"Du er radmager"

For å ta det første først: Jeg deler leilighet med ei venninne. (Noe som gjorde at jeg var livredd for at konvoluttene fra IKS ikke var anonyme... Men det var heldigvis ikke noe problem!)
For å ta det andre etterpå: Hun (S) er, vel - pratsom. Altså ekstremt pratsom, egentlig. Vi har ikke hemmeligheter for hverandre!

HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHAHAHAHA

For dere som skjønte den: Tenna i taket og hæla i tapetet og sånn. For dere andre, har dere bedt Google om å finne en tilfeldig nettside til dere? Ja, jeg har hemmeligheter for venninna mi. Eller rettere sagt én konkret hemmelighet. Nemlig spiseforstyrrelsen.

I kveld skjedde følgende hendelsesforløp:
S begynner å snakke om kroppen sin og hvordan hun antar at andre oppfatter den. (PS: Det bør understrekes at hun er litt overvektig, sånn at dere ikke tror vi sitter og trigger hverandre og gjør destruktive ting)

S - Jeg liker ikke magen min noe særlig da, og så legger jeg merke til ræva mi, og begynner å tenke på at andre synes sikkert den er dritsvær. Og jeg snakket litt med J (felles venninne) om dette på trening i dag. Vi kom inn på litt det at en person kan se ut som han/hun bruker klesstørrelse 38, men egentlig bruker 42, eller en person som bruker størrelse 40 kan se ut som en 36. Ikke sant?

Jeg husker ikke helt hvordan hun beveget seg derfra og videre til det neste temaet innenfor samtaleemnet. Men S har en helt eksepsjonell evne til å bare... Assosiere seg videre! Begynner med å snakke om kaffens opprinnelse, liksom, og plutselig, før vi vet ordet av det, snakker hun om Big Bang Theory. Og det er fremdeles innenfor det samme samtaleemne! What the fuck!
Uansett, det neste som dukket opp et eller annet sted var:

S - Se på deg, for eksempel, hvilken størrelse er du, sånn 42, er det ikke det?

Jeg - Nærmere 40, tror jeg, hvis vi snakker bukser. Men hvis det er klær til overkroppen er jeg en 38.

S - Ja, ikke sant! Og du er jo kjempetynn, nesten nærmere radmager egentlig. Og bruker 40.

Spennende samtaleemne, i grunnen. Og jeg ser poenget hennes! Det er sant, det der. Hvis hun mener jeg er... radmager, så skulle jeg vel ha vært en 36? Men størrelsene på klær tar ikke, på den måten, hensyn til skjelettets høyde og bredde. Så da ser ikke folk alltid sånn ut som man skulle tro.

Så ja, et spennende samtaleemne. Likevel er ordene "du", "tynn" og "radmager" det eneste jeg har tenkt på siden hun sa dem. De kverner rundt og rundt i topplokket, gir meg ikke fred, gir meg (Les: SF) en enorm anerkjennelse. Fungerer som en voldsom trigger.

Og tankene mine bare:
OMG! WOW! Du har jo vært SUPERFLINK! Ingen grunn til å slakke på girene nå, ass! Her kan du bare opprettholde innsatsen, du kan til og med øke den! Dette KAN du jo!

Og jeg bare:
Hva faen. Hvordan kommer fremtiden til å se ut nåååå. Jeg kommer jo til å bli innlagt til jul, jeg?

Og jeg bare:
Hva faen. For et svakt menneske jeg er. Som ikke lytter til sin egen fornuft.

 Tankekaos...

Senere begynte vi å snakke om Pepsi Max-avhengighet. Hennes er vel full-blown, hun drikker flere glass daglig. Jeg gjorde det også før, fordi eksen min drakk... Et par flasker daglig? Da ble jeg også ganske avhengig, men nå kjøper jeg det bare en gang iblant.

Uansett. Jeg assosierte Pepsi Max til sommerferien, da jeg drakk ganske mye mer enn ellers, spesielt på IKS' sommerleir. Og et øyeblikk der var det like før jeg fortalte henne om den morsomme episoden da butikken i nærheten plutselig var utsolgt for Pepsi Max! (Og minigulrøtter og mager vaniljekesam, eller noe sånt.) Jeg husket plutselig i siste sekund at nei, dette kan jeg ikke fortelle om.

Og ble sinnsykt skuffet.
Jeg ville så gjerne dele akkurat den lille opplevelsen med henne. Men jeg kan jo ikke det når jeg holder spiseforstyrrelsen hemmelig.