Henvisning til DPS - check!

Skrekken kom i god tid. Den kom allerede i går, og klynget seg fast som en klamp om foten. Om jeg trodde jeg visste hva det var å grue seg til et legebesøk, så lærte jeg at nei, det visste jeg ikke fra før.

Jeg sto opp klokka 8 og bestilte time, som ble klokka 13.30. Humøret var ikke bra. Ideen om meg som godt selskap var tilnærmet bare piss.
Det ble verre også. I byen kjente jeg hvordan kaoset herjet innvendig. Jeg klarte ikke konsentrere meg. Ikke om noe. Jeg måtte ha iPoden på skyhøyt volum for å klarne uroen, og kun de mest aggressive sangene. Jeg tror hele kjøpesenteret hørte meg. Mamma hadde tilbudt seg å bli med, og da jeg møtte henne måtte jeg bare si fra at nå kommer jeg ikke til å greie å kommunisere. Et kvartal senere prøvde jeg å kommunisere, men hadde ikke før sagt en halv setning (!) før jeg kom med en eller annen idiotisk blanding av hiksting og hyperventilering. Snille mamma ga meg kleenex. Jeg satt med solbrillene trygt festet på nesa inne på venterommet, trommet med høyre sko i gulvet og nistirret i varmepumpa. Stakkars de andre menneskene i venterommet, håper ikke jeg plaget livet av dem.
Så kom legen, og da han spurte hvorfor jeg var der, ramlet det jeg tenkte på som viktigst ut av meg:

(Jeg hadde nemlig fått med meg på et eller annet plan at ingen kan tvinge meg til noe med mindre det står om liv og helse.)

Og så kom gråten. Igjen. Forbanna grineunge. Og legen strakk frem hånda si, klemte mi. Og så, vips, var ordene sagt. Katta ute av sekken! Han spurte litt, og tok meg på alvor. Forsto at jeg virkelig mente at jeg dette ikke var noe jeg egentlig ønsket selv, annet enn at jeg ikke ville plage andre med det. Men seriøst, han fikk meg til å synes det var ålreit at han sendte en henvisning til DPS. Ja, jeg syntes faktisk det var ålreit, det var ikke bare noe jeg lot som.

For en fastlege jeg har! Fy fader, jeg er heldig. Ikke bare med mammas reaksjon, men tenk at jeg har en så bra fastlege! Jeg føler meg utrolig priviligert!
(Jeg er bare ikke like priviligert med meg selv. Foreløpig føles det som om jeg har gjort noe fint for alle som er glad i meg, men det føles i enda større grad som om jeg har ødelagt alt for meg selv.)

Så da... skal jeg visst til utredning og behandling. Jeg vet per nå ikke når det blir, fastlegen sa bare at han skulle sende henvisningen i dag og at det vil gå i orden så fort som mulig. Men jeg vet jo ikke når så fort som mulig er. Er det om en uke? Tre måneder? Jeg husket ikke å spørre, men det er ikke egentlig så viktig. Jeg vil jo få nærmere beskjed.

Det føles litt godt og trygt også. At det er noen i kulissene der som, selv om jeg eventuelt ikke gjør som de vil, passer litt på meg. At jeg ikke utsetter kroppen min for ukjente konsekvenser uten at jeg vet om det. Men herregud, Frisk skremmer vannet av meg. Normale porsjoner? IKKE FAEN! Normale matvarer uten å spy? IKKE FAEN! Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å ha et så ulogisk tankesett at man helt og holdent mener at FRISK = FEIT - men det har jeg altså.

Det skal bli godt å snart kunne prate åpent om spiseforstyrrelsen til flere i omgangskretsen min. Å ikke leve det jævla dobbeltlivet, og føle at jeg skremmer folk. Det eneste som gjenstår før jeg kan gjøre det, er å fortelle det til venninna mi som jeg bor med, og faren og stemoren min. DET GRUER JEG MEG TIL. Herregud.