Hvordan, hvordan, hvordan?!

Ja, nettopp. Én ting er å si det til foreldre. Eller slektninger. Eller venner. Eller kolleger.
Noe helt annet vil bli å si det til venninna man bor sammen med...

Det er kombinasjonen av de to tingene: Venninne OG bor sammen. Hun er ikke i et "ansvarsforhold" til meg, som mamma ville ha vært hvis jeg bodde hjemme fremdeles. Hun er venninna mi. Og sånn skal det fortsette å være.

Men hva i svarteste huleste heiteste skal jeg si til henne? Og hva i svarteste huleste heiteste skal jeg gjøre etterpå?

Selvfølgelig blir jeg nødt til å være ærlig. Jeg skal jo fortelle at hun ikke kan gjøre noe fra eller til. At hun ikke kan fikse det på noen måte.
Samtidig er jeg veldig usikker på om hun vil forstå nettopp det - ikke i teorien, men i praksis.
Jeg merker jo på mamma, som har tatt det ufattelig bra og som fremdeles imponerer meg for hvert eneste ord hun sier relatert til SF - selv hun forstår ikke hvor lite jeg faktisk har blitt vant til å spise.
I går, for å ta et eksempel. I går var hun med meg til fastlegen og satt på venterommet mens jeg var der inne. Etterpå delte vi tiden frem til jeg skulle på jobb. Jeg foreslo å ta en kaffe, hvorpå hun lurte på om jeg ikke skulle kjøpe noe å spise? Jeg ville jo trenge noe frem til kvelden, mente hun, minst to måltider, for det var jo mange timer igjen av dagen ennå! Joda. Selvfølgelig var det mange timer igjen av dagen. Men hun hadde tydeligvis ikke forstått at jeg ikke egentlig spiser så store porsjoner... Hvis det i det hele tatt er av en størrelse som kan kalles porsjon, da...

Og DETTE er det mamma tror, til tross for at HUN har sagt at jeg må føle meg fri til å sette på høy musikk på stua og gå på badet hvis jeg skal... Ja, dere skjønner vel. Enn at hun sa det! Er helt på tuppa, jeg.

Uansett, når ikke engang mamma, som tar det så bra, skjønner hvor lite jeg spiser OG beholder - hvordan kan jeg forvente at det vil føles ålreit for venninna mi å VITE at nå går jeg på badet for å spy ut middagen min?! Hvordan kan jeg forvente av henne å ikke komme med stadig nye forslag til hva jeg burde spise og hvor mye? Hvordan kan jeg forvente av henne å ikke kreve av meg at "jeg virkelig prøver å bli frisk ved å bare spiiiiseeee."

Noen som har erfaringer å dele? I'm fucking desperate...

Henvisning til DPS - check!

Skrekken kom i god tid. Den kom allerede i går, og klynget seg fast som en klamp om foten. Om jeg trodde jeg visste hva det var å grue seg til et legebesøk, så lærte jeg at nei, det visste jeg ikke fra før.

Jeg sto opp klokka 8 og bestilte time, som ble klokka 13.30. Humøret var ikke bra. Ideen om meg som godt selskap var tilnærmet bare piss.
Det ble verre også. I byen kjente jeg hvordan kaoset herjet innvendig. Jeg klarte ikke konsentrere meg. Ikke om noe. Jeg måtte ha iPoden på skyhøyt volum for å klarne uroen, og kun de mest aggressive sangene. Jeg tror hele kjøpesenteret hørte meg. Mamma hadde tilbudt seg å bli med, og da jeg møtte henne måtte jeg bare si fra at nå kommer jeg ikke til å greie å kommunisere. Et kvartal senere prøvde jeg å kommunisere, men hadde ikke før sagt en halv setning (!) før jeg kom med en eller annen idiotisk blanding av hiksting og hyperventilering. Snille mamma ga meg kleenex. Jeg satt med solbrillene trygt festet på nesa inne på venterommet, trommet med høyre sko i gulvet og nistirret i varmepumpa. Stakkars de andre menneskene i venterommet, håper ikke jeg plaget livet av dem.
Så kom legen, og da han spurte hvorfor jeg var der, ramlet det jeg tenkte på som viktigst ut av meg:

(Jeg hadde nemlig fått med meg på et eller annet plan at ingen kan tvinge meg til noe med mindre det står om liv og helse.)

Og så kom gråten. Igjen. Forbanna grineunge. Og legen strakk frem hånda si, klemte mi. Og så, vips, var ordene sagt. Katta ute av sekken! Han spurte litt, og tok meg på alvor. Forsto at jeg virkelig mente at jeg dette ikke var noe jeg egentlig ønsket selv, annet enn at jeg ikke ville plage andre med det. Men seriøst, han fikk meg til å synes det var ålreit at han sendte en henvisning til DPS. Ja, jeg syntes faktisk det var ålreit, det var ikke bare noe jeg lot som.

For en fastlege jeg har! Fy fader, jeg er heldig. Ikke bare med mammas reaksjon, men tenk at jeg har en så bra fastlege! Jeg føler meg utrolig priviligert!
(Jeg er bare ikke like priviligert med meg selv. Foreløpig føles det som om jeg har gjort noe fint for alle som er glad i meg, men det føles i enda større grad som om jeg har ødelagt alt for meg selv.)

Så da... skal jeg visst til utredning og behandling. Jeg vet per nå ikke når det blir, fastlegen sa bare at han skulle sende henvisningen i dag og at det vil gå i orden så fort som mulig. Men jeg vet jo ikke når så fort som mulig er. Er det om en uke? Tre måneder? Jeg husket ikke å spørre, men det er ikke egentlig så viktig. Jeg vil jo få nærmere beskjed.

Det føles litt godt og trygt også. At det er noen i kulissene der som, selv om jeg eventuelt ikke gjør som de vil, passer litt på meg. At jeg ikke utsetter kroppen min for ukjente konsekvenser uten at jeg vet om det. Men herregud, Frisk skremmer vannet av meg. Normale porsjoner? IKKE FAEN! Normale matvarer uten å spy? IKKE FAEN! Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å ha et så ulogisk tankesett at man helt og holdent mener at FRISK = FEIT - men det har jeg altså.

Det skal bli godt å snart kunne prate åpent om spiseforstyrrelsen til flere i omgangskretsen min. Å ikke leve det jævla dobbeltlivet, og føle at jeg skremmer folk. Det eneste som gjenstår før jeg kan gjøre det, er å fortelle det til venninna mi som jeg bor med, og faren og stemoren min. DET GRUER JEG MEG TIL. Herregud.

Nå vet mamma det...

Mamma fikk gavekort for to på frokostbuffet i bursdagsgave for nesten et halvår siden. Det ble klart allerede i selskapet at person nummer to skulle være meg - noe jeg satte stor pris på, ettersom de har så god frokost der.

I dag dro vi dit. Og det første som skjer når jeg henger av meg jakken, er ansiktsuttrykket til mamma. Jeg så det med én gang, at nå prøver hun å skjule at hun er redd. Og vi hadde ikke før rukket å sette oss ved bordet, omtrent, før hun kommenterte kroppen min.
Da var det bare å slippe alle kortene i bordet, og jeg sa at jeg har vært i kontakt med lege. Og tenkte i mitt stille sinn at nå må jeg faktisk være ærlig med legen også... Så jeg bestilte ny time på sms mens jeg spiste.

Under frokosten ga jeg beskjed om at jeg ikke ville prate mer om det der og da. Det var greit. Etterpå gikk vi en tur. Og hun begynte å spørre. Og jeg... svarte.

Det som overrasket meg aller mest, er at mamma sa hun hadde vært obs på at dette kunne komme til å skje, at hun har sett etter tegn helt siden 2009. (Fordi jeg hadde en lignende "runde" da, bare mye svakere.) Det var sterkt å høre. Og hun reagerte så mye bedre enn jeg hadde trodd! Hun viste så mye forståelse og støtte! Jeg hadde selvfølgelig ikke forventet en skyllebøtte, akkurat, men at hun skulle klare å sette seg SÅ godt inn i min opplevelse av situasjonen, det forestilte jeg meg aldri.

Mamma sendte meg en nydelig sms senere, og jeg har fått verdens beste støttespiller.

Skulle bare skrive ønskeliste...

Sms fra pappa i dag: Ønskeliste ønskes;-)

Jeg kommer hjem. Setter meg foran laptopen, lagrer et tomt dokument som "Ønskeliste" og skal til å begynne. Det er der ERROR lyser opp som et rødt alarmsignal på netthinnen min. Fordi...

... er det jeg har LYST til å skrive.
Det er rett og slett DET jeg ønsker meg til jul.

Hva som skjedde med sokker, gavekort, stearinlys osv, kan man bare lure på. Jeg vet ikke hvor det tok veien.

Jeg har mest lyst til å grine av hele opplegget. For sånn skal det ikke være?

Og jeg var hos legen igjen i dag. Rettere sagt en medisinstudent som vikarierte, da fastlegen min visst er på ferie. Uansett, jeg fikk ikke fortalt noe som helst annet enn sist. Sa ikke et ord om at jeg vet veldig godt hva som forårsaker arytmien.

Det var i hvert fall ganske klart at det fremdeles ikke var noen fare med hjertet. At sånt skjer en del av oss iblant, og at så lenge det ikke blir verre, er det både godartet og ufarlig.

Tankekaoset oversetter fra Frisk til Syk = TRIGGER TRIGGER TRIGGER! Du kan fortsette!

Faen ta meg.

X og Y

I dag fikk jeg endelig dreisen på svingstanga, eller noe sånt. Nei, jeg har ikke lært meg poledancing, jeg har bare tatt meg sammen og ringt legekontoret. Spurt om de trodde jeg behøvde ny time. Så jeg skal dit i morgen.

Natt til i går ble jeg sittende våken (igjen). Døgna nesten, rakk bare å sove tre timer før jeg måtte stå opp. Litt fordi jeg hadde lagt til meg en tåpelig døgnrytme og ikke ville ha sovnet før 03.00 uansett, men mest fordi jeg fant spennende lesestoff på internett (igjen).

For å gjøre en lang historie kort, endte det med at jeg leste gjennom hvert eneste ord i "Veileder i spiseforstyrrelser" på hjemmesidene til Den Norske Legeforening. Og satte opp mitt eget kart over konsekvenser spiseforstyrrelser kan føre til.
Det var ikke morsomt, men ekstremt interessant - anatomi, you're so much fun combined with procrastinating!!

Samtidig prøver jeg bevisst å skremme meg selv. Til en viss grad fungerer det. Tankene mine er omtrent sånn:

x: Vanligste dødsårsak blant spiseforstyrrede er hjertesvikt og hjerteinfarkt!
y: Du er en jævla hypokonder, tror du virkelig at du nærmer deg et SÅ alvorlig stadium? Du har såvidt begynt! Det er ikke farlig ennå, vet du vel, det fins da mange som har hatt slike plager i årevis på grunn av spiseforstyrrelser, og daua de? Nei!

x: Hvis jeg går ned mer i vekt nå, kommer jeg kanskje plutselig til å dø! Alene! Midt i en vei!
y: Du er ikke SÅ tynn, din idiot, folk kommenterer det jo ikke engang ennå! Du har såvidt begynt! Dessuten har folk overlevd å veie halvparten så mye som deg!

x: Men på lommelegen.no sto det at ikke alle tåler slanking like godt.
y: Og hvor mange andre steder har du hørt det? Ingen!

x: Hvis jeg ber om behandling nå, er det sikkert såpass lang ventetid at jeg rekker å bli tynnere i mellomtiden. Og de kommer ikke til å tvangsinnlegge meg før jeg veier det jeg vil veie.
y: Hvordan tør du ta sjansen på at det er lang ventetid? Tenk om det IKKE er det! Og du husker vel hvor mye du hater samtaleterapi?!

Og så videre. Og så bortetter, og så bortetter.

Det er ganske sjelden, men iblant glimter x til og vinner diskusjonen, med slående argumenter som for eksempel:
x: Jeg vil jo ikke dø. Det er viktigst av alt. Jeg vil jo ha livet! Jeg elsker livet! Og dessuten, hvor grusomt ville det ikke være å gjennomgå alt dette, klare alt dette, hvis man bare skal dø?
x: Jeg vil heller være den sterke som klarer å si fra til foreldrene mine om hva som foregår, enn at det plutselig en dag ikke lenger er noen tvil. Jeg vil jo ikke skremme vettet av familie og venner.

Vendepunktet. Her er det.

Det er en helt vanlig fredag - nesten.
Arytmi* har jeg hatt i en uke, og legen fikk servert en løgn: Jeg vet godt hvorfor arytmien kom.

*(Arytmi er hjerterytmeforstyrrelser, btw)


Arytmien. Skremmer. Vannet. Av. Meg.

Er det virkelig godartet? Er det livsfarlig når det varer ei uke? Kommer jeg til å dø?

.

Vendepunktet sier: Du vil ikke leve med hjertesykdom resten av livet kutt-ut-det-tullet-nå

Edie Ana sier: Du er bare hypokonder. Alle anorektikere har sånn, og overlevelsesprosenten er tross alt 80% over 10 år. Det gjelder ikke deg. Det går fint. Legen sa tross alt at det var godarteeeet. Og hvordan skulle dessuten litt arytmi være så skummelt når du ikke har besvimt ennå engang?

Likevel snublet jeg forskremt inn på apoteket og kjøpte en næringsdrink. Hva som helst for hjertet (unntatt kalorier). Og ringte nesten IKS, holdt på å bestille enda en legetime, er fremdeles i tenkeboksen og vet ikke hva jeg skal gjøre!

På én måte vil jeg ikke legge opp til å daue før jeg er 30...
På den annen side: Jo, jeg har kanskje en BMI på enten 15, 16 eller 17, alt etter hvilken personvekt vi velger å stole på - men ingen ser jo BMI-en min, de behandler meg normalt, alle andre enn foreldrene mine behandler meg normalt. (Ja, og den ene kompisen til venninna mi, da, som gjennomskuet meg på bare noen timer...)
Edie Ana skriker til meg at:: Hvis det ikke vises, er jeg ikke ferdig!! Moder Natur, hvordan kan du frata meg dette før det har begynt?!

Jeg føler meg dratt i alle retninger samtidig.

.
Hvis jeg finner litt tid og rom for meg selv i dag, alene, skal jeg ringe legekontoret. Eventuelt blir det mandag. For uansett hvor ambivalente tanker som kverner i hodet, ser jeg dumhetene mine stadig tydeligere. Jeg har nådd et slags vendepunkt.

Nei, jeg vil ikke legge på meg, tvert imot, men jeg vil jo ikke dø heller! Jeg vil ikke komme til det punktet at jeg sitter innestengt hjemme neddopet på piller mot et sviktende hjerte resten av livet - i stedet for å leve livet - mens jeg advarer andre mot spiseforstyrrelser for å unngå  hjertesvikt...

Det har sikkert ikke gått så langt med hjertet mitt at jeg kommer til å bli hjertesyk av det, jeg tror (legg vekt på tror) at dette er noe som går over så fort jeg kommer i gang og tar tak i problemet. Nettopp derfor skal jeg virkelig prøve å være sterk og ta tak i problemet, mens jeg ennå kan.
Og da skal jeg åpne meg for venner og familie også. For hvis jeg ber om hjelp, har jeg jo ingen grunn til å holde det hemmelig lenger heller.

I dag, hvis jeg kan, ringer jeg legen. Hvis ikke gjør jeg det på mandag. BAM. Nå har jeg gitt et løfte til meg selv. Nifst...

Til Pantora, Perlesnor, Svarttrost, M og Ingvild: Jeg skylder dere en million takkeklemmer. Takk for oppbacking, takk for et velfortjent slag i trynet (billedlig, altså) når det trengs. Dere er mye av grunnen til at jeg tør. Hjerte <3

My heart, my heart, my heart is okay

Mobilblogg: Var hos legen. Han så ikke SF, og dermed sa ikke jeg noe om det heller. Men det ble tatt puls, lyttet med stetoskop, OG jeg ble sendt på EKG. Det siste var litt kult, litt science fiction. Hehe.
Alt var i orden. Hjertet kom med noen ekstra slag her og der, men det var ikke fare på ferde.

I tillegg tok de blodprøve av meg, de tar kontakt hvis noe er unormalt. Jeg håper ikke det er noe galt.

Mer kommer senere. Håper dere har det bra :)


- Posted using BlogPress from my iPhone

02.53: Sms-bestilling av legetime. Hva nå?

Jeg dro fra jobb klokka 21.30, og hadde ikke før satt meg på bussen før jeg merket det. Noe var annerledes. Et eller annet med hjertet var... annerledes.

Annerledes hvordan? Jeg var usikker.

Til å begynne med tenkte jeg at det bare var det at jeg hadde snakket fem timer i strekk og hatt mange titalls mennesker på tråden mens jeg var på jobb. Jeg har jo merket det før, hvordan man blir sliten i stemmen og må bruke mer pust for å klare å beholde toneleiet og taleførheten.

Det var bare det at det gikk ikke over. Og det var mer tydelig enn det pleide.

På bussen hjem pustet jeg så dypt jeg klarte, prøvde å slappe av til tross for panikken som så smått hadde begynt å melde sin ankomst.

Så kom jeg hjem, og klarte å glemme det en stund, følte meg egentlig bare mer sliten enn ellers. Det er bare kroppen som sier fra at den er sliten, tenkte jeg. Ikke så rart. Det går vel over.

Og så skulle jeg legge meg og sove. Trodde jeg. Jeg la meg. Der kom annerledes-følelsen sterkere tilbake. Hjertet dunket fortere enn det skulle, hardere enn det skulle, men samtidig helt annerledes enn panikk-hjertebank. Det var nemlig urytmisk iblant også.

Det var da jeg ble redd for alvor. Tenkte på det faktum at jeg tross alt har levd på altfor lite næring siden... 2008? Og at selv om det er først det siste året SF har tatt helt av, så har muligens hjertet hatt litt mer å stri med over lengre tid enn jeg trodde?

Tenk om jeg kom til å dø der jeg lå? Tenk om jeg fikk hjerteinfarkt i søvne? Nei, vent nå litt, ingen fare, jeg var jo for vettskremt til å klare å sovne. Men hva kunne jeg gjøre med problemet? Lege, nettopp. Ja. Og jeg burde kanskje spise noe. Et ordentlig måltid, liksom. Hvis det ville være noen vits i det, da, jeg mener, litt nattmat betyr jo ikke at kroppen ikke er underernært, så kanskje ville det ha vært bortkastet og bare havne rundt midja uansett?

I alle fall. Klokka var 02.53 da jeg trykket på send-knappen. Da hadde jeg vurdert for og imot om jeg skulle tørre å skrive ordet spiseforstyrrelse svart på hvitt - eller, svart på grått, da - og endte opp med å skrive "mulige forstyrrelser i hjerterytme". Bare sånn for sikkerhets skyld. Sånn at jeg eventuelt ville rekke å bestemme meg innen jeg fikk time, når nå det måtte bli.

Og så sto jeg opp og kokte en pastarett med brokkoli og saus, mens jeg satte i gang med å google diverse koblinger mellom spiseforstyrrelser og hjertesvikt. Og jeg hadde ikke før spist opp maten innen jeg allerede godt visste at det var B/P på gang, så jeg slukte like gjerne halvannen liter sjokoladeis i samme slengen. Og gikk på badet mens jeg kokte opp litt tevann.

Stupid. Stupid. Stupid.

Jeg er fortsatt ikke død, selvfølgelig, og en hel del mer beroliget etter googlingen. Det så ikke så illevarslende ut som jeg hadde trodd. Det var mer gå til legen enn herreguuuud du kommer til å døøøø.

Og nå sitter jeg altså her og venter på melding fra legekontoret. Og lurer fortsatt på om jeg skal si det som det er når jeg kommer dit. Men jeg tror jeg har rustningen på allerede - jeg tror ikke jeg kommer til å være ærlig med mindre legen påpeker at han skjønner det. For hvis han ikke automatisk ser SF, så... kommer jeg ikke til å tro jeg er tynn nok ennå.

Stupid. Stupid. Stupid.

Skal prøve å ta meg sammen og være mindre stupid. stupid. stupid.

Vegetables are a must on a diet. I suggest carrot cake, zucchini bread, and pumpkin pie.

(Sitat i overskriften: Jim Davis)

I det siste har jeg ikke hatt lyst på sunn mat. Ikke i det hele tatt. Jeg har ofte tenkt:

Hva har jeg lyst på?

Og deretter florerer dette bildet i hodet på meg (bare med en bedre pizza!):

Eventuelt dette:

 
Og jeg bare. Ender opp med det jeg anser at jeg har råd til blant innholdet i bildet. Det har gått mye i blant annet pizza, burgere, potetgull, smågodt, sjokoladeplater, iskrem, ostehorn, knekkebrød med nugatti, potetmos (fra Toro, selvsagt, ikke hjemmelaget), kjeks, kake, popkorn. And the list goes on.

Jeg har blitt flinkere og flinkere (eller kanskje er det mer riktig å si "flinkere og flinkere") til å kvitte meg med maten igjen etterpå, og innbiller meg at jeg har funnet ut hvilken mat det er lettere å kvitte seg med enn annen mat. Om det stemmer, vet jeg ikke sikkert, legg trykk på innbiller meg.

Når jeg spiser og spyr, anser jeg det på merkelig vis for å ha vært et gjennomført måltid. Kanskje fordi jeg på ingen måte føler meg sulten etterpå. Eller, altså, jeg kjenner jo at magen er tom, det er ikke det, men jeg har ikke lyst på noe spesielt. Dermed er konklusjonen at jeg ikke er psykisk sulten etterpå, bare fysisk sulten (som ikke gjør noe). Samtidig er kroppen sliten, og mer opptatt av det enn fysisk sultfølelse. Forvirret er den sikkert også, i og med at den nettopp har inntatt mat, med alt som hører med av tygging, svelging og stimuli i hjernen. (Nei, jeg hadde aldri biologi på skolen og kan ikke forklare det bedre...)

Uansett. Jeg anser altså spise-spy som et gjennomført måltid. Og når jeg da bare skal spy alt jeg spiser, med mindre det er "trygg" mat - hva er da poenget med å kjøpe ingredienser til sunne middager (ifølge ikke-spiseforstyrret tankegang) som kyllingfilet og wok?!

Resultat:

Jeg husker ikke sist jeg følte meg som et normalt menneske i dagligvarebutikken... Neste innlegg blir om butikker, bare så det er klart.

"Du er radmager"

For å ta det første først: Jeg deler leilighet med ei venninne. (Noe som gjorde at jeg var livredd for at konvoluttene fra IKS ikke var anonyme... Men det var heldigvis ikke noe problem!)
For å ta det andre etterpå: Hun (S) er, vel - pratsom. Altså ekstremt pratsom, egentlig. Vi har ikke hemmeligheter for hverandre!

HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHHAHAHAHAHAHAHAHA

For dere som skjønte den: Tenna i taket og hæla i tapetet og sånn. For dere andre, har dere bedt Google om å finne en tilfeldig nettside til dere? Ja, jeg har hemmeligheter for venninna mi. Eller rettere sagt én konkret hemmelighet. Nemlig spiseforstyrrelsen.

I kveld skjedde følgende hendelsesforløp:
S begynner å snakke om kroppen sin og hvordan hun antar at andre oppfatter den. (PS: Det bør understrekes at hun er litt overvektig, sånn at dere ikke tror vi sitter og trigger hverandre og gjør destruktive ting)

S - Jeg liker ikke magen min noe særlig da, og så legger jeg merke til ræva mi, og begynner å tenke på at andre synes sikkert den er dritsvær. Og jeg snakket litt med J (felles venninne) om dette på trening i dag. Vi kom inn på litt det at en person kan se ut som han/hun bruker klesstørrelse 38, men egentlig bruker 42, eller en person som bruker størrelse 40 kan se ut som en 36. Ikke sant?

Jeg husker ikke helt hvordan hun beveget seg derfra og videre til det neste temaet innenfor samtaleemnet. Men S har en helt eksepsjonell evne til å bare... Assosiere seg videre! Begynner med å snakke om kaffens opprinnelse, liksom, og plutselig, før vi vet ordet av det, snakker hun om Big Bang Theory. Og det er fremdeles innenfor det samme samtaleemne! What the fuck!
Uansett, det neste som dukket opp et eller annet sted var:

S - Se på deg, for eksempel, hvilken størrelse er du, sånn 42, er det ikke det?

Jeg - Nærmere 40, tror jeg, hvis vi snakker bukser. Men hvis det er klær til overkroppen er jeg en 38.

S - Ja, ikke sant! Og du er jo kjempetynn, nesten nærmere radmager egentlig. Og bruker 40.

Spennende samtaleemne, i grunnen. Og jeg ser poenget hennes! Det er sant, det der. Hvis hun mener jeg er... radmager, så skulle jeg vel ha vært en 36? Men størrelsene på klær tar ikke, på den måten, hensyn til skjelettets høyde og bredde. Så da ser ikke folk alltid sånn ut som man skulle tro.

Så ja, et spennende samtaleemne. Likevel er ordene "du", "tynn" og "radmager" det eneste jeg har tenkt på siden hun sa dem. De kverner rundt og rundt i topplokket, gir meg ikke fred, gir meg (Les: SF) en enorm anerkjennelse. Fungerer som en voldsom trigger.

Og tankene mine bare:
OMG! WOW! Du har jo vært SUPERFLINK! Ingen grunn til å slakke på girene nå, ass! Her kan du bare opprettholde innsatsen, du kan til og med øke den! Dette KAN du jo!

Og jeg bare:
Hva faen. Hvordan kommer fremtiden til å se ut nåååå. Jeg kommer jo til å bli innlagt til jul, jeg?

Og jeg bare:
Hva faen. For et svakt menneske jeg er. Som ikke lytter til sin egen fornuft.

 Tankekaos...

Senere begynte vi å snakke om Pepsi Max-avhengighet. Hennes er vel full-blown, hun drikker flere glass daglig. Jeg gjorde det også før, fordi eksen min drakk... Et par flasker daglig? Da ble jeg også ganske avhengig, men nå kjøper jeg det bare en gang iblant.

Uansett. Jeg assosierte Pepsi Max til sommerferien, da jeg drakk ganske mye mer enn ellers, spesielt på IKS' sommerleir. Og et øyeblikk der var det like før jeg fortalte henne om den morsomme episoden da butikken i nærheten plutselig var utsolgt for Pepsi Max! (Og minigulrøtter og mager vaniljekesam, eller noe sånt.) Jeg husket plutselig i siste sekund at nei, dette kan jeg ikke fortelle om.

Og ble sinnsykt skuffet.
Jeg ville så gjerne dele akkurat den lille opplevelsen med henne. Men jeg kan jo ikke det når jeg holder spiseforstyrrelsen hemmelig.