(Skrevet 26. juli 2011)
I dag. Den første dagen jeg har halvert frokosten. Har tenkt på å gjøre det lenge, men tidligere har jeg glemt det i siste sekund. Nå har jeg spist den halvert, og det gikk fint. Er ikke sulten. (Selv om jeg ikke har hatt særlig sultfølelse de siste par ukene.) Det føles nesten grufullt å ikke være sulten, som om jeg har gjort noe galt, som om jeg ikke har spist lite nok. Men da prøver jeg å huske å tenke på kroppens fysiske reaksjoner. Den har vondt. Jeg vet jo det.
Dette slo meg brått på jobb i går: Hittil har jeg vært klar over at ja, jeg er syk. Og følte meg skikkelig heroisk som kunne si det til meg selv og vite at det var sant. Da var det jo ikke noe stort problem jeg hadde, ettersom jeg ikke benektet det ovenfor meg selv!
I dag. Den første dagen jeg har halvert frokosten. Har tenkt på å gjøre det lenge, men tidligere har jeg glemt det i siste sekund. Nå har jeg spist den halvert, og det gikk fint. Er ikke sulten. (Selv om jeg ikke har hatt særlig sultfølelse de siste par ukene.) Det føles nesten grufullt å ikke være sulten, som om jeg har gjort noe galt, som om jeg ikke har spist lite nok. Men da prøver jeg å huske å tenke på kroppens fysiske reaksjoner. Den har vondt. Jeg vet jo det.
Dette slo meg brått på jobb i går: Hittil har jeg vært klar over at ja, jeg er syk. Og følte meg skikkelig heroisk som kunne si det til meg selv og vite at det var sant. Da var det jo ikke noe stort problem jeg hadde, ettersom jeg ikke benektet det ovenfor meg selv!
Det var bare ett problem.
Hittil har jeg tenkt at dette er noe jeg velger selv, altså, jeg har jo ikke blitt syk helt på ordentlig ennå, jeg er bare nesten der. Og jeg kan bare slutte når jeg vil! Så fort jeg når målet mitt, da skal jeg slutte, da skal jeg bare spise som alle andre igjen.
Yeah right, måtte jeg innrømme for meg selv i går. Etterfulgt av satan i svarteste helvete.
Grunnen til at problemet slo meg, var en svært lite intelligent tanke som kom først.
Hittil har jeg tenkt at dette er noe jeg velger selv, altså, jeg har jo ikke blitt syk helt på ordentlig ennå, jeg er bare nesten der. Og jeg kan bare slutte når jeg vil! Så fort jeg når målet mitt, da skal jeg slutte, da skal jeg bare spise som alle andre igjen.
Yeah right, måtte jeg innrømme for meg selv i går. Etterfulgt av satan i svarteste helvete.
Grunnen til at problemet slo meg, var en svært lite intelligent tanke som kom først.
Jeg hadde som sagt vondt i kroppen. På flere måter. I armer, håndledd, alle ledd, beina, skuldre, nakke, tinninger, øreganger, øyne, bryst, mage, ja, and the list goes on. Vondt på en helt ny måte som jeg ikke kan huske å ha opplevd ved noen andre omstendigheter tidligere. Og den svært lite intelligente tanken min var denne: Jeg skulle ønske kroppen bare kunne slutte å gjøre vondt. (Kropp, I hear you, but I am not listening.)
It doesn’t take a rocket scientist to understand what’s going on baby. Kroppen min forteller meg hva som er ongoing, helt selv. Det er lett å kjenne at signalene den gir meg, er et skrik som lyder omtrent som dette:
Jeg er underernært! Jeg får for lite å spise! Jeg er feilernært! Gi meg koffein og nikotin så jeg klarer å holde ut mangelen på det jeg egentlig trenger! Alkohol, ikke gi meg alkohol, vær så snill, ikke gi meg det. Jeg føler meg bakfull hver eneste morgen fordi jeg er underernært, forstår du? Mange, mange deler av meg lider i stillhet. Hjertet strever i oppoverbakker, jeg tror nyrene strevde litt da du la deg på magen i natt, jeg tror hårveksten på armene og i kinnene kommer, når som helst. Neglene, håret, sansene. Hørsel og syn har rapportert inn at de føler seg tilslørte på et vis, som Frankensteins brud.
<a href="http://www.bloglovin.com/blog/2883771/edie-ana-min-hemmelige-dagbok?claim=dfwmjcx6mmy">Follow my blog with Bloglovin</a>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar