De siste tre årene (omtrent) har jeg vel hatt ortoreksi, men de siste månedene har det utviklet seg til en salig blanding av anoreksi og bulimi. Jeg er per i dag besatt av å ikke legge på meg, besatt av å gå ned i vekt, og jeg spiser og spyr gjennomsnittlig minst én gang hver dag. Ingen har avslørt meg. Ennå...
Det har gått en måned siden jeg fikk til å spy med vilje for første gang. Samtidig begynte jeg å skrive en dagbok om spiseforstyrrelsen, og tenkte å legge ut den i små biter, i tiden som kommer. Første bit er under bildeserien, som jeg lagde i fjor vinter.
(Skrevet 24. juli 2011:)
Å halvsove. Kramper. For det meste litt overalt. Midjen, anklene, rumpa, ryggen. Vondt, for det meste litt overalt. Smerter jeg ikke får til å forklare. De var ikke der bare i halvsøvne, nei, de er der hele tiden. Jeg er våken nå. Ikke kvalm lenger, takk Gud, det var alkoholen. Men jeg er redd, Gud. Ikke så vidt meg selv bekjent religiøs, men jeg er redd. Er dette en bønn? Jeg vet jeg burde gjøre noe nå. Kroppen min hyler det til meg. Øregangene mine kjennes virkelig ut som… som om det kravler insekter i dem. De kiler, klyper, napper. Tinningene berøres innvendig av fjær, men kilingen er ikke bittersøt, den er dundrevond, en slags hul smerte som imploderer i stedet for å eksplodere. Er det i det hele tatt mulig å forklare? Og jeg har skulderparti som Spiderman, og skulderpartiet får meg til å se anorektisk ut, tror jeg, men jeg vet ikke, jeg har for helvete ikke peiling på hvordan jeg ser ut, for jeg ombestemmer meg hvert femte minutt. Jeg synes jeg ser feit og og tynn ut om hverandre hele dagen. Og øynene mine er trege og tidligere i dag ble jeg utslitt av å drikke vann. Kjære Gud, la det ha vært alkoholen, men jeg vet det ikke bare var alkoholen. Og jeg har vondt i en halsmuskel og i anklene etter i forgårs kveld. Og jeg gruer meg til å møte mennesker det er lenge siden jeg har møtt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar