Dette er begynnelsen på noe vidunderlig

I forrige uke var jeg dum nok til å fortelle mamma hvor lite jeg faktisk spiser/beholder fordi hun lurte på om jeg hadde nok matpakke med meg. I hvert fall følte jeg meg utrolig lite smart akkurat der og da. Jeg mener, ettersom det ikke blir utredning før etter februar, ble hun aldeles livredd og syntes det var en god idé at jeg bodde hos henne en stund og vi spiste sammen.

As if.

Jeg ble helt kaotisk inni meg og klarte bare å presse ut at NEI, overhodet ikke aktuelt. Vill panikk. Og så husket hun (THANK GOD) at hennes venninne hadde snakket så varmt om en kinesiolog som selv har erfaring med spiseforstyrrelser, og tenkte at det kunne jo hende ventetiden var kortere der?
I tillegg fant hun på at jeg kunne skrive en liste over JA-mat, altså trygg mat som jeg tør beholde. Jeg ble overrasket selv over den lista, faktisk, uansett hvor snever den er. Det VAR faktisk igjen flere ting enn jeg kunne telle på ei hånd! Lykke!
Disse to tingene gjorde mamma roligere, og hun maste ikke lenger om at jeg måtte bo hos henne for å... feites opp. (mine ord, ikke hennes.)


Dette var mandag. Time fikk jeg allerede på fredag, altså i dag. Og, vel, hva kan jeg si... Det gikk over ALL forventning. Hva som skjedde har jeg delt på min ikke-anonyme blogg, bare uten å utdype så fryktelig mye om hvorfor jeg hadde denne timen. Om noen skulle spørre, kommer jeg antakelig til å svare. Om dere skulle være interessert i å lese, finner dere resten HER.

Hva som skjer med denne bloggen fremover, er jeg litt usikker på. For hver dag som går, eller, i hvert fall hver uke som går, er det enda flere som vet om spiseforstyrrelsen. Snart har jeg offisielt ikke den hemmeligheten lenger. Det er ganske godt. Så hvem vet, kanskje det blir mindre her og mer ærlig og åpenhjertig blogging om en stund?