Noe helt annet vil bli å si det til venninna man bor sammen med...
Det er kombinasjonen av de to tingene: Venninne OG bor sammen. Hun er ikke i et "ansvarsforhold" til meg, som mamma ville ha vært hvis jeg bodde hjemme fremdeles. Hun er venninna mi. Og sånn skal det fortsette å være.
Men hva i svarteste huleste heiteste skal jeg si til henne? Og hva i svarteste huleste heiteste skal jeg gjøre etterpå?
Selvfølgelig blir jeg nødt til å være ærlig. Jeg skal jo fortelle at hun ikke kan gjøre noe fra eller til. At hun ikke kan fikse det på noen måte.
Samtidig er jeg veldig usikker på om hun vil forstå nettopp det - ikke i teorien, men i praksis.
Jeg merker jo på mamma, som har tatt det ufattelig bra og som fremdeles imponerer meg for hvert eneste ord hun sier relatert til SF - selv hun forstår ikke hvor lite jeg faktisk har blitt vant til å spise.
I går, for å ta et eksempel. I går var hun med meg til fastlegen og satt på venterommet mens jeg var der inne. Etterpå delte vi tiden frem til jeg skulle på jobb. Jeg foreslo å ta en kaffe, hvorpå hun lurte på om jeg ikke skulle kjøpe noe å spise? Jeg ville jo trenge noe frem til kvelden, mente hun, minst to måltider, for det var jo mange timer igjen av dagen ennå! Joda. Selvfølgelig var det mange timer igjen av dagen. Men hun hadde tydeligvis ikke forstått at jeg ikke egentlig spiser så store porsjoner... Hvis det i det hele tatt er av en størrelse som kan kalles porsjon, da...
Og DETTE er det mamma tror, til tross for at HUN har sagt at jeg må føle meg fri til å sette på høy musikk på stua og gå på badet hvis jeg skal... Ja, dere skjønner vel. Enn at hun sa det! Er helt på tuppa, jeg.
Uansett, når ikke engang mamma, som tar det så bra, skjønner hvor lite jeg spiser OG beholder - hvordan kan jeg forvente at det vil føles ålreit for venninna mi å VITE at nå går jeg på badet for å spy ut middagen min?! Hvordan kan jeg forvente av henne å ikke komme med stadig nye forslag til hva jeg burde spise og hvor mye? Hvordan kan jeg forvente av henne å ikke kreve av meg at "jeg virkelig prøver å bli frisk ved å bare spiiiiseeee."
Noen som har erfaringer å dele? I'm fucking desperate...
Du skal ikke se bort fra t venninna di vet at noe er galt, og derfor blir letta når du forteller det. Venninner SKAL kunne si slike ting til hverandre, uten krav og forpliktelser. Bare for at den andre skal VITE. DET er et venninneforhold, det.
SvarSlettJeg tror dette går bra jeg.
ps! mammaen din høres jo helt FANTASTISK ut!
Det er virkelig vanskelig. For meg har det vært viktig å få frem at ingen skal passe på meg og være på vakt og sjekke om symptomene er der eller ikke. Jeg har poengtert at jeg selv må be om det hvis jeg ønsker de skal f.eks oppmuntre meg til å spise eller be dem sitte med meg etter måltidet. Nå fikk nettopp foreldrene mine vite om min sf, og far sa det fint: vi skal ikke blande oss inn, vi vet du får behandling, men vi er her for å vise omsorg.
SvarSlettVanskelig, vanskelig. Jeg har aldri vært i den situasjonen, jeg ville bare vise litt støtte, jeg. Og jeg skjønner godt det du er redd skal skje, for jeg ville sikkert reagert likt som med venninna di. Det er ikke lett for de rundt å vite hva man skal gjøre, og man føler seg ofte så... hjelpesløs når man ikke kan gjøre noe godt :(
SvarSlettKjempevanskelig situasjon... Har ikke andre råd enn at.. ærlighet varer lengst, hehe... Vil tro hun kanskje har mistanke allerede! Viktig å få henne til å skjønne at hun ikke skal ha noe ansvar for deg..
SvarSlettTusen takk for gode, kloke ord <3 Satser på at vi har tid til å ta det i kveld, begge to. Klem!
SvarSlett