Atrofi - hva skal man si.

På bussen i en dag i forrige uke ble jeg vettskremt. Atrofi, det var det jeg satt og tenkte på. Jeg hadde lest alt jeg kom over om spiseforstyrrelser kvelden før, og hadde funnet noen veldig gode, informative sider også. (Jeg husker dem ikke nå, men deler gjerne når jeg finner dem igjen!)

 Kanskje ikke HELT riktig definisjon av atrofi?

Det ble mer riktig, ja...

Og som sagt, jeg satt og tenkte på atrofi. Det skumleste jeg hadde lest om. Atrofi er altså muskelsvinn, og når atrofi i hjernen er vanlig hos anorektikere, og også i hjertet, vel. Det er kanskje ikke så rart man blir vettskremt da.

Det var tidlig på morgenen den dagen, og jeg hadde sovet litt for lite. (Satt jo oppe og leste på internett halve natten.) Kroppen var sliten, men ikke på en vanlig måte. Jeg kjente at det var merkelig tungt å få nok luft, liksom, og hjertet føltes ikke helt... med. Trakk pusten dypt stadig vekk for å få hjertet til å kjennes vanlig ut, men da dunket det bare fortere. Og jeg hadde en slags hodepine, men hodepinene jeg kjenner nå for tiden ligner ikke hodepine as we know it. Det føles som det jeg beskrev i forrige innlegg, altså at det på en måte... kiler i tinningene og rundt øreområdet. Som om det kravler insekter der. (Bare det i seg selv er jævlig ekkelt)

Jeg begynte å lure på hvordan det egentlig står til med mine indre organer. Og hvorvidt det kunne skje at jeg plutselig skulle få hjerteinfarkt og dø. Eller hvorvidt jeg påfører meg selv en hjerneskade som aldri kan repareres. Jeg vet det ble sagt på hovedkurset på IKS' sommerleir at kroppen har en helt spesiell evne til å helbrede seg selv, men gjelder det hjerneskader og hjerteinfarkt også?!

Jeg vil jo ikke bli dum heller... 

Ok, jeg skremte meg selv. Jeg gjorde det. Sikkert unødvendig mye også? Altså, jeg mener ikke at det er dumt å tenke over at man gjør farlige ting. Men. Jeg er vel ikke akkurat på dødsleiet! Ikke i og med at folk jeg har fortalt  at jeg er spiseforstyrret, har blitt overrasket. (Skal bli skuespiller...) Men jeg var som sagt skremt akkurat da, og da tenker man ikke så klart, kanskje. Så det var bare på hengende håret at jeg lot være å ringe mamma og fortelle henne alt sammen. Hele sulamitten. Alt jeg har skjult for henne i noen år. Men jeg lot være, redd for å ikke få reise bort en tur i september.
Og ikke minst. Jeg føler ikke jeg kan "slutte å gjøre dumme ting" før Edie Ana har rukket å utrette sine mirakler. Hva er vitsen med å være spiseforstyrret hvis jeg aldri veier ti kilo mindre enn jeg gjør nå? Hvis jeg aldri klarer å ta rundt overarmene mine? (Hvis noen synes det siste der var en dum ting å si, så kan jeg forsvare meg med at NOOO, I did NOT just say that! Wohoo!)