Do I smell food?

(Skrevet 1. august 2011) 

Ikke bare har jeg sluttet å kjenne fysisk sult særlig ofte (jeg har jo i grunnen bare fulgt klokka de siste årene) – jeg har også sluttet å være sensitiv overfor matlukt. De siste dagene har jeg stadig kjent matlukt. På vei forbi Sesam, utenfor boliger, på kafeer, hjemme, når S skal spise Piccolinis. 

Og jeg oppdaget dette: Det lukter godt. Lukter rett og slett veldig appetittvekkende, på en sånn måte at tomme mager selvfølgelig blir sultne automatisk. I stedet for denne naturlige reaksjonen, sier Edie Ana til meg i tankene mine: Du kjenner den gode lukten. Det er helt greit. Du kan snuse inn lukten så mye du bare vil. Bare kjenne på hvor vidunderlig det lukter. Tillate deg selv å tenke på hvor vidunderlig godt det sikkert smaker. Og da er du ferdig. Da trenger du ikke bry deg mer om det. Etter at du har luktet ferdig. Da er det på tide å gå videre. Tenke på noe annet.

Stopp meg. Stopp meg, vær så snill.

Mer enn noen gang skulle jeg ønske at de bare kunne SE meg når jeg overspiser så fælt. Hvorfor ser de ikke at jeg overspiser? Det at jeg er tynn, betyr ikke at jeg ikke overspiser. Mamma, kan ikke du bare spørre om jeg ikke har spist nok nå? Ser de ikke at jeg neppe har sult- eller metthetsfølelse lenger, ettersom jeg tydeligvis ikke vet når jeg skal stoppe? Jeg har jo ikke peiling, jeg har så lite peiling at det MÅ jo vises, vel? Jeg vil ikke at de skal vite at jeg kaster det opp igjen, men… Jeg vil ikke overspise. Jeg skulle ønske de kunne stoppe meg fra å gjøre det. Det er så vondt.

Jeg vil ikke være sånn som dette her. Da vil jeg heller sulte.

TALK TO THE HAND.

(Skrevet 26. juli 2011)

I dag. Den første dagen jeg har halvert frokosten. Har tenkt på å gjøre det lenge, men tidligere har jeg glemt det i siste sekund. Nå har jeg spist den halvert, og det gikk fint. Er ikke sulten. (Selv om jeg ikke har hatt særlig sultfølelse de siste par ukene.) Det føles nesten grufullt å ikke være sulten, som om jeg har gjort noe galt, som om jeg ikke har spist lite nok. Men da prøver jeg å huske å tenke på kroppens fysiske reaksjoner. Den har vondt. Jeg vet jo det.

Dette slo meg brått på jobb i går: Hittil har jeg vært klar over at ja, jeg er syk. Og følte meg skikkelig heroisk som kunne si det til meg selv og vite at det var sant. Da var det jo ikke noe stort problem jeg hadde, ettersom jeg ikke benektet det ovenfor meg selv! 

Det var bare ett problem.

Hittil har jeg tenkt at dette er noe jeg velger selv, altså, jeg har jo ikke blitt syk helt på ordentlig ennå, jeg er bare nesten der. Og jeg kan bare slutte når jeg vil! Så fort jeg når målet mitt, da skal jeg slutte, da skal jeg bare spise som alle andre igjen. 

Yeah right, måtte jeg innrømme for meg selv i går. Etterfulgt av satan i svarteste helvete.

Grunnen til at problemet slo meg, var en svært lite intelligent tanke som kom først. 

Jeg hadde som sagt vondt i kroppen. På flere måter. I armer, håndledd, alle ledd, beina, skuldre, nakke, tinninger, øreganger, øyne, bryst, mage, ja, and the list goes on. Vondt på en helt ny måte som jeg ikke kan huske å ha opplevd ved noen andre omstendigheter tidligere. Og den svært lite intelligente tanken min var denne: Jeg skulle ønske kroppen bare kunne slutte å gjøre vondt. (Kropp, I hear you, but I am not listening.) 

It doesn’t take a rocket scientist to understand what’s going on baby. Kroppen min forteller meg hva som er ongoing, helt selv. Det er lett å kjenne at signalene den gir meg, er et skrik som lyder omtrent som dette:

Jeg er underernært! Jeg får for lite å spise! Jeg er feilernært! Gi meg koffein og nikotin så jeg klarer å holde ut mangelen på det jeg egentlig trenger! Alkohol, ikke gi meg alkohol, vær så snill, ikke gi meg det. Jeg føler meg bakfull hver eneste morgen fordi jeg er underernært, forstår du? Mange, mange deler av meg lider i stillhet. Hjertet strever i oppoverbakker, jeg tror nyrene strevde litt da du la deg på magen i natt, jeg tror hårveksten på armene og i kinnene kommer, når som helst. Neglene, håret, sansene. Hørsel og syn har rapportert inn at de føler seg tilslørte på et vis, som Frankensteins brud.

<a href="http://www.bloglovin.com/blog/2883771/edie-ana-min-hemmelige-dagbok?claim=dfwmjcx6mmy">Follow my blog with Bloglovin</a> 

Dikt

E æ avslappa eller hysterisk?
Ordinær eller kunstnerisk?
Har æ funne veien eller e æ helt på jordet?
Har æ vilje av stål eller e æ helt bak mål?

E æ syk eller frisk?
Frisk eller syk?
Styre æ med ei hånd som e hard og grisk,
Eller e det medhårs æ stryk?

Har æ misforstått, eller veit æ ka æ gjør?
E alt forandra, eller e det som før?

Atrofi - hva skal man si.

På bussen i en dag i forrige uke ble jeg vettskremt. Atrofi, det var det jeg satt og tenkte på. Jeg hadde lest alt jeg kom over om spiseforstyrrelser kvelden før, og hadde funnet noen veldig gode, informative sider også. (Jeg husker dem ikke nå, men deler gjerne når jeg finner dem igjen!)

 Kanskje ikke HELT riktig definisjon av atrofi?

Det ble mer riktig, ja...

Og som sagt, jeg satt og tenkte på atrofi. Det skumleste jeg hadde lest om. Atrofi er altså muskelsvinn, og når atrofi i hjernen er vanlig hos anorektikere, og også i hjertet, vel. Det er kanskje ikke så rart man blir vettskremt da.

Det var tidlig på morgenen den dagen, og jeg hadde sovet litt for lite. (Satt jo oppe og leste på internett halve natten.) Kroppen var sliten, men ikke på en vanlig måte. Jeg kjente at det var merkelig tungt å få nok luft, liksom, og hjertet føltes ikke helt... med. Trakk pusten dypt stadig vekk for å få hjertet til å kjennes vanlig ut, men da dunket det bare fortere. Og jeg hadde en slags hodepine, men hodepinene jeg kjenner nå for tiden ligner ikke hodepine as we know it. Det føles som det jeg beskrev i forrige innlegg, altså at det på en måte... kiler i tinningene og rundt øreområdet. Som om det kravler insekter der. (Bare det i seg selv er jævlig ekkelt)

Jeg begynte å lure på hvordan det egentlig står til med mine indre organer. Og hvorvidt det kunne skje at jeg plutselig skulle få hjerteinfarkt og dø. Eller hvorvidt jeg påfører meg selv en hjerneskade som aldri kan repareres. Jeg vet det ble sagt på hovedkurset på IKS' sommerleir at kroppen har en helt spesiell evne til å helbrede seg selv, men gjelder det hjerneskader og hjerteinfarkt også?!

Jeg vil jo ikke bli dum heller... 

Ok, jeg skremte meg selv. Jeg gjorde det. Sikkert unødvendig mye også? Altså, jeg mener ikke at det er dumt å tenke over at man gjør farlige ting. Men. Jeg er vel ikke akkurat på dødsleiet! Ikke i og med at folk jeg har fortalt  at jeg er spiseforstyrret, har blitt overrasket. (Skal bli skuespiller...) Men jeg var som sagt skremt akkurat da, og da tenker man ikke så klart, kanskje. Så det var bare på hengende håret at jeg lot være å ringe mamma og fortelle henne alt sammen. Hele sulamitten. Alt jeg har skjult for henne i noen år. Men jeg lot være, redd for å ikke få reise bort en tur i september.
Og ikke minst. Jeg føler ikke jeg kan "slutte å gjøre dumme ting" før Edie Ana har rukket å utrette sine mirakler. Hva er vitsen med å være spiseforstyrret hvis jeg aldri veier ti kilo mindre enn jeg gjør nå? Hvis jeg aldri klarer å ta rundt overarmene mine? (Hvis noen synes det siste der var en dum ting å si, så kan jeg forsvare meg med at NOOO, I did NOT just say that! Wohoo!)

Det første innlegget...

Hei, og velkommen til min nye blogg. Jeg har egentlig en annen blogg, men jeg har lenge hatt lyst til å kunne blogge om spiseforstyrrelsen. Og det vil jeg ikke gjøre åpent, det er altfor mange jeg ikke vil skal vite det.

De siste tre årene (omtrent) har jeg vel hatt ortoreksi, men de siste månedene har det utviklet seg til en salig blanding av anoreksi og bulimi. Jeg er per i dag besatt av å ikke legge på meg, besatt av å gå ned i vekt, og jeg spiser og spyr gjennomsnittlig minst én gang hver dag. Ingen har avslørt meg. Ennå... 

Det har gått en måned siden jeg fikk til å spy med vilje for første gang. Samtidig begynte jeg å skrive en dagbok om spiseforstyrrelsen, og tenkte å legge ut den i små biter, i tiden som kommer. Første bit er under bildeserien, som jeg lagde i fjor vinter.

(Skrevet 24. juli 2011:) 
Å halvsove. Kramper. For det meste litt overalt. Midjen, anklene, rumpa, ryggen. Vondt, for det meste litt overalt. Smerter jeg ikke får til å forklare. De var ikke der bare i halvsøvne, nei, de er der hele tiden. Jeg er våken nå. Ikke kvalm lenger, takk Gud, det var alkoholen. Men jeg er redd, Gud. Ikke så vidt meg selv bekjent religiøs, men jeg er redd. Er dette en bønn? Jeg vet jeg burde gjøre noe nå. Kroppen min hyler det til meg. Øregangene mine kjennes virkelig ut som… som om det kravler insekter i dem. De kiler, klyper, napper. Tinningene berøres innvendig av fjær, men kilingen er ikke bittersøt, den er dundrevond, en slags hul smerte som imploderer i stedet for å eksplodere. Er det i det hele tatt mulig å forklare? Og jeg har skulderparti som Spiderman, og skulderpartiet får meg til å se anorektisk ut, tror jeg, men jeg vet ikke, jeg har for helvete ikke peiling på hvordan jeg ser ut, for jeg ombestemmer meg hvert femte minutt. Jeg synes jeg ser feit og og tynn ut om hverandre hele dagen. Og øynene mine er trege og tidligere i dag ble jeg utslitt av å drikke vann. Kjære Gud, la det ha vært alkoholen, men jeg vet det ikke bare var alkoholen. Og jeg har vondt i en halsmuskel og i anklene etter i forgårs kveld. Og jeg gruer meg til å møte mennesker det er lenge siden jeg har møtt.