Forvernssamtale om innleggelse på DPS

Ja, dere. Da har jeg vært på første forvernssamtale. I begynnelsen, da søknaden om innleggelse ble sendt, kjente jeg hovedsakelig på at jeg egentlig gledet meg litt. Da psykologen i påfølgende time snakket om kostliste, kontrakt og forventninger til samarbeid - som jeg jo selvfølgelig egentlig visste veldig godt om fra før av - ble jeg litt mindre lysten på det. Og nå, etter forvernssamtalen, er jeg mer vettskremt enn noensinne... Eller altså, jeg har roet meg ned littegrann siden i går, men anyhow.

Før vi fortsetter her: Jeg har ingen planer om å takke nei til innleggelsen! (Aner ikke hvorfor jeg ikke bare hyler og skriker og nekter, men likevel...)
Men. Det er så mange ting som blir bare kaos inni meg. For eksempel noe av følgende:

- Jeg spurte hvor lenge jeg skulle se for meg at det ville vare, kanskje rundt 1-3 uker?
BUT NOOO. De har nemlig et opplegg på intet mindre enn (hold deg fast) TI UKER. Da jeg gløttet i kalenderen senere samme dag, fikk jeg hakeslepp. For det betyr at jeg skal være der helt til 27. mai!!

- Daglig - understreker DAGLIG - farter jeg rundt omkring, går på jobb som normalt, opplever ingen farligheter når jeg må løpe for å rekke bussen og hele pakka. Det at jeg da de første to ukene ikke får oppleve frisk luft sånn omtrent i det hele tatt, kun et kvarters ekstremt rolig tur i følge med personalet... Vel, den svir. (Heldigvis er det en ganske fullstappa ukeplan!)

- Forpliktelsene. De nevnte at det er alfa og omega at jeg deltar i opplegget deres, og gjør det jeg skal. JA, jeg SKJØNNER selvfølgelig at man forventes å gjøre det man skal. Hvis ikke er jo opplegget bortkastet, og man kan ikke forskjellsbehandle spiseforstyrrede folk med vrangforestillinger og tvangstanker uten at det er fare for umulige forhandlingskrav... Så ja. Men basically, at jeg må være der fordi jeg vil bli frisk.
Og å bli frisk er jo ikke det jeg vil!
Jeg vil ikke dø, og vil ikke ha et liv fylt av varige skader på grunn av dette. Men det er også alt. Det er den eneste jævla, crappy, forbanna motivasjonen jeg klarer å finne... Jeg vil ikke opp i vekt, og jeg gjør ikke dette for meg engang, jeg gjør det for mamma. Verdens beste mamma er min mamma, og når hun strekker seg så langt som til å si at hun blir ikke sint eller skuffet om jeg ikke får det til - åherregud jeg begynner å grine av tanken på hvor nydelig hun er.
Anyways, nå snakket jeg meg litt bort. Hvorfor skal jeg ha et ønske om vektøkning når jeg ikke føler at spiseforstyrrelsen plager meg? Den får kroppen til å klage litt, det er ikke det, men nå går den stort sett på et sparebluss som føles som et energikick, og hodepinen og diverse annet som var plagsomt for noen måneder siden har jeg blitt så vant til at jeg ikke kjenner det lenger. Det eneste spiseforstyrrelsen gjør med meg nå, er at jeg er tynn! HVA ER GALT MED DET, DA?! (Det er bare retorisk ment, og ikke et genuint spørsmål.)
Dette føles da på ingen måte som noe jeg skal bli fri fra, noe jeg skal få slippe.

- Hvis de finner ut at jeg bryter opplegget, ved å ikke spise det jeg skal eller kaste opp, for eksempel, vel - da har jeg brutt kontrakten. Og da får jeg en tenkeuke, før jeg da kan bli om jeg skjerper meg, eller må dra. Nettopp dette har gjort tankegangen min veldig destruktiv de siste to dagene... Hele tiden har jeg gått og kvernet i bakhodet på dette: Hvordan kan jeg klare å lure dem?
Faen, altså.
Ubevisst legger jeg plan etter plan om hvordan drikke masse vann før veiing, hvordan rekke å kaste opp når de ikke kan finne det ut, studere timeplanen til jeg kan den på rams, bare for å få plass til oppkast inni der, tenketenketenke.
Og det verste av alt er at ikke engang det kommer til å funke, fordi de selvfølgelig krever vektoppgang. Og hvis den uteblir, så sier det seg jo selv hva som skjer.

- Å gi opp alt dette jeg har jobbet så sinnsykt hardt for! AU! AU! AU! AU! AU!
Det har tatt meg så mye blodslit å nå dette vekttallet. Og så skal jeg måtte kvitte meg med det "trofeet" på ti uker? Innen juni? Det er som å bare kaste bort de siste 3-4 årene. På hodet og døra ut. Og, og, og. Ved undervekt kreves en vektoppgang på 0,5 kg pr. uke. OMG.

- Smør på brødskiva... (Haha! Må le litt også!)

- Det er ikke tillatt å ta med egen mat til avdelingen. Men hey, jeg skjønner i hvert fall veldig godt den, da!


Selvsagt. Det er mange fine sider ved denne innleggelsen også.

Pro #1: P.a.u.s.e. Jeg tror det kommer til å bli vanvittig godt, egentlig.
Pro #2: Fellesskapet. Opplegget er felles for... 3-5 jenter, så vidt jeg husker? Ergo er det ingen som verken er nye tilskudd eller klare for å dra hjem mens andre er midt oppi det. Det kommer til å bli verdifullt.
Pro #3: DE HAR HAVREGRØT DER. Hjerte hjerte hjerte. Hånda på hjertet, for dette er ikke spiseforstyrrelsen som snakker - JEG ELSKER HAVREGRØT. Det må seriøst være noe av det beste jeg vet om. Min egen hjemmelagde, selvsagt, det mølet fra AXA gir jeg en lang faen i ;)
Pro #4: Jeg trenger ikke å være tilgjengelig på mobiltelefon hele tiden. Herregud, jeg hater at jeg alltid burde ha tatt telefonen eller alltid får meldinger jeg burde svart på. Stress!
Pro #5: Mer frihet etter hvert. Mulighet for turer ut av området, med venner og kaffe og alt. Også når det begynner å bli vår da gitt! :D
Pro #6: Det blir jo unektelig ganske kult å få smake litt nytt og variert. De har mye spennende pålegg å velge mellom, det skal de ha. Og de har Biola bringebæææærrrrr, slurp <3
Pro #7: Det er helt greit å ikke ha noen utgifter på impulsshopping eller mat på såpass lenge. Kanskje jeg endelig får spart opp litt penger?

Ja, det var alt for i dag. På mandag skal jeg på forvernssamtale nummer to. Og da må jeg snakke med legen og jobben og bryte sånn ca alle avtaler jeg har lagt, det blir jo... Artig. Deretter skal jeg isolere meg hjemme så mye som overhodet mulig bare for å gjøre det mens jeg kan. For så å forsvinne fra jordas overflate for en stund. Tro om noen husker meg når jeg slipper ut, eller om de har funnet seg nye venner.

Nei, vent. Det er jo faktisk gratis internett der! Da glemmer de meg ikke så lett nei, mihi.

#Denfølelsen

Du kjenner kanskje følelsen... Å ha én ting i underbevisstheten uavbrutt, å tenke på denne ene tingen hele tiden. Og likevel kjenner du det liksom ikke igjen.

#Denfølelsen.

Sånn føler jeg det med spiseforstyrrelsen. Kjenner det enda mer når jeg bruker ordet "anoreksien". Begge uttrykkene føles som noe jeg ikke har rett til å bruke, som om jeg stjeler en slags copyright. Selv om ordet "spiseforstyrrelse" har blitt lettere med tiden, det hjalp litt etter å ha fortalt det til over tjue stykker, da klarte jeg til slutt å ta ordet i min munn. Ordet "anoreksi" har bare vært aktuelt å bruke i 29 dager, så det føles fremmed ennå. Men det kommer sikkert...

Merkelig, er det. Hvordan man kan følge noe, gjøre noe, tenke noe, uten stans, i månedsvis. Og hver gang jeg tar meg i å tenke spiseforstyrret, eller på mat, eller på ikke mat, så overveldes jeg av overraskelsen!
Litt sånn: Er dette her virkelig? Driver jeg med dette? Har jeg virkelig en spiseforstyrrelse, anoreksi? Er det ikke bare noe jeg velger? Hvorfor kan jeg ikke bare godta å skulle gå opp i vekt? Hvordan er det mulig at dette er dødelig i lengden? Hvordan er det mulig at jeg fremdeles er i live? Hva er mat, egentlig? Hva er kropp, hva er et liv?

Og sånn fortsetter tankene, ut i det uendelige og absurde.

Noen flere som har det sånn?

Ser ikke folk undervekt??

Jeg har hørt det flere ganger:

"Det visste jeg ikke!"
"Det hadde jeg ikke trodd!"
"Jeg sa til *****: Hvis du ser for deg [navnet mitt], er det noe som slår deg med henne, en sykdom? Ville du forventet at hun har en spiseforstyrrelse? Hun ble skikkelig overrasket."
"Bare du legger på deg et par kilo [...]"

Og diverse andre ting, som at jeg er slank, flott, har modellkropp... And the list goes on.

Her er det tre reaksjoner som forekommer hos meg.

1: AU.
For virkelig? Ser jeg ikke tynn nok ut? Tynn er ikke det første som slår deg når du ser meg (Til tross for at jeg har så lav BMI at jeg blir innlagt i nær fremtid?)? Da er jeg jo smellfeit! Jeg må gå ned mer i vekt og det asap!

(Les: Du trigger meg, og det er noe av det jeg trenger minst av, da jeg allerede trigger meg selv mer enn nok.)

2: Slutt å ha den jævla du-virker-så-frisk-og-kommer-deg-såååå-lett-ut-av-dette-holdningen!!

For virkelig, jeg er faktisk en jævel på å skjule symptomene mine. Riktignok snakker jeg en del om dotten i venstre øre, trøtthet og søvnvansker, men når ingen ser årsakene til disse tingene (sulting og oppkast) så er det kanskje ikke så rart at du ikke helt ser the big picture...

Det du kan se, er ikke de viktigste plagene jeg har for tiden.
Du kan ikke se søvnvansker, dott i øret, arytmi, hodepine eller muskelkramper fra helvete. Du kan ikke med det blotte øye se gjennomkalde hender og føtter. Du kan ikke se min syresåre hals, de vonde skuldrene, den vonde nakken, de slitne beina. Du kan ikke se hvordan kroppsdelene mine sovner av ingenting. Du kan ikke se min hyppige vannlating eller min tørre munn. Du kan ikke se min fraværende menstruasjon. Mest sannsynlig legger du heller ikke nevneverdig merke til de hovne lymfene i ansiktet og på halsen. Og du kan i hvert fall ikke se min skrudde tankegang.

Så når du sier, mer eller mindre direkte, at jeg ikke virker syk, så vet du ikke. Du antar.

3: Hva faen er det som foregår i samfunnet vårt? Har så mange av de jeg kjenner et like forstyrret kroppsbilde som det jeg har?

Nå er det kanskje en gang sånn at jeg er en jævel på å "kle bort skjelettet".

 

Likevel er det kun tre personer (Ja, tre ja!) som faktisk ser at jeg ikke er normalvektig.
Der du kanskje ville kalt meg slank eller ment jeg godt kunne lagt på meg et kilo eller to - der sier kinesiologen jeg går til og psykologen min på DPS at jeg er nødt til å gå opp minst ti kilo for å kunne ha en fungerende helse, både nå og for å ivareta fremtiden.
Det er de to, og så er det mora mi.

Vet dere hvor vondt det gjør? Vet dere hva det får meg til å tenke?
Jo, nemlig, det får meg til å le bort det behandlere og foreldre sier. Mamma er selvfølgelig bare hysterisk, hun er jo mora mi. Behandlerne har ikke egentlig helt rett, de bare går ut fra en standard, jeg trenger selvfølgelig ikke å gå opp mer enn to kilo - de er bare slavisk bundet til kostliste-snakket og har ikke noe annet valg enn å definere meg ut fra et (omdiskutert) BMI-skjema.

Dette innlegget går selvfølgelig ikke til hovedvekten av dere som leser denne bloggen. Dere er jo som regel i samme situasjon. Nei, det går ut til så mange av de andre. Jeg skulle virkelig ønske at folk hadde mer mellom ørene av og til, eller i det minste at det florerte litt mer allmennkunnskap om spiseforstyrrelser, språkbruk og kommunikasjon. Jeg vil nesten gå så langt som å påstå at det er enda litt viktigere enn å repetere den samme gamle leksa om og om igjen om bare hva spiseforstyrrelser ER.

So long, peeps. Vi blogges igjen! Til sist slenger jeg bare med noen punchlines jeg fant på selv:

Beintøff =
"Kul med knokler"
"En vinner på pinner"
"Nett med skjelett"

Fniiis.

SLITEN

Når jeg er utenfor huset og går. Til bussen, til butikken, til et ærend, til DPS, til jobb, hit og dit. De siste dagene har det kjentes så utrolig tungt. Tungt i muskler i hele kroppen. Tungt i beina. Det er tungt å ha veska på skulderen. Tungt i armene. Bare tungt.

Hodet skyer over. Det verker, det er én ting. Store deler av dagen føler jeg meg ikke tilstede, jeg bare er mekanisk og husker plutselig ikke hva jeg nettopp sa eller tenkte å si. Det er nesten en sånn hodepine som man har dagen derpå, bare mer... imploderende?

Når jeg legger meg og skal sove. Da får jeg ikke sove, eller, det tar så lang tid. Og når jeg endelig nesten har sovnet, så hoster KOLS-naboen som røyker utenfor på verandaen sin, og dermed er jeg lys våken igjen.
Og jeg sover så lett, og våkner flere ganger av nevnte KOLS-nabo. Døra hennes knirker. Jeg skulle ønske hun kunne olje den snart.
Og så våkner jeg så lett. Flere ganger. Og så ofte som jeg må tisse for tiden (beklager for sånn TMI), så våkner jeg til slutt helt av det også. Og kapitulerer og står opp.
Ettermiddagshvil kan jeg bare glemme. Uansett hvor sliten jeg er.

Det er kanskje ikke så dumt at det blir innleggelse snart. Passer fint for slitne kropper, det. Jeg bare håper så inderlig at opplegget på "min" DPS holder mål, at de har kompetanse. For jeg har hørt mye negativt om stedet. Heldigvis skal jeg ikke på Post 1, som er... Øh, husker ikke helt hva det er, tror det er en "generell" avdeling? Uansett, jeg skal derimot på Post 3, som har SPIS-delen.

For: Psykologen min fra krise- og korttidsseksjonen sa det var dyktige ansatte der. Og jeg kjenner noen som har personlig erfaring, og de kunne navngi opptil flere ansatte som både har vært hyggelige og kompetente.
Imot: Jeg har hørt fra andre som har vært på samme post tidligere at det er enkelte ansatte som rett og slett ikke vet hva de driver med. Jeg har hørt at de ikke låser verken kjøkken eller kjøleskap der. Jeg kjenner folk som har vært innlagt på samme sted og kommet ut derfra med lavere vekt og mindre matinntak enn da de kom dit. Jeg har hørt om folk som er på besvimelsens rand ved hver minste fysiske aktivitet, som får lov å trene i gymsalen. Og jeg vet at måltider foregår med resten av Post 3 - altså ikke bare innad i SPIS, men med "alle slags" psykiatiske pasienter. Nå regner jeg med at det er flest spiseforstyrrede lesere jeg har, men om noen mot formodning ikke er det - så kan det by på en del utfordringer å ikke å "spise i fred", om det gir mening?

Nå husker jeg ikke om alt det jeg har hørt gjaldt for Post 3 eller Post 1. Og uansett skal jeg prøve å ikke henge meg altfor mye opp i det som kan gå galt. Rettelse, det som kan komme til å forbli som det allerede er. Jeg kan jo ikke bli verre enn jeg er nå, vel?! Nei, nettopp. Det kan bare gå oppover, så jeg tenker vi sier at alle hjerter gleder seg og mamma krysser fingrene for at dattera kommer ut i litt bedre stand enn tidligere.

Selv om jeg ikke helt tror på den selv.

Og som psykologen sa - det finnes flere tilbud her i landet som innehar massevis av nyttig kompetanse, Stjørdal og Levanger skal visst ha godt rykte på seg av det som finnes i nærområdet. Og Modum Bad og Capio på landsbasis. Det er bare sånn at det er jo ALLER best om det lettest tilgjengelige alternativet fungerer? Hvis ikke kan man alltids prøve plan B.

Innleggelse

Katta er ute av sekken

En eller annen gang i januar, sa psykologen på DPS at det burde foretas veiing omtrent annenhver uke. I dag var det veiing for andre gang, med... nedgang. Vekta hadde gått ned over ett kilo, noe psykologen syntes var urovekkende.

Ikke at det var noe sjokk, sånn i og for seg, selv om jeg hele tiden har følt jeg GARANTERT kom til å gå opp i vekt siden jeg har "spist altfor mye" (Les: Hatt følelsen av at jeg har fått i meg for mange kalorier, uansett hvor lite jeg har spist).

I og med at BMI også - naturlig nok - har krøpet nedover, diskuterte vi litt frem og tilbake og kom frem til at innleggelse kan begynne å trengs. Så hun skrev søknad og planla å få i stand et møte med folka fra Post 3.

Har ikke så mye mer å si, egentlig. Hun sa jeg skulle ringe hvis jeg opplevde noen fysiske plager utenom det vanlige. Vi snakket litt generelt om kropp, vektoppgang, selvutvikling, mat og mer, og det begynner å gå opp for meg hvor syk jeg tydeligvis er... Jeg har kjent på en del i det siste at jeg er fylt til randen av en ekstrem, barnslig trass. HVORFOR kan jeg ikke bare få beholde spiseforstyrrelsen, bli frisk uten vektøkning? Og så videre, BLA BLA BLA.

Uansett. Det blir sikkert... spennendeee. Eh. Har ikke fortalt det til noen ennå, men sånn er jeg vel bare - liker å ha ting for meg selv en stund, mens jeg grubler litt på det.

Kjære kropp

Kjære kropp - YOU ARE COMPLETELY INSANE

Du skjønner det kanskje ikke selv, men det du driver med har ingen hensikt. Ja, så klart kjenner jeg at du klager. Men det er altså ett  relevant faktum du bare er nødt til å innse, nemlig at: Det er ikke noen vits i å klage i saker som uansett bare kommer til å bli henlagt.

Så nå når du vet det, hvorfor gidder du i det hele tatt å få meg til å føle meg bakfull hver morgen? Hvorfor ikke bare la meg våkne, først som sist? Hvorfor kan du ikke bare tute og kjøre som du pleide, til tross for at du ikke får annet enn falsk energi? JEG klarer å late som, det burde virkelig du også prøve å få til.

Sytepave, sytepave

Ok, jeg glemte noe i siste innlegg. Enn det, to innlegg på under én time. New highscore, woooooh.

Jeg fikk legetime i dag fordi jeg trenger sykmelding for i går kveld. Dro ikke på jobb fordi kroppen ikke var helt seg selv. Og jeg merker det samme i dag, lysten til å dra på jobb er forsvinnende liten. Jeg er skjelven, har muskelkramper, er tung i hodet, det er tungt å snakke, jeg blir liksom ikke våken, og nakken er et kapittel for seg. Det er ikke noe spesielt egentlig, bare generelt ikke så god allmenntilstand.

Og jeg føler meg som verdens verste hypokonder og sytepave.

Jeg mener, hvordan kan jeg være så bakstreversk og sippete at jeg "ikke orkeeer" å gå på jobb? Jeg har jo påført meg dette her helt selv! Det er min egen skyld!
Føler liksom ikke jeg har noen rett til å klage, og at jeg egentlig bare burde holdt ut helt til kroppen eventuelt bestemte seg for å kortslutte, som å besvime eller noe sånt. Uansett hvor dårlig jobb jeg måtte gjøre. Jeg mener, jeg har jo nesten ikke energi til å være hyggelig, energi til å følge reglene og spørre etter riktig person, fordi det krever et ekstra åndedrag.
Herregud.

Effekt

Skulle liksom prøve å motivere meg selv til å jobbe mot landet Frisk...
Får jeg det til? Niks. Tydeligvis ikke.
Stadig forsøker jeg å bedrive skremselspropaganda mot meg selv, men det eneste som skjer er at jeg blir superinteressert i faktaopplysningene og konkluderer med at steike, anatomi er spennende greier!!!

Én spennende ting er at så mange konsekvenser av spiseforstyrrelser har navn som begynner på A. Det er spesielt gøy med tanke på at diagnosen Anorexia Nervosa OGSÅ begynner på A. Liste:
- Arytmi (hjerterytmeforstyrrelser)
- Atrofi (muskelsvinn)
- Acrocyanose (blålilla hender)
- Angulær cheilitt (sår i munnvikene)
- Amenoré (ingen menstruasjon)
- Apati (ville bare ha den med)

I dag prøvde jeg å fotografere de mest synlige ytre konsekvensene. De begynte riktignok ikke på bokstaven A, men what the hell.

Jeg får ikke til å laste opp mer enn ett bilde her. Karma, thou art a heartless bitch? Nuvel. Det er ikke så viktig, kanskje det ikke var meningen at jeg skulle eksponere meg sånn...
Uansett, bildet under er ikke så farlig, alle har da vel sett noen i bikini før. Poenget var at klærne har blitt for store. Allerede da jeg var 18 år hadde alle bh-ene fra ungdomsskolen blitt flere nummer for store, og så idiotiske ut på. Nå ser alle bh-er idiotisk ut på. Til og med denne, som ikke er spesielt stor. Ikke at det ser så smart ut at putene er deformert heller, for den del...

Og joggebuksa mi, den jeg kjøpte i 2011, passer ikke lenger. Takk og lov for at det er knytesnor på den (som til og med kan gjemmes under lange gensere), ellers hadde den falt rett av. Den må snurpes sammen skikkelig i livet.

Og huden min, både i ansiktet og på ryggen, er uren og kvisete som et helvete. Og hendene mine er så tørre og sprukne at de... er dritstygge. Og jeg har fått veiviser. HURRA.

Si fra asap hvis jeg kommer med noe triggende, eller om det bare er TMI.

Æsj, tror jeg skal avslutte innlegget før jeg finner på noe smart å skrive om. For en dag. Hvis noen har litt godt humør å sende over, tas det imot med takk. Da jeg var hos psykologen sist, forresten, kunne hun fortelle meg at jeg scoret moderat på depresjonstesten. Takk for den... Fordi: I didn't really feel depressed until somebody told me I was.

F50.0

Fikk mitt livs første offisielle diagnose i dag. Det var den fjerde, femte, sjette gangen eller noe sånt på DPS, og uten at jeg hadde tenkt på å forberede meg, kom den, diagnosen - F50.0. Anorexia Nervosa.

Hvordan jeg skal reagere på det aner jeg ikke, men jeg kjenner meg todelt. Som alltid... På den ene siden er dagen ganske tung og nedtrykt (Og jeg tenker på det en kollega sa i går, at jeg så så sliten-nedfor-lei-meg-ut, at det kanskje ikke var så på jordet som jeg trodde...) - og på den annen side føler jeg meg ganske lettet og en hel del mindre skamfull.
Denne reaksjonen vil ta tid, det vil ta tid å prosessere dette.
(Jeg feiret med å løpe fra kulda og rett inn på Peppes, yay me - men jeg følte i det minste at jeg hadde en unnskyldning denne gangen.)

Straks: IKS. Jeg er så glad for at dere finnes, jenter <3

Ting jeg lurer på

Er det mulig å ha fått syreskader i gane/nese/hals i den grad at det er ubehagelig å snakke i en times tid etter oppkast?

Er det mulig å ha fått trykkskader i øre på grunn av oppkast i den grad at det kommer digre dotter i venstre øre hver gang man blir andpusten eller prøver å synge?

Er dette noe som går over?

Hva sier man til en far som bor half across the country, som over telefonen spør om jeg har gått opp i vekt? (Når jeg ikke har vært på DPS mer enn tre ganger ennå...)

Hvem skal jeg være åpen om hva jeg veier til? Hvilke grenser bør jeg sette for meg selv uten at det er uakseptabelt?

Hva betyr det egentlig når kroppen blir så rar enkelte netter? Hva er det som forårsaker at blodårene blir kalde og følelsen av hele kroppen blir borte? Eller hva med den gangen jeg ble iskald midt i panna?