BMI

Før jeg begynner: Jeg har det bra! Det slo meg her om dagen at denne bloggen kanskje er "ventilen" min, at det er her min indre Nina Negativ får slippe ut og får fritt spillerom. Og at lesere kanskje tror ting er verre enn de er. Sånn kan det gå når man absolutt skal blogge anonymt om vanskelige ting, heh.

I alle fall. Roomien min. Igjen. Det er litt vanskelig å vite når jeg skal gidde å prøve å forklare ting, og når jeg skal la henne tro at hun forstår. Jeg vet at hun veldig gjerne VIL prøve å forstå, hun sier akkurat det iblant - og hun spurte i forrige uke om det var mulig for henne å bli med på et IKS-treff en gang for å klare å forstå bedre. Det varmet veldig. At hun bryr seg sånn.

I kveld begynte hun å google BMI-kalkulatorer for seg selv, og spurte plutselig hva jeg veier. Det ønsket jeg ikke å fortelle, men svarte da hun spurte hva jeg pleide å veie normalt tidligere. Ut fra hva jeg veide tidligere, feilberegnet hun ut fra det hva jeg veier nå (det var tydeligvis derfor hun absolutt skulle vite det, til å gjette hva jeg veier nå). I tillegg feilberegnet hun høyden min - noe som førte til at hun fant ut at dette gikk fint, ettersom jeg lå et sted rundt normalvektig. (HAHA)
Da hun fikk høyden oppjustert, ble BMI-beregningen hennes LITT mer riktig. Hvorpå hun sa noe sånt som: Hvis du passer på å legge på deg et kilo eller to, så kommer du innenfor normalvekt igjen!


Det var bare det at den BMI-scoren hun fikk, er helt feil. 



Jeg skulle ønske hun kunne ha latt være å skulle finne ut av min nåværende BMI. Det ble bare misforståelser og tull, jo. Ikke at hun kunne vite det på forhånd, men HELLO, reality check? Tror hun ikke jeg vet hva BMI-en min er? Tror hun ikke jeg vet hva jeg veier? Excuse moi?

Misforståelser, misforståelser...

Er det nå jeg skal le? Altså, jeg vil ikke fortelle til venner og familie hva jeg veier. Dermed kan jeg nesten ikke fortelle henne at hun bommet på den beregninga. Med noooen kilo.

Spiseforstyrrelsen hyler. TYNNHETEN DIN VISES IKKE!! jamrer den og vrir seg inni meg. DU MÅ GÅ MER NED I VEKT! ASAP!

Og wft? Hvis jeg bare legger på meg et kilo eller to?! Sure, I see that coming. Jeg som ikke lar meg selv fordøye mer enn to-tre typer mat og har gått ned rundt ett kilo i uka siden... i vår? Jeg har selvfølgelig tenkt å prøve å legge på meg!

Dette er begynnelsen på noe vidunderlig

I forrige uke var jeg dum nok til å fortelle mamma hvor lite jeg faktisk spiser/beholder fordi hun lurte på om jeg hadde nok matpakke med meg. I hvert fall følte jeg meg utrolig lite smart akkurat der og da. Jeg mener, ettersom det ikke blir utredning før etter februar, ble hun aldeles livredd og syntes det var en god idé at jeg bodde hos henne en stund og vi spiste sammen.

As if.

Jeg ble helt kaotisk inni meg og klarte bare å presse ut at NEI, overhodet ikke aktuelt. Vill panikk. Og så husket hun (THANK GOD) at hennes venninne hadde snakket så varmt om en kinesiolog som selv har erfaring med spiseforstyrrelser, og tenkte at det kunne jo hende ventetiden var kortere der?
I tillegg fant hun på at jeg kunne skrive en liste over JA-mat, altså trygg mat som jeg tør beholde. Jeg ble overrasket selv over den lista, faktisk, uansett hvor snever den er. Det VAR faktisk igjen flere ting enn jeg kunne telle på ei hånd! Lykke!
Disse to tingene gjorde mamma roligere, og hun maste ikke lenger om at jeg måtte bo hos henne for å... feites opp. (mine ord, ikke hennes.)


Dette var mandag. Time fikk jeg allerede på fredag, altså i dag. Og, vel, hva kan jeg si... Det gikk over ALL forventning. Hva som skjedde har jeg delt på min ikke-anonyme blogg, bare uten å utdype så fryktelig mye om hvorfor jeg hadde denne timen. Om noen skulle spørre, kommer jeg antakelig til å svare. Om dere skulle være interessert i å lese, finner dere resten HER.

Hva som skjer med denne bloggen fremover, er jeg litt usikker på. For hver dag som går, eller, i hvert fall hver uke som går, er det enda flere som vet om spiseforstyrrelsen. Snart har jeg offisielt ikke den hemmeligheten lenger. Det er ganske godt. Så hvem vet, kanskje det blir mindre her og mer ærlig og åpenhjertig blogging om en stund?

The Clown

Jeg er i et vakuum. Forvirring. Jeg aner ikke hvor jeg er, hvorfor jeg er her, eller hvor jeg skal.

Det virker som om den eneste som mener det er noen form for fare på ferde, er min mor. Alvorlig talt, jeg begynner å lure på om hun er hysteriker. For hun snakker til stadighet om hvor tynn jeg tydeligvis er. Ingen andre gjør det. Ifølge andre ser jeg visst normal ut.

Jeg har fortalt det til venninna mi. I begynnelsen gikk det over all forventning, og jeg lurte på hvorfor jeg ventet så lenge.
Nå begynner jeg å angre på at jeg fortalte det.


Det jeg var mest redd for, var at hun skulle begynne å "ta over" ansvaret for meg, fordi hun er så moderlig og påpasselig. De første par dagene etter at jeg fortalte det, sa hun selv flere ganger at det kunne virke mot sin hensikt å "tvinge noen med spiseforstyrrelser til å spise". Og hun var en enorm støtte. Nå ser jeg all hennes manglende selvinnsikt, og jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe det fatt.
For hun snakker nesten ikke med meg om annet for tiden. Halvparten av samtaleemnene våre nå om dagen handler om spiseforstyrrelsen, om at jeg bør fortelle det til den og den sånn og slik. Hva jeg burde gjøre for å ta tak i problemene mine. At jeg har en psykisk sykdom. At sjefen min neppe har skjønt det. At hvis jeg gjør ditt og datt vil det sikkert hjelpe mest.

Kinoen i går var et godt eksempel på problemet: Vi dro hjemmefra klokka 3, og da klokka hadde blitt åtte og vi satt i tjukkeste offentlighet lurte hun på om jeg også ville ha take away-middag fra Burger King. (Burger King, dere, Burger King! Burger King er blant maten som rager øverst på nei-lista mi og som jeg kun spiser når jeg spiser for å spy - og kino er vel stedet det er minst aktuelt å spy på?)
Da jeg sa nei, kunne hun påpeke at jeg ikke hadde spist middag og at jeg var nødt til å få i meg en middag, for såpass til næring måtte jeg få i meg.
Da jeg påpekte at hun tross alt foreslo Burger King, mente hun at jeg kunne da ta en salat derfra. Jeg torde ikke tenke på hvordan salatene er på Burger King, jeg har overhodet ingen forhåpninger om at det er uten dressing eller uten frityrstekte kjøttbiter. Langt mindre torde jeg å si til henne at jeg ikke har spist (eller, beholdt noe jeg har spist) noe etter klokka sju de siste to årene, kanskje lenger.
Det endte med en salat fra Rema. Det i seg selv ville nok ha gått knirkefritt i og med at det var en salat, men alt stresset og presset i tillegg til klokkeslettet ødela alt. Guess what happened.

Venninna mi. Jeg er skikkelig glad i henne. Men jeg er redd for at jeg er i ferd med å lage en konflikt. Eller, spiseforstyrrelsen er i ferd med å lage en konflikt, som hun ikke skjønner at hun legger opp til. Det hjelper ikke at hun forteller meg at det er lurt å spise middag, jeg VET det. Det hjelper ikke at hun forteller meg at jeg ikke er SÅ tynn. Det hjelper ikke at hun, og alle andre unntatt min mor, blir så utrolig overrasket når jeg forteller dem om spiseforstyrrelsen. At de blir overrasket fordi jeg etter deres oppfatning er normalvektig, får meg i hvert fall ikke til å føle meg tynn nok. Ikke engang legen så det på meg. Ikke engang henvisningen tilsier at jeg får utredning før i februar/mars.

HVORFOR FAEN skal jeg i behandling da?! HVORFOR kunne det ikke ha fått gå litt lenger først? Jeg er jo ENDA LENGER unna målet enn jeg selv hadde trodd!

The Clown

Sitte? Sove? Ehhh nei.

Å sitte og å sove var to problemfrie aktiviteter for bare kort tid siden. Spesielt den siste måneden har jeg begynt å merke at det ikke er like lystbetont lenger. På grunn av kroppen.

Å sitte, the first thing that comes to mind. I myke lenestoler og sofaer, jaja, kjør på... Men allerede i sommerferien merket jeg at jeg faktisk fikk gnagsår på huden over ryggraden av å sitte på tre- eller plaststoler. Samtidig som rumpa ble stadig mer umedgjørlig fordi rumpebeina alltid stakk så hardt ned i stolsetet.

"Åh, Osvald, kan du ikke heller gi meg blomster i lenestolen heretter? Puss puss"

Å sove - et primærbehov. Men å finne en liggestilling som passer meg og mine behov, vel. Det har faktisk begynt å bli en utfordring.
Hvis det ikke er armene som sovner under meg, så er det press mot indre organer, eller en nesten sviende slitasjesmerte i øvre del av rygg/skuldre, syresvie i halsen, kiling/stikking i øregangene, iskalde føtter... And the list goes on... I tillegg til at det generelt er vanskelig å få sove for tiden. Men det som gjør søvnen vanskeligst er at uansett hvordan jeg ligger, kommer jeg borti noe som føles skarpt. På magen = jeg albuer meg selv i magen. På siden = jeg albuer meg selv i siden, knærne gnisser mot hverandre og gir gnagsår, og ankelkulene gnisser mot hverandre og gir gnagsår. På ryggen = underarmene kommer borti enten ribbein, kragebein eller hoftebein.

Jeg har på en måte lite lyst til å poste dette innlegget fordi jeg rett og slett føler jeg sitter her og lyver til dere. For det kan jo selvfølgelig ikke stemme, det over, det er nødt til å være noe jeg innbiller meg fordi jeg er en jævla hypokonder, igjeeen.
For SÅ tynn klarer jeg virkelig ikke å tro på at jeg er! Jeg føler meg ikke tynnere enn noen av vennene mine i det hele tatt. Det hender jeg føler meg littegrann tynn de gangene jeg har de riktige klærne på meg - men ikke tynn som i TYNN - og aldri når jeg er naken. Hallo, liksom, jeg har flesk som henger og dingler under overarmene... Grevinneheng. Hvordan går det an med grevinneheng og ribbein samtidig?!

Hvis jeg prøver å se det som om det handler om en annen person, vil jeg umiddelbart forstå at alt dette egentlig handler om, er en totalskrudd logikk på dette området. "Normalvektig" og "for skarp til å få sove" lar seg jo logisk sett ikke kombinere. Jeg bare kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å tenke så ulogisk og surrealistisk - men jeg klarer ikke å skjønne hvilken side jeg skal velge når begge gir like mye mening for meg.

Jeg skulle så veldig ønske at jeg også kunne se det samme som andre ser. (Men jeg hadde vel ikke havnet her, dersom jeg hadde klart å se det.)

Tause Birgitte

Det har gått halvannen uke, og venninna mi som jeg bor med, har fremdeles ikke fått høre et kløyva ord fra min munn.

Meg om dagen:

Det er ca teitest i verden. Hvorfor? Jo, fordi jeg utsetter, utsetter, utsetter og utsetter det.
Jeg har hatt ti tusen millioner sjanser til å bare ta sats, hoppe i det og si det. Jeg vet det jo smertelig godt, at den "riktige" anledningen aldri kommer, og at å vente på den er forgjeves, rett og slett bakstreversk.

Ca ti tusen millioner ganger har jeg tenkt: Nei, jeg kan ikke si det akkurat nå. Jeg har tenkt det av flere grunner (Ingen av dem er gode):
1: Det passer ikke nå, vi er jo midt i en annen diskusjon.
2: Jeg tror hun er for sliten til det akkurat nå.
3: Jeg er for sliten.
4: Men jeg trenger å spise-spy i kveld. Og jeg kan ikke si det verken før eller etterpå, for det kan ikke føles ålreit for henne å vite at det er det jeg har gjort mens hun var hjemme i stua.
5: Hun kommer til å fortelle meg hva jeg burde gjøre. Jeg bare vet det.
6: Det passer da like godt i morgen, vel?

Det å utsette ting over lengre tid, er noe jeg virkelig hater. Jeg hater det så dypt og inderlig. Kanskje aller mest fordi jeg gjør det hele forbanna tiden... Når jeg endelig får tatt tak i én ting jeg har utsatt, har jeg liksom vært så flink og fikset alt som var dårlig i hele mitt liv, at resten bare kan ture og gå! Men hva da med alle de andre tingene jeg "bare tar i morra" da? Plutselig har det gått en uke eller to der også, med flust av ting jeg burde ha gjort, som tårner seg opp og blir kjempeslitsomt.

Det å utsette ting over lengre tid, er destruktivt. Fordi det er med på å opprettholde skyldfølelse og skam og gjør at man føler seg som et dårlig menneske, i stedet for å bidra til at man tenker løsningsorientert og faktisk får gjort det man skal - og dermed føler seg vellykket og effektiv.

Jeg har tenkt så mye på dette, så forferdelig mange ganger. Har jeg blitt noe flinkere til å lytte til egne råd? NEI.

Men. On the bright side. Nå som jeg faktisk skriver det her, kjenner jeg en motivasjon. Det forplikter jo, i en eller annen grad. Nå har jeg et "publikum" som jeg kan tenke på før jeg lar være å si noe i morgen også. Det funket jo tidligere - etter å ha bablet en stund om å kanskje si fra til legen, sa jeg jo fra til legen til slutt. Jeg kan si fra igjen. Dessuten, jeg ønsker jo å kunne være åpen om dette for omgangskretsen min i en viss grad (selv om jeg fremdeles ikke vet hvordan jeg skal få det til), og dette er det siste hinderet som står i veien. Det motiverer, det også.

Jeg tror bottom line får bli: Det finnes en mellomting mellom superslasken og wonderwoman! Det gjelder bare å prøve å finne den balansen...!

Hvordan, hvordan, hvordan?!

Ja, nettopp. Én ting er å si det til foreldre. Eller slektninger. Eller venner. Eller kolleger.
Noe helt annet vil bli å si det til venninna man bor sammen med...

Det er kombinasjonen av de to tingene: Venninne OG bor sammen. Hun er ikke i et "ansvarsforhold" til meg, som mamma ville ha vært hvis jeg bodde hjemme fremdeles. Hun er venninna mi. Og sånn skal det fortsette å være.

Men hva i svarteste huleste heiteste skal jeg si til henne? Og hva i svarteste huleste heiteste skal jeg gjøre etterpå?

Selvfølgelig blir jeg nødt til å være ærlig. Jeg skal jo fortelle at hun ikke kan gjøre noe fra eller til. At hun ikke kan fikse det på noen måte.
Samtidig er jeg veldig usikker på om hun vil forstå nettopp det - ikke i teorien, men i praksis.
Jeg merker jo på mamma, som har tatt det ufattelig bra og som fremdeles imponerer meg for hvert eneste ord hun sier relatert til SF - selv hun forstår ikke hvor lite jeg faktisk har blitt vant til å spise.
I går, for å ta et eksempel. I går var hun med meg til fastlegen og satt på venterommet mens jeg var der inne. Etterpå delte vi tiden frem til jeg skulle på jobb. Jeg foreslo å ta en kaffe, hvorpå hun lurte på om jeg ikke skulle kjøpe noe å spise? Jeg ville jo trenge noe frem til kvelden, mente hun, minst to måltider, for det var jo mange timer igjen av dagen ennå! Joda. Selvfølgelig var det mange timer igjen av dagen. Men hun hadde tydeligvis ikke forstått at jeg ikke egentlig spiser så store porsjoner... Hvis det i det hele tatt er av en størrelse som kan kalles porsjon, da...

Og DETTE er det mamma tror, til tross for at HUN har sagt at jeg må føle meg fri til å sette på høy musikk på stua og gå på badet hvis jeg skal... Ja, dere skjønner vel. Enn at hun sa det! Er helt på tuppa, jeg.

Uansett, når ikke engang mamma, som tar det så bra, skjønner hvor lite jeg spiser OG beholder - hvordan kan jeg forvente at det vil føles ålreit for venninna mi å VITE at nå går jeg på badet for å spy ut middagen min?! Hvordan kan jeg forvente av henne å ikke komme med stadig nye forslag til hva jeg burde spise og hvor mye? Hvordan kan jeg forvente av henne å ikke kreve av meg at "jeg virkelig prøver å bli frisk ved å bare spiiiiseeee."

Noen som har erfaringer å dele? I'm fucking desperate...

Henvisning til DPS - check!

Skrekken kom i god tid. Den kom allerede i går, og klynget seg fast som en klamp om foten. Om jeg trodde jeg visste hva det var å grue seg til et legebesøk, så lærte jeg at nei, det visste jeg ikke fra før.

Jeg sto opp klokka 8 og bestilte time, som ble klokka 13.30. Humøret var ikke bra. Ideen om meg som godt selskap var tilnærmet bare piss.
Det ble verre også. I byen kjente jeg hvordan kaoset herjet innvendig. Jeg klarte ikke konsentrere meg. Ikke om noe. Jeg måtte ha iPoden på skyhøyt volum for å klarne uroen, og kun de mest aggressive sangene. Jeg tror hele kjøpesenteret hørte meg. Mamma hadde tilbudt seg å bli med, og da jeg møtte henne måtte jeg bare si fra at nå kommer jeg ikke til å greie å kommunisere. Et kvartal senere prøvde jeg å kommunisere, men hadde ikke før sagt en halv setning (!) før jeg kom med en eller annen idiotisk blanding av hiksting og hyperventilering. Snille mamma ga meg kleenex. Jeg satt med solbrillene trygt festet på nesa inne på venterommet, trommet med høyre sko i gulvet og nistirret i varmepumpa. Stakkars de andre menneskene i venterommet, håper ikke jeg plaget livet av dem.
Så kom legen, og da han spurte hvorfor jeg var der, ramlet det jeg tenkte på som viktigst ut av meg:

(Jeg hadde nemlig fått med meg på et eller annet plan at ingen kan tvinge meg til noe med mindre det står om liv og helse.)

Og så kom gråten. Igjen. Forbanna grineunge. Og legen strakk frem hånda si, klemte mi. Og så, vips, var ordene sagt. Katta ute av sekken! Han spurte litt, og tok meg på alvor. Forsto at jeg virkelig mente at jeg dette ikke var noe jeg egentlig ønsket selv, annet enn at jeg ikke ville plage andre med det. Men seriøst, han fikk meg til å synes det var ålreit at han sendte en henvisning til DPS. Ja, jeg syntes faktisk det var ålreit, det var ikke bare noe jeg lot som.

For en fastlege jeg har! Fy fader, jeg er heldig. Ikke bare med mammas reaksjon, men tenk at jeg har en så bra fastlege! Jeg føler meg utrolig priviligert!
(Jeg er bare ikke like priviligert med meg selv. Foreløpig føles det som om jeg har gjort noe fint for alle som er glad i meg, men det føles i enda større grad som om jeg har ødelagt alt for meg selv.)

Så da... skal jeg visst til utredning og behandling. Jeg vet per nå ikke når det blir, fastlegen sa bare at han skulle sende henvisningen i dag og at det vil gå i orden så fort som mulig. Men jeg vet jo ikke når så fort som mulig er. Er det om en uke? Tre måneder? Jeg husket ikke å spørre, men det er ikke egentlig så viktig. Jeg vil jo få nærmere beskjed.

Det føles litt godt og trygt også. At det er noen i kulissene der som, selv om jeg eventuelt ikke gjør som de vil, passer litt på meg. At jeg ikke utsetter kroppen min for ukjente konsekvenser uten at jeg vet om det. Men herregud, Frisk skremmer vannet av meg. Normale porsjoner? IKKE FAEN! Normale matvarer uten å spy? IKKE FAEN! Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å ha et så ulogisk tankesett at man helt og holdent mener at FRISK = FEIT - men det har jeg altså.

Det skal bli godt å snart kunne prate åpent om spiseforstyrrelsen til flere i omgangskretsen min. Å ikke leve det jævla dobbeltlivet, og føle at jeg skremmer folk. Det eneste som gjenstår før jeg kan gjøre det, er å fortelle det til venninna mi som jeg bor med, og faren og stemoren min. DET GRUER JEG MEG TIL. Herregud.

Nå vet mamma det...

Mamma fikk gavekort for to på frokostbuffet i bursdagsgave for nesten et halvår siden. Det ble klart allerede i selskapet at person nummer to skulle være meg - noe jeg satte stor pris på, ettersom de har så god frokost der.

I dag dro vi dit. Og det første som skjer når jeg henger av meg jakken, er ansiktsuttrykket til mamma. Jeg så det med én gang, at nå prøver hun å skjule at hun er redd. Og vi hadde ikke før rukket å sette oss ved bordet, omtrent, før hun kommenterte kroppen min.
Da var det bare å slippe alle kortene i bordet, og jeg sa at jeg har vært i kontakt med lege. Og tenkte i mitt stille sinn at nå må jeg faktisk være ærlig med legen også... Så jeg bestilte ny time på sms mens jeg spiste.

Under frokosten ga jeg beskjed om at jeg ikke ville prate mer om det der og da. Det var greit. Etterpå gikk vi en tur. Og hun begynte å spørre. Og jeg... svarte.

Det som overrasket meg aller mest, er at mamma sa hun hadde vært obs på at dette kunne komme til å skje, at hun har sett etter tegn helt siden 2009. (Fordi jeg hadde en lignende "runde" da, bare mye svakere.) Det var sterkt å høre. Og hun reagerte så mye bedre enn jeg hadde trodd! Hun viste så mye forståelse og støtte! Jeg hadde selvfølgelig ikke forventet en skyllebøtte, akkurat, men at hun skulle klare å sette seg SÅ godt inn i min opplevelse av situasjonen, det forestilte jeg meg aldri.

Mamma sendte meg en nydelig sms senere, og jeg har fått verdens beste støttespiller.

Skulle bare skrive ønskeliste...

Sms fra pappa i dag: Ønskeliste ønskes;-)

Jeg kommer hjem. Setter meg foran laptopen, lagrer et tomt dokument som "Ønskeliste" og skal til å begynne. Det er der ERROR lyser opp som et rødt alarmsignal på netthinnen min. Fordi...

... er det jeg har LYST til å skrive.
Det er rett og slett DET jeg ønsker meg til jul.

Hva som skjedde med sokker, gavekort, stearinlys osv, kan man bare lure på. Jeg vet ikke hvor det tok veien.

Jeg har mest lyst til å grine av hele opplegget. For sånn skal det ikke være?

Og jeg var hos legen igjen i dag. Rettere sagt en medisinstudent som vikarierte, da fastlegen min visst er på ferie. Uansett, jeg fikk ikke fortalt noe som helst annet enn sist. Sa ikke et ord om at jeg vet veldig godt hva som forårsaker arytmien.

Det var i hvert fall ganske klart at det fremdeles ikke var noen fare med hjertet. At sånt skjer en del av oss iblant, og at så lenge det ikke blir verre, er det både godartet og ufarlig.

Tankekaoset oversetter fra Frisk til Syk = TRIGGER TRIGGER TRIGGER! Du kan fortsette!

Faen ta meg.

X og Y

I dag fikk jeg endelig dreisen på svingstanga, eller noe sånt. Nei, jeg har ikke lært meg poledancing, jeg har bare tatt meg sammen og ringt legekontoret. Spurt om de trodde jeg behøvde ny time. Så jeg skal dit i morgen.

Natt til i går ble jeg sittende våken (igjen). Døgna nesten, rakk bare å sove tre timer før jeg måtte stå opp. Litt fordi jeg hadde lagt til meg en tåpelig døgnrytme og ikke ville ha sovnet før 03.00 uansett, men mest fordi jeg fant spennende lesestoff på internett (igjen).

For å gjøre en lang historie kort, endte det med at jeg leste gjennom hvert eneste ord i "Veileder i spiseforstyrrelser" på hjemmesidene til Den Norske Legeforening. Og satte opp mitt eget kart over konsekvenser spiseforstyrrelser kan føre til.
Det var ikke morsomt, men ekstremt interessant - anatomi, you're so much fun combined with procrastinating!!

Samtidig prøver jeg bevisst å skremme meg selv. Til en viss grad fungerer det. Tankene mine er omtrent sånn:

x: Vanligste dødsårsak blant spiseforstyrrede er hjertesvikt og hjerteinfarkt!
y: Du er en jævla hypokonder, tror du virkelig at du nærmer deg et SÅ alvorlig stadium? Du har såvidt begynt! Det er ikke farlig ennå, vet du vel, det fins da mange som har hatt slike plager i årevis på grunn av spiseforstyrrelser, og daua de? Nei!

x: Hvis jeg går ned mer i vekt nå, kommer jeg kanskje plutselig til å dø! Alene! Midt i en vei!
y: Du er ikke SÅ tynn, din idiot, folk kommenterer det jo ikke engang ennå! Du har såvidt begynt! Dessuten har folk overlevd å veie halvparten så mye som deg!

x: Men på lommelegen.no sto det at ikke alle tåler slanking like godt.
y: Og hvor mange andre steder har du hørt det? Ingen!

x: Hvis jeg ber om behandling nå, er det sikkert såpass lang ventetid at jeg rekker å bli tynnere i mellomtiden. Og de kommer ikke til å tvangsinnlegge meg før jeg veier det jeg vil veie.
y: Hvordan tør du ta sjansen på at det er lang ventetid? Tenk om det IKKE er det! Og du husker vel hvor mye du hater samtaleterapi?!

Og så videre. Og så bortetter, og så bortetter.

Det er ganske sjelden, men iblant glimter x til og vinner diskusjonen, med slående argumenter som for eksempel:
x: Jeg vil jo ikke dø. Det er viktigst av alt. Jeg vil jo ha livet! Jeg elsker livet! Og dessuten, hvor grusomt ville det ikke være å gjennomgå alt dette, klare alt dette, hvis man bare skal dø?
x: Jeg vil heller være den sterke som klarer å si fra til foreldrene mine om hva som foregår, enn at det plutselig en dag ikke lenger er noen tvil. Jeg vil jo ikke skremme vettet av familie og venner.