisk bundet til kostliste-snakket og har ikke noe annet valg enn å definere meg ut fra et (omdiskutert) BMI-skjema.
Dette innlegget går selvfølgelig ikke til hovedvekten av dere som leser denne bloggen. Dere er jo som regel i samme situasjon. Nei, det går ut til så mange av de andre. Jeg skulle virkelig ønske at folk hadde mer mellom ørene av og til, eller i det minste at det florerte litt mer allmennkunnskap om spiseforstyrrelser, språkbruk og kommunikasjon. Jeg vil nesten gå så langt som å påstå at det er enda litt viktigere enn å repetere den samme gamle leksa om og om igjen om bare hva spiseforstyrrelser ER.
So long, peeps. Vi blogges igjen! Til sist slenger jeg bare med noen punchlines jeg fant på selv:
Beintøff =
"Kul med knokler"
"En vinner på pinner"
"Nett med skjelett"
Fniiis.
onsdag 15. februar 2012
SLITEN
Når jeg er utenfor huset og går. Til bussen, til butikken, til et ærend, til DPS, til jobb, hit og dit. De siste dagene har det kjentes så utrolig tungt. Tungt i muskler i hele kroppen. Tungt i beina. Det er tungt å ha veska på skulderen. Tungt i armene. Bare tungt.
Hodet skyer over. Det verker, det er én ting. Store deler av dagen føler jeg meg ikke tilstede, jeg bare er mekanisk og husker plutselig ikke hva jeg nettopp sa eller tenkte å si. Det er nesten en sånn hodepine som man har dagen derpå, bare mer... imploderende?
Når jeg legger meg og skal sove. Da får jeg ikke sove, eller, det tar så lang tid. Og når jeg endelig nesten har sovnet, så hoster KOLS-naboen som røyker utenfor på verandaen sin, og dermed er jeg lys våken igjen.
Og jeg sover så lett, og våkner flere ganger av nevnte KOLS-nabo. Døra hennes knirker. Jeg skulle ønske hun kunne olje den snart.
Og så våkner jeg så lett. Flere ganger. Og så ofte som jeg må tisse for tiden (beklager for sånn TMI), så våkner jeg til slutt helt av det også. Og kapitulerer og står opp.
Ettermiddagshvil kan jeg bare glemme. Uansett hvor sliten jeg er.
Det er kanskje ikke så dumt at det blir innleggelse snart. Passer fint for slitne kropper, det. Jeg bare håper så inderlig at opplegget på "min" DPS holder mål, at de har kompetanse. For jeg har hørt mye negativt om stedet. Heldigvis skal jeg ikke på Post 1, som er... Øh, husker ikke helt hva det er, tror det er en "generell" avdeling? Uansett, jeg skal derimot på Post 3, som har SPIS-delen.
For: Psykologen min fra krise- og korttidsseksjonen sa det var dyktige ansatte der. Og jeg kjenner noen som har personlig erfaring, og de kunne navngi opptil flere ansatte som både har vært hyggelige og kompetente.
Imot: Jeg har hørt fra andre som har vært på samme post tidligere at det er enkelte ansatte som rett og slett ikke vet hva de driver med. Jeg har hørt at de ikke låser verken kjøkken eller kjøleskap der. Jeg kjenner folk som har vært innlagt på samme sted og kommet ut derfra med lavere vekt og mindre matinntak enn da de kom dit. Jeg har hørt om folk som er på besvimelsens rand ved hver minste fysiske aktivitet, som får lov å trene i gymsalen. Og jeg vet at måltider foregår med resten av Post 3 - altså ikke bare innad i SPIS, men med "alle slags" psykiatiske pasienter. Nå regner jeg med at det er flest spiseforstyrrede lesere jeg har, men om noen mot formodning ikke er det - så kan det by på en del utfordringer å ikke å "spise i fred", om det gir mening?
Nå husker jeg ikke om alt det jeg har hørt gjaldt for Post 3 eller Post 1. Og uansett skal jeg prøve å ikke henge meg altfor mye opp i det som kan gå galt. Rettelse, det som kan komme til å forbli som det allerede er. Jeg kan jo ikke bli verre enn jeg er nå, vel?! Nei, nettopp. Det kan bare gå oppover, så jeg tenker vi sier at alle hjerter gleder seg og mamma krysser fingrene for at dattera kommer ut i litt bedre stand enn tidligere.
Selv om jeg ikke helt tror på den selv.
Og som psykologen sa - det finnes flere tilbud her i landet som innehar massevis av nyttig kompetanse, Stjørdal og Levanger skal visst ha godt rykte på seg av det som finnes i nærområdet. Og Modum Bad og Capio på landsbasis. Det er bare sånn at det er jo ALLER best om det lettest tilgjengelige alternativet fungerer? Hvis ikke kan man alltids prøve plan B.
Hodet skyer over. Det verker, det er én ting. Store deler av dagen føler jeg meg ikke tilstede, jeg bare er mekanisk og husker plutselig ikke hva jeg nettopp sa eller tenkte å si. Det er nesten en sånn hodepine som man har dagen derpå, bare mer... imploderende?
Når jeg legger meg og skal sove. Da får jeg ikke sove, eller, det tar så lang tid. Og når jeg endelig nesten har sovnet, så hoster KOLS-naboen som røyker utenfor på verandaen sin, og dermed er jeg lys våken igjen.
Og jeg sover så lett, og våkner flere ganger av nevnte KOLS-nabo. Døra hennes knirker. Jeg skulle ønske hun kunne olje den snart.
Og så våkner jeg så lett. Flere ganger. Og så ofte som jeg må tisse for tiden (beklager for sånn TMI), så våkner jeg til slutt helt av det også. Og kapitulerer og står opp.
Ettermiddagshvil kan jeg bare glemme. Uansett hvor sliten jeg er.
Det er kanskje ikke så dumt at det blir innleggelse snart. Passer fint for slitne kropper, det. Jeg bare håper så inderlig at opplegget på "min" DPS holder mål, at de har kompetanse. For jeg har hørt mye negativt om stedet. Heldigvis skal jeg ikke på Post 1, som er... Øh, husker ikke helt hva det er, tror det er en "generell" avdeling? Uansett, jeg skal derimot på Post 3, som har SPIS-delen.
For: Psykologen min fra krise- og korttidsseksjonen sa det var dyktige ansatte der. Og jeg kjenner noen som har personlig erfaring, og de kunne navngi opptil flere ansatte som både har vært hyggelige og kompetente.
Imot: Jeg har hørt fra andre som har vært på samme post tidligere at det er enkelte ansatte som rett og slett ikke vet hva de driver med. Jeg har hørt at de ikke låser verken kjøkken eller kjøleskap der. Jeg kjenner folk som har vært innlagt på samme sted og kommet ut derfra med lavere vekt og mindre matinntak enn da de kom dit. Jeg har hørt om folk som er på besvimelsens rand ved hver minste fysiske aktivitet, som får lov å trene i gymsalen. Og jeg vet at måltider foregår med resten av Post 3 - altså ikke bare innad i SPIS, men med "alle slags" psykiatiske pasienter. Nå regner jeg med at det er flest spiseforstyrrede lesere jeg har, men om noen mot formodning ikke er det - så kan det by på en del utfordringer å ikke å "spise i fred", om det gir mening?
Nå husker jeg ikke om alt det jeg har hørt gjaldt for Post 3 eller Post 1. Og uansett skal jeg prøve å ikke henge meg altfor mye opp i det som kan gå galt. Rettelse, det som kan komme til å forbli som det allerede er. Jeg kan jo ikke bli verre enn jeg er nå, vel?! Nei, nettopp. Det kan bare gå oppover, så jeg tenker vi sier at alle hjerter gleder seg og mamma krysser fingrene for at dattera kommer ut i litt bedre stand enn tidligere.
Og som psykologen sa - det finnes flere tilbud her i landet som innehar massevis av nyttig kompetanse, Stjørdal og Levanger skal visst ha godt rykte på seg av det som finnes i nærområdet. Og Modum Bad og Capio på landsbasis. Det er bare sånn at det er jo ALLER best om det lettest tilgjengelige alternativet fungerer? Hvis ikke kan man alltids prøve plan B.
fredag 10. februar 2012
Innleggelse
Katta er ute av sekken
En eller annen gang i januar, sa psykologen på DPS at det burde foretas veiing omtrent annenhver uke. I dag var det veiing for andre gang, med... nedgang. Vekta hadde gått ned over ett kilo, noe psykologen syntes var urovekkende.
Ikke at det var noe sjokk, sånn i og for seg, selv om jeg hele tiden har følt jeg GARANTERT kom til å gå opp i vekt siden jeg har "spist altfor mye" (Les: Hatt følelsen av at jeg har fått i meg for mange kalorier, uansett hvor lite jeg har spist).
I og med at BMI også - naturlig nok - har krøpet nedover, diskuterte vi litt frem og tilbake og kom frem til at innleggelse kan begynne å trengs. Så hun skrev søknad og planla å få i stand et møte med folka fra Post 3.
Har ikke så mye mer å si, egentlig. Hun sa jeg skulle ringe hvis jeg opplevde noen fysiske plager utenom det vanlige. Vi snakket litt generelt om kropp, vektoppgang, selvutvikling, mat og mer, og det begynner å gå opp for meg hvor syk jeg tydeligvis er... Jeg har kjent på en del i det siste at jeg er fylt til randen av en ekstrem, barnslig trass. HVORFOR kan jeg ikke bare få beholde spiseforstyrrelsen, bli frisk uten vektøkning? Og så videre, BLA BLA BLA.
Uansett. Det blir sikkert... spennendeee. Eh. Har ikke fortalt det til noen ennå, men sånn er jeg vel bare - liker å ha ting for meg selv en stund, mens jeg grubler litt på det.
En eller annen gang i januar, sa psykologen på DPS at det burde foretas veiing omtrent annenhver uke. I dag var det veiing for andre gang, med... nedgang. Vekta hadde gått ned over ett kilo, noe psykologen syntes var urovekkende.
Ikke at det var noe sjokk, sånn i og for seg, selv om jeg hele tiden har følt jeg GARANTERT kom til å gå opp i vekt siden jeg har "spist altfor mye" (Les: Hatt følelsen av at jeg har fått i meg for mange kalorier, uansett hvor lite jeg har spist).
I og med at BMI også - naturlig nok - har krøpet nedover, diskuterte vi litt frem og tilbake og kom frem til at innleggelse kan begynne å trengs. Så hun skrev søknad og planla å få i stand et møte med folka fra Post 3.
Har ikke så mye mer å si, egentlig. Hun sa jeg skulle ringe hvis jeg opplevde noen fysiske plager utenom det vanlige. Vi snakket litt generelt om kropp, vektoppgang, selvutvikling, mat og mer, og det begynner å gå opp for meg hvor syk jeg tydeligvis er... Jeg har kjent på en del i det siste at jeg er fylt til randen av en ekstrem, barnslig trass. HVORFOR kan jeg ikke bare få beholde spiseforstyrrelsen, bli frisk uten vektøkning? Og så videre, BLA BLA BLA.
Uansett. Det blir sikkert... spennendeee. Eh. Har ikke fortalt det til noen ennå, men sånn er jeg vel bare - liker å ha ting for meg selv en stund, mens jeg grubler litt på det.
onsdag 8. februar 2012
Kjære kropp
Kjære kropp - YOU ARE COMPLETELY INSANE
Du skjønner det kanskje ikke selv, men det du driver med har ingen hensikt. Ja, så klart kjenner jeg at du klager. Men det er altså ett relevant faktum du bare er nødt til å innse, nemlig at: Det er ikke noen vits i å klage i saker som uansett bare kommer til å bli henlagt.
Så nå når du vet det, hvorfor gidder du i det hele tatt å få meg til å føle meg bakfull hver morgen? Hvorfor ikke bare la meg våkne, først som sist? Hvorfor kan du ikke bare tute og kjøre som du pleide, til tross for at du ikke får annet enn falsk energi? JEG klarer å late som, det burde virkelig du også prøve å få til.
Du skjønner det kanskje ikke selv, men det du driver med har ingen hensikt. Ja, så klart kjenner jeg at du klager. Men det er altså ett relevant faktum du bare er nødt til å innse, nemlig at: Det er ikke noen vits i å klage i saker som uansett bare kommer til å bli henlagt.
Så nå når du vet det, hvorfor gidder du i det hele tatt å få meg til å føle meg bakfull hver morgen? Hvorfor ikke bare la meg våkne, først som sist? Hvorfor kan du ikke bare tute og kjøre som du pleide, til tross for at du ikke får annet enn falsk energi? JEG klarer å late som, det burde virkelig du også prøve å få til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)