Det virker som om den eneste som mener det er noen form for fare på ferde, er min mor. Alvorlig talt, jeg begynner å lure på om hun er hysteriker. For hun snakker til stadighet om hvor tynn jeg tydeligvis er. Ingen andre gjør det. Ifølge andre ser jeg visst normal ut.
Jeg har fortalt det til venninna mi. I begynnelsen gikk det over all forventning, og jeg lurte på hvorfor jeg ventet så lenge.
Nå begynner jeg å angre på at jeg fortalte det.
Det jeg var mest redd for, var at hun skulle begynne å "ta over" ansvaret for meg, fordi hun er så moderlig og påpasselig. De første par dagene etter at jeg fortalte det, sa hun selv flere ganger at det kunne virke mot sin hensikt å "tvinge noen med spiseforstyrrelser til å spise". Og hun var en enorm støtte. Nå ser jeg all hennes manglende selvinnsikt, og jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe det fatt.
For hun snakker nesten ikke med meg om annet for tiden. Halvparten av samtaleemnene våre nå om dagen handler om spiseforstyrrelsen, om at jeg bør fortelle det til den og den sånn og slik. Hva jeg burde gjøre for å ta tak i problemene mine. At jeg har en psykisk sykdom. At sjefen min neppe har skjønt det. At hvis jeg gjør ditt og datt vil det sikkert hjelpe mest.
Kinoen i går var et godt eksempel på problemet: Vi dro hjemmefra klokka 3, og da klokka hadde blitt åtte og vi satt i tjukkeste offentlighet lurte hun på om jeg også ville ha take away-middag fra Burger King. (Burger King, dere, Burger King! Burger King er blant maten som rager øverst på nei-lista mi og som jeg kun spiser når jeg spiser for å spy - og kino er vel stedet det er minst aktuelt å spy på?)
Da jeg sa nei, kunne hun påpeke at jeg ikke hadde spist middag og at jeg var nødt til å få i meg en middag, for såpass til næring måtte jeg få i meg.
Da jeg påpekte at hun tross alt foreslo Burger King, mente hun at jeg kunne da ta en salat derfra. Jeg torde ikke tenke på hvordan salatene er på Burger King, jeg har overhodet ingen forhåpninger om at det er uten dressing eller uten frityrstekte kjøttbiter. Langt mindre torde jeg å si til henne at jeg ikke har spist (eller, beholdt noe jeg har spist) noe etter klokka sju de siste to årene, kanskje lenger.
Det endte med en salat fra Rema. Det i seg selv ville nok ha gått knirkefritt i og med at det var en salat, men alt stresset og presset i tillegg til klokkeslettet ødela alt. Guess what happened.
Venninna mi. Jeg er skikkelig glad i henne. Men jeg er redd for at jeg er i ferd med å lage en konflikt. Eller, spiseforstyrrelsen er i ferd med å lage en konflikt, som hun ikke skjønner at hun legger opp til. Det hjelper ikke at hun forteller meg at det er lurt å spise middag, jeg VET det. Det hjelper ikke at hun forteller meg at jeg ikke er SÅ tynn. Det hjelper ikke at hun, og alle andre unntatt min mor, blir så utrolig overrasket når jeg forteller dem om spiseforstyrrelsen. At de blir overrasket fordi jeg etter deres oppfatning er normalvektig, får meg i hvert fall ikke til å føle meg tynn nok. Ikke engang legen så det på meg. Ikke engang henvisningen tilsier at jeg får utredning før i februar/mars.
HVORFOR FAEN skal jeg i behandling da?! HVORFOR kunne det ikke ha fått gå litt lenger først? Jeg er jo ENDA LENGER unna målet enn jeg selv hadde trodd!
The Clown
Synd å høre at det har blitt vanskelig med venninnen din etter at du fortalte det...
SvarSlettMen kanskje det roer seg litt etterhvert?
Du har ikke spist/beholdt noe av det du har spist etter sju i over to år, DET i seg selv sier jo ganske mye om at du er veldig langt fra å være frisk eller "normal".
Du ER syk og altfor tynn, de som ikke ser det må være helt fjern.
Vet ikke hva mer jeg kan si enn det...
Kanskje moren din kan hjelpe deg så det blir fortgang i tingene og du slipper å vente så lenge på hjelp?
Det er desverre lang ventetid på hjelp, og det er kjempefortvilende! Men det har ingenting med sykhetsgrad å gjøre! Jeg måtte også vente lenge. Men husk å bruke legen din imens! Jeg gikk jo hos min med oppfølging annenhver uke mens jeg ventet, bare for å ha "noe". En liten samtale, og en følelse av å bli tatt vare på.
SvarSlettJeg lurer på om veninnen din er redd og fortvilet, og hun vet ikke helt hvordan hun skal takle hele greia? Selvfølgelig er hun uvitende, når hun drasser deg med på BK. Men hun vil jo ha deg til å spise, i fortvilelse. Og det må jo sies å være en form for omsorg når hun følger med på om du har spist eller ikke.
Men det er jo fortvilende for deg da. Kanskje du kunne si til henne (eller skrive) at det er vanskelig at dere diskuterer akkurat det som har med mat å gjøre, mengder, måltider, spise/ikke spise.
:)
Vet ikke hva jeg skal skrive, tom for ord..... legger igjen en *klem* til deg
SvarSlett