Tannbleking?

Jeg vet jo godt at tennene mine ikke kommer til å bli så fryktelig fine dersom jeg fortsetter sånn. Så i løpet av dagen har jeg faktisk vurdert tannbleking! Er det noen der ute som har erfaring med tannbleking + oppkast? Gjør det tennene hvite og finere, eller utsettes de for enda mer slitasje sånn at de blir verre?

SULT - eller?

Sulten? JAAAAAA...
Eller, det var det jeg trodde. Helt til: IKS' sommerleir.

Der lærte jeg om fysisk og psykisk sult.
Hvis du som leser dette er frisk - og da mener jeg at mat ikke kontrollerer livet ditt - så vet du godt hva fysisk sult er. Du er sulten, du finner noe å spise, du blir mett, ferdig. Fysisk sult får deg til å kjenne sult- og metthetsfølelse, og sulten sitter i magen.
Psykisk sult dukker opp helt plutselig, og sitter ikke i magen. Den har ingen fysisk opprinnelse, og kommer ikke fordi kroppen trenger mat (Annet enn at den i et spiseforstyrret perspektiv selvfølgelig trenger mer næring.) Psykisk sult retter seg gjerne mot én spesiell matsort, la oss si at det er Big One. Du begynner å tenke på Big One og at det eksisterer, klarer ikke slutte å tenke på dens eksistens, og den sitter fast i hodet helt til du ender med å måtte spise det.

Vi som opplever mye psykisk sult, tror jeg, har ofte liten eller ingen fysisk sult- eller metthetsfølelse. Ergo: Hva annet enn den psykiske sulten er det liksom som skal få oss til å spise? For et ikke-spiseforstyrret menneske går sulten ut på at kroppen sier fra hva den trenger, men når kroppen ikke sier fra, men hodet, så blir det ofte sånn at kroppen får noe den ikke trenger. For eksempel er det ofte junkfood og godteri, den forbudte maten. Mye handler om den forbudte maten. Det er alltid noe i veien i tankene, lysbildefremvisningen av alt det forbudte passerer omtrent i revy på netthinnen hele døgnet. I fast forward.
Ja, og én ting til. Når man ikke har sult- og metthetsfølelse, er det fort gjort å... overspise. For deretter å... gjøre noe med det. Skumle saker. Ikke begynn, please a.

Hvis vi da går ut fra at psykisk sult ikke er sult - vel - da har jeg ikke vært sulten på en god stund. På et par år.
Likevel sulter jeg meg. Og jeg sulter etter, for å nevne noe, bekreftelse, selvaksept, lykke, å bli sett, og å vite noe som helst om meg selv.

Men å slutte å føle sult, det gjør nesten vondere. Jeg er akkurat på det stadiet for tiden. Selv om jeg bare har spist tre epler på ni timer kjenner jeg ingen sult, bare litt uro. Og uroen vokser når tankene kommer: Er jeg så lite flink, jeg burde jo være sulten, jeg må ha spist altfor mye, jeg skal jo ikke være mett!

Hvordan orker noen å berøre meg

Puster glemmer å puste holder pusten inne svelger svelger
svelger det som ikke vil
på gli
Drikke kaffe vann eple eple eple
fiber næring hvor
Nyrene vris av
Avhengig av kunstig søtning
kanskje
Avhengig av kunstig søtning
helt sikkert

Kommer de til å bli sagt
ordene
Enten ja eller nei
Og hvis ja blir det plagsomt å være meg
Hvis jeg går ned i vekt vil jeg også få klare å se det
jeg er jo den eneste som
blir glad for det uansett

Og hva kan jeg fortelle, Ingenting
Du lytter til alt jeg forteller deg, Ingen, deg forteller jeg alt

Tobakk tobakk tobakk håndskrift
verk muskelsvinn

Og jeg er feit, feitsåfeitsåfeitsåfeit
eeelskkk

hjernesvinn så dum jeg er så
dum jeg vil bli

Noen år igjen til
deilige smilerynker ramme rundt et skrekkelig smil råttent smil
Hvordan orker noen å berøre meg

Syre syre kom og ta meg ja se
her kommer jeg og tar deg
Svi meg innvendig straff mine verkende indre organer for deres
uhensiktsmessige klaging

Og rusen og rusen og rusen får
alle blodårer til å brenne
svi hull gjennom meg skrik

Reparer meg press det opp og ut i
luften dette hører ikke til i meg
ubehøvlede leieboere brutt kontrakt
kast dem på dør aggressjon aaargh

Få se på meg hvem er jeg

Dagen i dag

Jeg har sikret matskapet med diverse for å ha mat til jeg ble blakk. Mamma syntes det var godt å høre.

Men jeg angrer.

For hvis jeg blir nødt til å kjøpe kaffefilter, har jeg ikke lenger råd til de eneste to matvarene jeg egentlig spiser. Eller, en av dem har jeg ikke råd til uansett. Jeg har sånn der 25 kr til fredag. Langt mindre har jeg råd til bursdagsgave til stemor. Flaut. Skal jo besøke dem dagen etter bursdagen hennes.
Jeg måtte kaste inn håndkleet og låne enda mer penger av mamma fordi jeg hadde glemt å legge til side penger til flybuss. Flaut, og jævlig teit. Jeg skulle brukt pengene på det, og ikke på is, pizza, popkorn og kake og sånt. Og all den "maten" jeg har nå, er utelukkende B/P-mat. Det er i hvert fall bare teit.

Likevel, neste måned skal jeg lage et eget B/P-budsjett. Ellers kommer jeg til å bli blakk den første uka. Jeg vil griiine. Åh.

To flotte websider om spiseforstyrrelser!

Eller, den ene er egentlig ikke en webside, da, men et særoppgave. Det at denne særoppgaven er skrevet av en 10. klassing, er nesten vanskelig å svelge. (Som om det var mat, hahahahahaaaa.) Spøk til side, denne jenta har gjort vanvittig godt arbeid, da jeg leste den, leste jeg alt og ble mer og mer usikker på hvor dårlig jeg egentlig hadde gjort det på skolen selv. Og jeg har jo faen ikke gjort det dårlig på skolen! (Med mindre vi snakker om matte og naturfag, selvfølgelig, men det gjør vi ikke på min blogg...)

HER FINNER DU SÆROPPGAVEN

(Sett av god tid da, du vil ha vanskeligheter med å komme deg bort fra dataen)


Den andre websiden, som faktisk er en webside, ser sånn ut:

Den har mange undersider med mye spennende å lese. Anbefaler å ta en tur innom der! 

Og ja, hvis det er mulig å se på det lille bildet av siden, leser jeg bloggen til PANTORA.
Samt at jeg fant et knakende godt innlegg om bulimi i går, hos www.vildecwe.wordpress.com. Innlegget er HER, LES DET FOR FAEN.
Jeg kommer til å mase om det igjen.

Til slutt da. For en tid tilbake kom jeg over en nett-test som heter Could You Have An Eating Disorder?
På den tiden prøvde jeg å finne så mange tester som bare mulig om temaet, men jeg måtte til slutt innse at nesten samtlige slike tester på start.no var håpløst dårlige, med spørsmål som var altfor selvfølgelige. Sånn, tenker du ofte på mat, synes du at du er feit og sånn. Tok dem, altså, men ble ikke noe klokere.
Men tilbake til poenget. Jeg fant en skikkelig bra test! Denne her fikk meg faktisk til å stoppe opp og tenke. Jeg fikk opp øynene og forsto litt mer av hva jeg ubevisst tenker om meg selv, mat og sånt. Den testen liksom. Holdt et speil opp foran tankekaoset mitt.

Anbefaler den også. Sjokk. Uansett, HER ER DEN. 

Ja, vi elsker dette landet?

Dette er et land, et land omgitt av mange andre land. Landet har flott natur, som alle land har. Bekker og tjern og trær og fjell. Innbyggerne pleide å være lykkelige i dette landet. 

Så kom diktaturet.

Nå har ikke befolkningen lenger stemmerett. Ingen, ikke engang embetsmennene over 30 år. Myndighetene opprettholder sensuren etter beste evne, og sørger for å indoktrinere befolkningen med akkurat det som må til for at de ikke skal gjøre motstand. Iblant går myndighetene så langt at de gir befolkningen visse rettigheter, for så å trekke dem tilbake igjen med argumentet: Det fungerte ikke i praksis. Dere ville blitt kravstore dersom vi opprettholdt forslaget. (Dermed får befolkningen en illusjon om at de ikke er så veldig undertrykte.)

Eller, de gjør jo motstand. De gjør det, innbyggerne. Iblant kommer de så langt at de klarer å oppnå et delmål, som å ha stiftelsesmøte i en demokratisk forening eller kommunisere via e-post eller telefon. Men myndighetene fanger det opp hver gang. Ingen har hittil klart å unnslippe.

Som du ser, er ikke situasjonen særlig demokratisk. FN misliker dette. FN sier: Denne statslederen bruker ikke myk makt, altså å få befolkningen til å ville det du gjør, denne statslederen bruker tvert imot hard makt, altså å få befolkningen til å gjøre det du vil.

Dette er utrolig dårlige levevilkår, mener FN. Det skaper ulykkelige mennesker, noe som igjen skaper handlingslammelse. Og med handlingslammelse vil vi innen relativt kort tid se hele landet forfalle.

 

Eksempler på forfall: Dårlig hygiene som følge av handlingslammelse skaper sykdomsspredning, og kanskje pest. (Vi husker alle Svartedauden.) Det vil bli hyppigere dødsfall og lavere gjennomsnittlig levealder. Dette vil selvfølgelig resultere i færre samfunnsressurser, altså vil vi se naturlandskapet i dette landet ødelegges gradvis da det blir vanskeligere å ivareta dem. Bekkene og tjernene og trærne og fjellene vil forsvinne foran øynene våre – og det sier seg selv at da, da blir ikke dette noe hyggelig sted å være.

Daten min vet det ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

T kommenterer ingenting. Jeg er trygg. Foreløpig. Men tolker jeg dette rett, er tryggheten bare midlertidig. Det går over med den livsstilen jeg kjører for tiden. Det går over med all planleggingen og kontrollen. Jeg tror han kjenner på ribbeina mine iblant, med mindre han faktisk prøver å kile meg. Men kanskje er det bare et skalkeskjul. Kanskje.

Er jeg trygg?

Mange har kommentert kroppen min i løpet av sommeren. Det begynte med en venn slash bekjent som jeg har kjent siden 2006. Han kom plutselig bort for å gi meg en (etterlengtet!) skuldermassasje på impuls. Han sa først bare oi. Deretter sa han at han hadde massert mange, men ikke meg - "Hadde jeg tatt i skuldrene dine, ville jeg husket det. Du må spise mer."

Jeg gjorde ikke det, men nuvel.

Senere samme uke, fremdeles med de samme folka, frøs jeg så fælt en kveld. En av de andre satt i shorts. Noe jeg bare måtte kommentere med et forsiktig smil. Spurte hvordan faen det var mulig at han var så varm når jeg var så kald. Han svarte noe sånt som at han gir kroppen mat å forbrenne. Det var ikke mye tvil om hva han tenkte om meg. Jeg ble stille og skamfull, under masken...

Senere i sommer dro jeg i bursdagsselskap til min far, og han kom bakfra og grep tak i overarmene mine og sa BØ. Jeg skvatt, og da vi hadde ledd litt sa han: "Ke tynn du e vørten." Jeg avfeide det og lot som jeg trodde han tok feil. Han lot seg ikke overbevise. 

Samme dag sa gudmor at "Du e jo bære spikkjesild". Merkelig måte å si det på, men jo, jeg skjønte hva hun mente. Og nei, jeg fant ikke på noe intelligent å svare.

Kanskje T vet mye mer enn han sier noe om. Kanskje han egentlig skjønner alt, og bruker kiling som et (romantisk) påskudd for å sjekke hvordan det egentlig går.

Han spør også ofte hvordan det står til når vi møtes. Ikke at jeg sier noe annet enn fint, selvsagt. Men det er en annen historie.

Yeah, and. I just realized something more recently. To ting. 

Én: Jeg dater, dater T. Har datet T siden mai. Tanken på å bli frisk, i stedet for å bli syk(ere), for at det skal gå an at T vil fortsette å date meg. 

To: Tanken på å velge behandling hvis (les: når) han eller andre sier jeg bør. Først virker det fint. Men så gjør det ikke det likevel. For: Jeg er allerede i et forhold. Gift med Edie Ana. Og hun kommer først, sånn er det bare. Jeg innså dette: Jeg er faktisk oppsatt på å slutte å date T bare for å få fortsette å være syk.

Etter nok en kveld med spise ---> spy, er jeg nummen og følelsesløs. Det føles helt greit. I morgen skal jeg møte T igjen, og håper bare han har spist opp den forbanna gulrotkaka selv. 

Jeg tror ikke jeg kunne ha datet noen andre enn ham, forresten - han spiser veldig sunt i bunn og grunn. Det går veldig lite i fotball, øl og pizza. I hvert fall er kombinasjonen av de tre uhyre sjelden. Han nekter McDonald's også, heldigvis.

Likevel. Jeg er mer villig til å beholde Edie Ana enn ham. Og jeg føler meg som en dritt. Drittslem.

Do I smell food?

(Skrevet 1. august 2011) 

Ikke bare har jeg sluttet å kjenne fysisk sult særlig ofte (jeg har jo i grunnen bare fulgt klokka de siste årene) – jeg har også sluttet å være sensitiv overfor matlukt. De siste dagene har jeg stadig kjent matlukt. På vei forbi Sesam, utenfor boliger, på kafeer, hjemme, når S skal spise Piccolinis. 

Og jeg oppdaget dette: Det lukter godt. Lukter rett og slett veldig appetittvekkende, på en sånn måte at tomme mager selvfølgelig blir sultne automatisk. I stedet for denne naturlige reaksjonen, sier Edie Ana til meg i tankene mine: Du kjenner den gode lukten. Det er helt greit. Du kan snuse inn lukten så mye du bare vil. Bare kjenne på hvor vidunderlig det lukter. Tillate deg selv å tenke på hvor vidunderlig godt det sikkert smaker. Og da er du ferdig. Da trenger du ikke bry deg mer om det. Etter at du har luktet ferdig. Da er det på tide å gå videre. Tenke på noe annet.

Stopp meg. Stopp meg, vær så snill.

Mer enn noen gang skulle jeg ønske at de bare kunne SE meg når jeg overspiser så fælt. Hvorfor ser de ikke at jeg overspiser? Det at jeg er tynn, betyr ikke at jeg ikke overspiser. Mamma, kan ikke du bare spørre om jeg ikke har spist nok nå? Ser de ikke at jeg neppe har sult- eller metthetsfølelse lenger, ettersom jeg tydeligvis ikke vet når jeg skal stoppe? Jeg har jo ikke peiling, jeg har så lite peiling at det MÅ jo vises, vel? Jeg vil ikke at de skal vite at jeg kaster det opp igjen, men… Jeg vil ikke overspise. Jeg skulle ønske de kunne stoppe meg fra å gjøre det. Det er så vondt.

Jeg vil ikke være sånn som dette her. Da vil jeg heller sulte.

TALK TO THE HAND.

(Skrevet 26. juli 2011)

I dag. Den første dagen jeg har halvert frokosten. Har tenkt på å gjøre det lenge, men tidligere har jeg glemt det i siste sekund. Nå har jeg spist den halvert, og det gikk fint. Er ikke sulten. (Selv om jeg ikke har hatt særlig sultfølelse de siste par ukene.) Det føles nesten grufullt å ikke være sulten, som om jeg har gjort noe galt, som om jeg ikke har spist lite nok. Men da prøver jeg å huske å tenke på kroppens fysiske reaksjoner. Den har vondt. Jeg vet jo det.

Dette slo meg brått på jobb i går: Hittil har jeg vært klar over at ja, jeg er syk. Og følte meg skikkelig heroisk som kunne si det til meg selv og vite at det var sant. Da var det jo ikke noe stort problem jeg hadde, ettersom jeg ikke benektet det ovenfor meg selv! 

Det var bare ett problem.

Hittil har jeg tenkt at dette er noe jeg velger selv, altså, jeg har jo ikke blitt syk helt på ordentlig ennå, jeg er bare nesten der. Og jeg kan bare slutte når jeg vil! Så fort jeg når målet mitt, da skal jeg slutte, da skal jeg bare spise som alle andre igjen. 

Yeah right, måtte jeg innrømme for meg selv i går. Etterfulgt av satan i svarteste helvete.

Grunnen til at problemet slo meg, var en svært lite intelligent tanke som kom først. 

Jeg hadde som sagt vondt i kroppen. På flere måter. I armer, håndledd, alle ledd, beina, skuldre, nakke, tinninger, øreganger, øyne, bryst, mage, ja, and the list goes on. Vondt på en helt ny måte som jeg ikke kan huske å ha opplevd ved noen andre omstendigheter tidligere. Og den svært lite intelligente tanken min var denne: Jeg skulle ønske kroppen bare kunne slutte å gjøre vondt. (Kropp, I hear you, but I am not listening.) 

It doesn’t take a rocket scientist to understand what’s going on baby. Kroppen min forteller meg hva som er ongoing, helt selv. Det er lett å kjenne at signalene den gir meg, er et skrik som lyder omtrent som dette:

Jeg er underernært! Jeg får for lite å spise! Jeg er feilernært! Gi meg koffein og nikotin så jeg klarer å holde ut mangelen på det jeg egentlig trenger! Alkohol, ikke gi meg alkohol, vær så snill, ikke gi meg det. Jeg føler meg bakfull hver eneste morgen fordi jeg er underernært, forstår du? Mange, mange deler av meg lider i stillhet. Hjertet strever i oppoverbakker, jeg tror nyrene strevde litt da du la deg på magen i natt, jeg tror hårveksten på armene og i kinnene kommer, når som helst. Neglene, håret, sansene. Hørsel og syn har rapportert inn at de føler seg tilslørte på et vis, som Frankensteins brud.

<a href="http://www.bloglovin.com/blog/2883771/edie-ana-min-hemmelige-dagbok?claim=dfwmjcx6mmy">Follow my blog with Bloglovin</a>